Now's the time

NTT: Hva har du i rasleposen?

Vi ser Syner på Munch med Moskus, vi prater plater med jubileumsaktuelle Fredfades, vi ser fremover med Riksscenens Ane Carmen Roggen og ikke minst spør vi Kyrre Laastad hva det ER han har i rasleposen!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Norges ukentlige fredagsavis i remseform for folk som liker musikk. Festivalmageddon er forbi, vi samles atter en gang ved Gigdrasil, finner småmynt og terninger i gresset og ser fremover mot den kalde, fine tiden. Det er i grunnen litt deilig å se høstprogrammene brette seg ut foran oss, men vi skynder oss å si vel blåst til Melafestivalen, Blow Out og Oslojazz som sammen skapte valgets kvaler i ett sett i forrige uke. Vi sier i tillegg en ekstra vel blåst til Edvard Askeland, som er ferdig med sin siste festival som sjef for Oslojazz.

Det har vært mye jobbing med neste nummer av Jazznytt, som blir sendt til trykken i dag og når våre kjære lesere om kun kort tid, men til helgen skal vi nyte Oslo-sensommeren. En verdig aktivitet på denne tiden av året er å stikke innom Herr Nilsens helgejazz, lørdag i det berømmelige firedraget, når Waltemar 4 spiller. Musikerne bak det navnet er Trygve Fiske på bass, André Roligheten på saxofoner – hvor mange han skal ha i munnen samtidig er på skrivende tidspunkt uavklart – Erik Nylander på trommer og ikke minst Håvard Wiik på klaver.

På tirsdag spiller Slow is the new fast, som vi tipper er én skive unna å simpelthen hete Slow, siden det er det trompetist og flygelhornist Lyder Øvreås Røed kaller bandet når han snakker om dem, konsert på Parksalongen på Sankthanshaugen. Der har de fått med seg en ekstra musiker i Henriette Eilertsen, fløytisten som ble intervuet i forrige nummer av NTT.

Men vi må i gang med resten, vi kan by på flere intervjuer og en splitter ny spalte denne uka, så her er det bare å spenne seg fast. Liker du litt saktere, mindre frenetisk og mer premeditert lesning, forresten? O boy, om vi har magasinet for deg! Jazznytt kommer ut fire ganger i året og du kan tegne abonnement nå.

 

Moskus ser Syner på Tøyen

Moskus i Sølvsalen under årets Kongsbergjazz. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Munch på Tøyen er snart historie, men det er fremdeles tid til et sprell i det gamle museumet. Aller siste Jazz på Munch på Tøyen blir en tolkning av Egil Kapstads sagnomsuste Syner fra 1968. Det er pianotrioen Moskus som står for musiseringen sammen med Rohey Taalah på vokal, og seks stykker fra Ung Vokal, som er Østnorsk jazzsenters vokalensemble. Konserten skjer på onsdag, og vi sendte av gårde noen spørsmål til pianist Anja Lauvdal, som sammen med Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo utgjør Moskus.

Det lages så mye spennende og nyskapende musikk rundt om i jazzkategoriene i Norge i dag. Hvilke verdier kan man likevel finne i å ta for seg gammel musikk på nytt som dette? Dere har tidligere med meget stort hell nærmet dere Plastic Sun ute på Henie Onstad, Ola Høyer & band tolket Albert Åberg-musikken på Jazznytt18 rett før Øya, mens Mathias Eick og venner sist helg fremførte en kjærlig og/men meget tro tolkning av Kind of Blue. Dere gjør Syner, en klassiker, men jeg har den ikke selv, siden originalen er veldig sjelden og det ikke er noen reissue ennå (våkn opp Fredrik Lavik eller Lars Finborud!). Hvordan og hvorfor tolke noe som egentlig de færreste har hørt?
Syner er en klassiker har jeg også lest og hørt i etterkant, men jeg hadde ikke hørt om verket før vi fikk spørsmål om denne konserten fra Espen Horne. Dét i seg selv er vel grunn nok til å tolke den, så flere kanskje kan se det på konsert, eller bare det å se at det skjer kan være nok til at folk får lyst til å sjekke ut originalen. Det å se noe på konsert gir jo også en annen opplevelse. For oss som band har det vært utrolig kult å tolke andres musikk, både Plastic Sun og nå Syner, å slå sammen noen andres idérikdom med måtene vi jobber til vanlig har vært skikkelig berikende. Og det har absolutt tatt musikken vår i nye retninger. Det er jo deilig å bevege seg innafor tradisjonen også, noen andres tradisjon, hoppe inn i en annen tid, oppdage tidløse ting i det og legge merke til hva som er typisk for ei tid eller et miljø. Da Egil Kapstad lagde Syner var han 26 år, leste jeg. Han virker som en veldig morsom og kul fyr sånn gjennom musikken. Det er jo kult å bli kjent med noen på denne måten også, det i seg selv er jo også en god grunn til å «covre» noe. Sånn følte jeg det litt med Joni Mitchell-prosjektet også, at vi ble litt kjent, liksom.

For de nyankomne til Syner, fortell litt om originalplatens oppbygning, innhold og stil, og hvordan dere i Moskus tenker å angripe dette!
— Da vi først fikk spørsmålet hørte vi en stund på det og prøvde å finne noen som kunne føle seg nærme nok materialet til å føle seg hjemme i måten å improvisere på, men også være seg selv i det og gi det en ny stemme. Å tolke noe er jo også å finne et språk som både er respektfullt og nært og fjernt fra materialet på samme tid, sånn at man kan føle seg fri innafor rammene. Med Syner gikk det utrolig fort å finne en form! Vi har jobba sammen med Rohey Taalah, som jo er helt rå, og hoppa egentlig bare rett inn i temaer og former fra verket og prøvde å spille sammen og få det til å leve og være intuitivt for oss. Vi var så heldige å få tak i Hilde Hefte som gravde fram originalpartituret til oss fra arkivpappkassene sine. Vi krysser fingrene for at hun også får til å komme på konserten!  Hans hadde også det glitrende forslaget å få med oss Ung Vokal, en vokalgruppe som driftes av Østnorsk jazzsenter og Anja Skybakmoen/Ingeborg Loe Bjørnstad. De er utrolig kule og åpne og gira på improvisasjon. Det blir helt vilt gøy rett og slett!

Da Karin, Johs. Berg og så videre startet Jazzforum og gjorde arrangementer på Munchmuseet var det med et ønske om å heve statusen til jazz, og rett og slett finne nye venues da det var tørke i byen. Hvordan ser du på livesituasjonen i Norge nå? Og er det noen interesse fra kunstfeltet?
— Livesituasjonen i Norge er jo veldig forskjellig fra by til by og bygd til bygd. En ting vi har snakka litt om er jo kjønnsbalanse både på klubber og festivaler, og at miljøet på jazzklubbene, sånn som for eksempel i Molde, blir så gøy å komme til når det er god kjønnsbalanse i styrene og de som er interesserte i musikken. Det har så mye å si også for hvem som kommer på konserten, at det er ulike folk — både kjønn og alder — som driver klubber og festivaler. Det har noe å si for hvem som føler seg nær jazzmusikken. Om kunstfeltet interesserer seg for jazz? Jeg vet ikke helt, jeg syns det virker som om kunstfeltet er veldig interessert i tekno! Ekstase og tydelige følelser. Jeg vet ikke om jazzfolk generelt er interessert i kunst? Men det er to verdener som hvertfall jeg skulle ønske sto nærmere hverandre. At man lærte mer om kunst på musikkuniversitet og så videre. Særlig når det kommer til komposisjon, henger det jo så nøye sammen og man kan lære så mye om form og oppbygning og formidling og så videre fra kunstfeltet. På Jazzlinja i Trondheim, for eksempel, handla det kanskje aller mest om å lære jazz som utøver og som kommunikasjonsmiddel — å bruke det språket i komposisjon er jo noe ganske anna. Heida (Johannesdottir) og jeg har jobba endel med dansere de siste par årene. Jeg har blitt så imponert over mange dansere som er så utrolig flinke til å sette ord på hva det er de driver med, og å sette det i en kontekst i samfunnet, formulere verdien av det de gjør.

Siden vi skal til Munchmuseet på Tøyen (der det vel hører hjemme), har du eller Moskus noen verk av E. Munch som fascinerer dere ekstra mye? Eller, når jeg tenker meg om, kanskje heller en ung, nålevende kunstner som fortjener et lite nikk? Må ikke utføres på lerret. Forresten på tide at dere lager musikk til teater, vil jeg mene!
— Likte den Munch-utstillinga som Knausgård hadde satt sammen veldig godt! Kanskje høre med Fredrik eller Hans?

Rekker ikke det nå, må sende Jazznytt til trykk.
— Min favoritt, og den kunstneren vi har flest bilder av hjemme i stua, er Kari Elise Mobeck. Ellers finnes det jo så mange bra! Jeg skulle gjerne vært mer opplyst selv på hvilke unge kunstnere som fins. Likte Tori Wrånes sine surfebrett skikkelig godt. Christian Dugstad, som har laga covere og logo og sånne ting til Christian Winthers label Earthly Habit er jo dritkul. Danserne Rannei Grenne, Solveig Styve Holte og Ingri Fiksdal, og klesdesignerne Ida Falck Øien og Harald Lunde i Haikw/. Ja til teater! Si fra hvis noen er interessert. Apropos scenekunst, har jo Heida og jeg laga musikk til en danseforestilling nå, en «samtidsmusikal» som skal fremføres på Dansens Hus/Ultima nå 19.-22. september, så kan jo benytte sjansen til å reklamere litt for det!  Det er med Magnus Nergaard, Christian Skår Winther, Veslemøy Narvesen og Selma French Bolstad. Juhuu!

Nei det er vi som skal si juhuu!, for det der er jo noen av våre absolutte favorittmusikere. Moskus skal spille noen «ordinære» konserter i høst også, det gleder vi oss til! Blir det noe ny studiomusikk etterhvert også?
— Ja! Vi skal på turné i Norge i oktober, noe som blir veldig kult! Da skal vi blant anna hjem til Flekkefjord Jazzklubb, som jeg selvfølgelig gleder meg spesielt til! Og på Kampenjazz her i Oslo. Til neste år har vi faktisk ti-års jubileum for vår første konsert på Antikvariatet i Trondheim, som da het Rabarbra, så vi tenkte å feire det med en utgivelse! Muligens noe nytt, og hvertfall noe gammelt.

****

Fredfades ser Syner og feirer 10-årsjubileum for Touchdown-klubben


Foto: Bamidale Badejo

Hvor mange diskjockeyer er det som får DJ-settet sitt anmeldt som en konsert i Aftenposten? DJ Fredfades får det. De siste ti årene har han gjort Oslos dansegulv farlige med klubben Touchdown. Dette feires på Ingensteds i kveld, blant annet med den supre, britiske Red Greg som gjest. Anbefales. Med sitt arbeid med labelet og livsstilsfenomenet Mutual Intentions er det også blitt produsert mye viktig for den som interesserer seg for funk, jazz, soul og house, og naturvin. Fredrik, som han heter, er også en av landets hippeste og ivrigste platesamlere, og er faktisk innehaver av et eks av Syner som Moskus skal tolke neste torsdag på Munchmuseet. Det var dermed en nobrainer å ta en liten snakk med DJen.

Hvordan har Oslo forandret seg som musikk og utelivsby siden Touchdown startet opp for ti år siden?
— Det er litt vanskelig for meg å svare på, jeg var veldig ung da jeg begynte å spille ute. Så perspektivet var liksom ikke helt det samme da som det er nå. Men jeg husker spesielt godt min aller første kveld som DJ. Det var på Nomaden. Jeg hadde fått spillejobben på mIRC av Bjørn Harald (Baktus). Det var tomt da jeg startet å spille. Jeg hadde med mye østeuropeisk jazz-funk og library, pluss noe tacky europeisk disco. Førstemann ut på gulvet var Pushwagner, i baris. Han var dritings, og hadde visst atelier i samme bygget. Etter han hadde gira seg opp over noen brune og alle slowjamsa jeg starta med, så kasta jeg litt library (KPM-style flute funk) på bålet, og ting tok form ganske kjapt. Det ramla inn masse musikkinteresserte folk som jeg tipper alle var 10-20 år eldre enn meg. Jeg fikk en feit bunke med femtilapper og noen mynter med meg hjem av Said og Baktus før de pælma meg inn i en taxi og sendte meg tilbake til Oppsal. Etterhvert ble det litt spilling på en studentbar og noen kvelder på Dattera Til Hagen. Det var da jeg og Hansa bestemte oss for å begynne å spille soul, funk og discomusikk sammen som Touchdown. Folk var veldig åpne den gangen. I dag virker det som ungdommene er mindre sultne og mindre utforskende. Alle DJ’s spiller de samme greiene og folk er veldig opptatte av hvordan de tar seg ut på klubbene. Jeg tror det jeg savner mest fra min tid som yngstemann på byen — er variasjonen i musikken som var på byen. Jeg tør ikke tenke på hva folka på din alder føler om dette en gang. Jeg er født i 1987 og er egentlig bare sjeleglad for å ha fått ha en liten periode i hiphop-miljøet mens det fortsatt eksisterte et lukket miljø for spesielt interesserte nerds med kjærlighet for faget – som ikke var så påvirket av trender og påvirket av musikkbransjen som det «hiphopinteresserte» er i dag. Største forskjellen på den gangen og i dag – som DJ – er vel at du må være forberedt på å safe en del mer før klokken halv ett?

Og din egen musikkforståelse, har den vokst med Oslo eller har du kjørt steinhardt på samme greie?
— Den har vokst fra Oslo. Jeg har reist for mye. Haha. Nei – jeg har alltid utviklet smaken min veldig mye, fra måned til måned, da musikk kjeder meg veldig fort. Jeg startet som fullblods hiphop-entusiast, ble deretter interessert i litt andre ting, i omtrent denne rekkefølgen: jazz/jazz-funk/fusion > 60’s rock og soul > 70’s rock og soul > 80’s soul, disco og boogie > reggae/dub > ambient, new-age, electro og new-wave > house og techno.

Red Greg som spiller på jubileet i kveld er en fabelaktig DJ og platesamler, har du noen favoritter blant hans finds innen soul og disco?
— I mine øyne er Red Greg en DJ som er veldig flink til å bruke øret sitt. Han fremstår ikke som en desperat platesamler som skal ha alt mulig som er dyrt og utilgjengelig. Tvert imot — ofte når jeg hører på miksene hans finner jeg undervurderte og bortglemte spor fra major label-utgivelser, side om side med billige og ukjente privatutgivelser som andre samlere ikke har fått øynene opp for ennå. Men litt rarities er det jo inni miksen der, så klart. Han har jo byttet til seg en av de aller mest sjeldne platene jeg har hatt i samlingen min for eksempel. Forrige låta jeg kjøpte som jeg oppdaget via Red Greg er: Right Combination – «Still In Love With You»

Mutual Intentions-kollektivet er still going strong, eller? Hva er kjernevirksomheten nå? Fortsatt mye crossover til jazzmiljøene?
— Super strong, vi har akkurat fått ny EU-distro, gitt ut tre prosjekter i sommer, hvorav 2/3 er utsolgt og vi har fått beskjed av distro om å presse 500 eksemplar flere av hver av skivene våre enn det vi har gjort til nå. Både jeg og Bendik HK spilte på festivalen og gjorde Boiler Room forrige uke, og på vår ØyaNatt kjørte vi fusion vibes med både Byron The Aquarius og Joyce Wrice på laget. Vi jobber med mange forskjellige prosjekter om dagen. Ivan Ave soloalbum. Et jazzalbum av Stimulator Jones (Stones Throw) er på tapetet, sammen med flere nye house- og hiphop prosjekter, hvor flere norske og amerikanske jazzmusikere er involvert også. Kjernevirksomheten vår er fortsatt vinylpressene og livemarkedet. Vi har gjort det bra med streaming her og der, men man ser jo raskt at fysisk salg jevnt over payer off mye mer. Dessuten lager vi jo masse klær, kjøp dere råe outfits. YME rister når de ser greiene Hansa koker opp.

Kommer du med noen andre ålreite prosjekter fremover?
— Ja! Har gjort ferdig ny EP med Jawn Rice, ferdigstiller en ny solo-tolver med en beinhard klubb-jam på a-siden og et super behagelig headphone-spor på b-siden. Tøyen Holding 2 er rett rundt hjørnet og samarbeidsalbumet mitt med den svenske produsenten SRAW er allerede ferdigstilt.

Du er en av få som faktisk har Syner. Fortell litt om den a!
Syner er en spesiell plate for meg, den er spilt inn på Munchmuseet – 100 meter til høyre for stuevinduet mitt. Det var også en av de første norske jazz LP’ene jeg fikk i hus etter å ha flyttet fra Oppsal til Tøyen. Skiva er spilt inn for over femtito år siden, i mai – 1967. Selv om den er spilt inn på nysommeren, er det allikevel en vinterplate for meg. En plate jeg liker å høre på når det er mørkt og kaldt ute, litt fordi lyden i opptakene er veldig varm og ullen. Det er lite markert diskant, det er mye bass, dessuten er opptaket veldig tørt og bærer lite klang. Den eneste gangen du opplever noe særlig til romfølelse på Syner er når publikum applauderer musikerne mellom låtene i den store hallen på Tøyen.
Jeg kjøpte Syner litt overprisa av en platevenn, en notorisk loppis-legende og iherdig samler av norsk musikk på vinyl. Han er en sånn fyr som farter rundt tidlig om morgenen og kjøper alle de norske raritetene før vi andre har rukket å stått opp. Da blir det dyrt for oss andre.
Syner er en veldig viktig og unik norsk jazzplate, som skiller seg veldig fra all annen jazz som kom ut på slutten av sekstitallet i Norge. Det er noe befriende unorskt over hele opptaket, og plata kan til tider – rent lydmessig, gi assosiasjoner til noen av de beste titlene i katalogene til Strata-East og Black Jazz, eller til og med jazz-poesi plata Oracy av The Positive Force & Ade Olatunji.

Det er synd at Syner ikke kan streames, og det er synd at norske jazz-interesserte ikke får hørt musikken uten å måtte bla opp en haug med gryn til en feit prog-nisse på Rockefellermessa.
På plata hadde Egil Kapstad med seg et halv-surt kor og et knippe legendariske norske topputøvere som Frode Thingnæs, Knut Riisnæs, Helge Hurum, Jan Garbarek og Jon Christensen, pluss Laila Dalseth. Plata er en av to supersjeldne LP’er på Norsk Jazzforum, der den andre er Svein Finnerud Trio’s self-titled som ble utgitt samme år (1968).

Er det noen andre norske holy grails du er stolt av å ha i samlingen? Noen du er på utkikk etter?
— Har veldig mange som jeg er stolte av, hvorav mange er svindyre og aldri dukker opp, men dette er jo ikke så viktig? Rent musikalsk så er jeg veldig glad i Karin Krogs Joyalbum. Dette er nok min norske favorittplate, sammen med Svein Finnerud Trio’s self titled. Streamer disse veldig mye når jeg beveger meg rundt i Oslo. Ting jeg mangler? Hmmm. Jeg mangler jo, som de fleste andre – Til Vigdis.

Svigermor påstår at hun har den et sted, men jeg har ikke funnet den ennå. Hmmfrr. Takk for praten, og gratulerer med jubileum.

 

«Klubb er egentlig bare et annet ord for sosial samværsdans, ikke sant.»

Det er ny sesong på gang nede på Riksscenen i Oslo, der folkemusikken lever og ånder for gammel og ung. Nylig var det en endring i lederstolen der nede, og nå fra og med denne helgen kan vi se hva Ane Carmen Roggen har tenkt på å finne på for skattebetalernes penger og billettinntektene fra nysgjerrige musikkelskere som søker nye og spennende konsertopplevelser.


Ane Carmen Roggen. Foto: Andreas Ulvo

Gratulerer med ny jobb som leder for Riksscenen! Første fyldige programhøst starter i dag. Har du røsket opp alt med rota og startet på nytt? Fortell litt om kveldens gig, forresten!
— Takk! Gøy at du bruker gartnermetaforer, jeg beskriver det å ta over Riksscenen med å flytte inn i et hus med en gammel staudehage. Utrolig mye som vokser og gror her, så det handler om å rydde plass til noe nytt og samtidig passe godt på noen vakre gamle vekster. Stort ansvar å være en nasjonal scene for hele folkemusikken og dansen. Men jeg tror allerede det merkes på energien og publikum, at en ny vind blåser på huset. I kveld åpner vi høstsesongen med Mathilde Grooss Viddals FriEnsemblet med Unni Boksasp og Kristoffer Alberts som framfører verket Tri vendur blés ho i den høgaste sky, en blanding av middelalderballader, nyere folkemusikk, samtidsjazz og toner fra midtøsten. Internasjonalt, sjangerblindt, stort og fritt, det står fint som oppspark til høsten!


FriEnsemblet. Foto: Ingvil Skeie Ljones

Fortell litt om hva Riksscenen egentlig er, og hvem som står bak?
— Riksscenen ligger inne i Schouskvartalet på Grünerløkka, og åpna dørene for ni år siden som nasjonal scene for norsk og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans. Det var en lang prosess fram dit, og en lang rekke organisasjoner i folkemusikkfeltet er involvert i virksomheten vår. Vi presenterer ca 120 egne konserter og forestillinger i året. Den nordiske tradisjonsmusikken er ryggraden i programmeringen, men her finner du alt fra irsk folk til tango, bluegrass og gnawa, gammeldans og samtidsdans og ikke minst en del samisk musikk. Vi er også et produksjonshus for nye sceniske forestillinger innen musikk, folkedans og fortellerteater, et faglig senter og en møteplass.

Er det utstrakt samarbeid med spillesteder utover i vårt vakre land?
— Ja, både bookingsamarbeid og ikke minst når vi fasiliterer nye produksjoner og bestillingsverk er det ofte i samarbeid med andre scener og festivaler. Går vi flere sammen så har vi muskler til å lage noe virkelig bra, og flere får oppleve resultatet, utøverne får flere gigs, så det er vinn-vinn. Riksscenens ressurser skal komme folkemusikkfeltet over hele landet til gode. Noen ganger snur vi kartet på hodet og inviterer lokale krefter innta borgen, i høst fylles huset av hallingdøler som programmerer en helg. Da blir det stemning.

Hva er det folkemusikk kan fortelle oss som mennesker i 2019, egentlig? Er det tradisjonskultur som må holdes i live?
— Aiaiai, for et deilig spørsmål. Jeg tror alle som elsker musikk jakter på de øyeblikkene når de kjenner en temperatur. Noe som treffer oss fordi det forteller oss noe om oss selv eller verden. Som har egenart fordi det kommer fra et sted, en tid, et ekte menneske. Det er liksom det som er kjernen, og hei hei, det er det som er folkemusikk! Tradisjonene de lever og puster av seg selv, og utvikles hele tida. Og samtidig så er de arvestykker som vi tar vare på. Jeg tror stadig flere skjønner at det er mye gøy og rart og fint i den skattekista.

Med vårt utgangspunkt i Jazznytt er vi spesielt opptatt av krysningspunktene mellom jazz, folkemusikk og improvisert musikk, som vi føler vi hører stadig mer av.  Kommer dette til uttrykk på spilleplanen fremover, og har du noen formening om hvorfor det skjer så mye ålreit i disse landskapene nå?
— Jeg ser at dere følger bra med i det landet der! Det er en veldig sterk generasjon og mye bevegelse på gang, så det føles som en gullalder å overta det kunstneriske ansvaret på Riksscenen. Mange får ørene opp om dagen.
Det er kanskje noe med tidsånden, unge generasjoner tar skamløst for seg av hele buffeten, kombinerer hva de vil. Da jeg vokste opp på åttitallet lærte vi at det ikke går an å kombinere rødt og rosa, men det er jo bare tull. De som er unge nå har aldri hørt om de reglene der. Da får du ekte egenart. Mulig jeg romantiserer nå, men jeg er absolutt fascinert av det som skjer. Og det er nok mye frukter av et unikt norsk jazzparadigme gjennom et par generasjoner som har vært mer opptatt av nytt innhold enn gammel form. Musikere og utdannelser som jobber i dybden og har banet vei for nysgjerrige, reflekterte og samtidig ganske sjangerblinde unge musikere som skaper kunst hvor som helst, elektronisk pop eller akustisk minimalisme. Og de er veldig kollektivt orienterte. Der er vi nå.

Det ser jo også fryktelig spennende ut med dette prosjektet som heter Observatoriet. Fortell litt om det, det virker også relatert til nytenkningen med Tuvas Blodklubb – bærer det frukter å tenke annerledes sånn som dette?
Observatoriet er den tydeligste nysatsningen i høst, det vi vil slippe til er jo akkurat det mylderet som vi snakker om her. Kurator er Åsmund Skuterud som var med å bygge opp Jazz in Khartoum og Koeju på Blå, og nå den Oslo-nomadiske livejammen Nattelys. Observatoriet er en levende organisme med mange hoder og hjerter, musikere fra mange tradisjoner, dansere og visuelle artister som har fått veldig frie tøyler. Det skapes i real time, så man må bare være der. Og ja, Tuvas Blodklubb har absolutt banet vei, det handler om å skape det rette miljøet på Riksscenen. Klubb er egentlig bare et annet ord for sosial samværsdans, ikke sant. Altså folkedans.

 

Hva har du i rasleposen, Kyrre Laastad?


Tidenes første gjest i Hva har du i Rasleposen er Kyrre Laastad, her fotografert under sommerens konsert med Atomic og TJO på Kongsberg Jazzfestival. Foto: Peter Gannushkin

Hei, og velkommen tilbake til NTTs splitter nye spalte, Hva har du i rasleposen?, en spalte der vi inviterer trommeslagere og alskens perkusjonister til å grave, peke og fortelle om det de har i sin raslepose. Helgens gjest er Kyrre Laastad, produsent, tekniker og musiker i like stort monn, som blant annet er aktuell med to fremføringer under partiturutstillingen Mats Gustafsson – Pieces of Peace and Fire!: “PETTER – To Petter Northug” fra 2015, året Northug triumferte i Falun og HIDROS 4 – To Sapmí fra 2001. Vi snakket med ham i sommer, dagen før han, Trondheim Jazzorkester og jazzbandet Atomic fylte en nydelig Kongsbergkveld på Energimølla med blodfersk musikkunderholdning. Rasleposen Laastad kommenterer er den samme han brukte under konserten.


Dette bildet heter «Raslepose-stilleben» av Kyrre Laastad.

– Dette er et bilde fra øvingen med Atomic og TJO.

Så det er et dagens kontor-bilde?
-Ja, dette er definitivt et dagens kontor-bilde. Eller et raslepose-stilleben.

Nydelig! Vi starter nederst til høyre, en rund sak som nesten ser ut som et askebeger.
– Ja, det er en liten cymbal jeg har. Det er nok av typen hvor man har to stykker i et bånd som man slår mot hverandre. Alt dette her er jo først og fremst krydder. I prosjektet blir det brukt en god del. De små har jo en veldig tydelig pitch, i motsetning til resten av trommesettet som har en bred frekvens.

Og så har vi noe som kanskje kan se ut som en liten myrra-krukke eller noe sånt, i rødt og gull.
– Ja, det er en bjelle, en sånn som har en metallkule i seg og som man slår i kanten med. Den kjøpte jeg i San Fransisco en gang. Den ser litt sånn katolsk ut, kanskje – en av de dingsene med røkelse de veiver med. Jeg lurer på om det er inspirert av noe sånt.

Er du perkusjonsbevisst når du reiser rundt? Alltid på jakt etter nye ervervelser?
– Ja, til dels. Før i tiden var jeg mye mer interessert i det enn det jeg var nå, men jeg har alltid gått rundt og slått på ting for å høre lyden i det. Sagblad og sånne ting.

Det er på en måte ikke Meinl-gjenstander fra 4Sound som er kjernen i en raslepose.
– Nei, det stemmer. Det er på rasleposen man hører forskjell på trommiser, vil jeg si. Det er viktig med litt found objects og repurposing eller hva det heter på norsk, å ta noe som er lagd for noe annet og gjøre det om til et musikkinstrument.

Så har vi noe som ser ut som en pimpstein eller kanskje et eldgammelt såpestykke.
– Det er isopor.

Aha! Gnikker du med den?
– Ja, den gnikker jeg med, eller så gnikker jeg på den med stålull for en fortryllende lyd. Burkhard Beins er en toneangivende isoporspiller. Den virkelig store, vituose isopormesteren.

Hvordan ble du inspirert av ham?
– Jeg er litt usikker, men det er nok direkte påvirket av ting jeg har sett.

Vi går videre! Det trehåndtaket ser ut som håndtaket til en klassisk rasle.
– Ja, den eksotiske greia?

Nettopp. Hva er det for noe?
– Jeg er litt usikker på hva det egentlig er, det er en hul tredings med masse små nøtter, men nesten alle de har falt av, så den er egentlig svært amputert. Men ja, det er en rasle.

Jeg tror disse her er mulige å få i de fleste batikk og brukerutstyr-butikker.
– Det stemmer nok, jeg kjøpte den på en bruktsjappe i Australia, i Brisbane. Jeg liker sånne ting som har masse ting festet til seg, sånn at om du slår én gang, får du tjue små slag. Det liker jeg.

I stillebenet er det to metallsylindere som hviler på treklosser. Fortell!
– Ja, da er vi inni new age-verdenen. Det er noe jeg kjøpte på internett og det heter energy chimes, haha! Det er massivt metall som er stemt i en pitch og lager en veldig lys lyd. Du kan spille pådet med bue og da høres det nesten ut som feedback.

Bues det mye i det Laastadske trommespill?
– Nei, den perioden er ferdig. Men det gikk over stokk og stein med buinga i en periode.

Hvordan merker du at en sånn periode er ferdig?
– Det går av seg selv på et vis, spesielt om du spiller friimpro, da kan du merke at lydene bare blir den del av en portefølje, at du bare presenterer den heller enn å spille på dem. Da er det på tide å skifte dem ut.

Er det noen gjenstander som er mer sårbare for rasle-konjunkturer enn andre?
– Ja, det er nok medfødte egenskaper ved de ulike gjenstandene hvor noen er mer eller mindre gunstige for musikklaging i mange sammenhenger. Men det handler mye om timing og frasering og større kontekster. Jeg føler at det blir feil å si definitivt at noen ting er mer utsatt. Nei, jeg tror ikke det. Så lenge det låter bra, det handler jo om å bli fascinert av lyden i det.

Vi går videre til den smultringformete tingen av rent gull.
– Ja, jeg er usikker på hva det egentlig er. Det er en kule som går rundt, og lager en lys lyd. Den er kanskje blant de som er mindre givende å bruke. Du kan dra den rundt på trommeskinnet, så går den rundt på skinnet og kula går i sirkel inni.

Det ser veldig fint ut, dette. Bør hele samlingen være estetisk givende?
– Ja og nei. Det er nok et element av stolthet i rasleposen, en fetisjering av den. Det blir en samling av forskjellige objekter. Det er ikke så kult å ha femten forskjellige shakere. Helst skal det være et element av overraskelse, den kan ikke være for kuratert, det skal være en tilsynelatende tilfeldig kombinasjon.

Woodblock!
– Ja, det er en woodblock der. Det er nok en Meinl.

Ikke at det er noe galt i det.
– Nei, men jeg er enig – det skal helst ikke kjøpes på spesialbutikk. Woodblocken er uansett et fantastisk instrument, en lyd som bryter gjennom alt uten å være vond.

Også legger du den på skarptrommeskinnet.
– Ja, som oftest. Jeg har sånn feste, men den bruker jeg aldri.

Vi har en maracas her også.
– Ja, det er en enkel og grei maracas.

Jeg har inntrykk av at shakere er som visse typer komplisert frukt og grønt – at det er vanskelig å finne et virkelig prakteksemplar.
– Ja, og maracas skal låte mørkt, syns jeg, i motsetning til en shaker. Det har mye med antall raslekuler inni, om det er hundre eller ti. Denne har ganske få, en ganske tørr lyd på et vis, en ganske kontant en.

Hvor fant du den?
– Eeeh, det var på en eksotisk instrumentbutikk i New York, men nå høres det ut som jeg er en globetrotter, hahaha! Sannheten er at stort sett alt det der er kjøpt på ti år siden, på turné med Jenny Hval.

Vi kan gå videre til den lille, eskeformede oransje shakerbøssen.
– Ja, det er vel latin percussion eller noe. Det som er fett er at den kun har én overflate som lager lyd. Så du kan spille åttendedeler i stedet for sekstendedeler.

Har du med deg spisepinner også?
– Nei, det er grillspyd.

Fiffig, fiffig, enda tynnere enn spissepinner igjen.
– Ja.

Bruker du mye syltynne stikker i det daglige?
– Nei, ikke så veldig mye, men de er fine til de små cymbalene. Om du slår dem med trommestikker ,slår du dem ofte rett ned i skinnet og demper klangen, men med tynnere, får du frem pingen.

Hva er den gule og sorte greia der?
– Det er en kommers shaker.

For mer lyd til flere folk?
– Den er litt lysere enn de andre, først og fremst.

Det fint med noe som bryter estetisk, gult og fint, den binder liksom ting litt sammen.
– Ja, it really ties the room together.

Er det en egg-timer vi ser?
– Nei, det er en brasiliansk samba-shaker, som jeg fikk i gave. Den er veldig fin.

Du har til og med fått plass til en drink og solbriller.
– Ja, det er vann, riktig nok, det var øving. Men alt det her ligger oppå en space echo.

Ja, det stemmer!
– Jeg bruker den på trommesett og sånn. Jeg vet ikke om det er raslepose-materiale?

Jo, helt klart, etterarbeid er definitivt relevant. Bruker du effekter mye?
– Jeg behandler ikke trommene mye, men jeg har en mik over basstrommene som peker mot skarp og gulvtam og som går innom Space Echoen. Jeg bruker litt til ekko, rett og slett. Det er ganske fett, jeg har begynt med det det siste halvåret, men det gir mange muligheter for polyrytmikk, og så låter det utrolig fint, syns jeg. Det gir mulighet til å jobbe med dybde. Da tenker jeg som tekniker, men når jeg hører lyden i en SE, tenker jeg at lyden forsvinner bakover, mens lyden fra resten av trommesettet er veldig til stede på scenen. Det gir muligheten til å arbeide med rom på et vis.

Har du en ønskeliste på fremtidige ervervelser?
– Jeg har en gledeshistorie der. Han Jay Bellerose, som spiller med masse pop-folk og er en utvida perkusjonist – har en tamburin som er festa på en fjær oppe på basstromma. Når du slår på basstromma lager den en lyd som om du spiller på tamburinen også. Det har jeg lett etter, og det fikk jeg kjøpt på ebay i vinter. Jeg har også savna sånne lyse bjeller som Coltrane bruker på Interstellar space, nesten støy-aktig, det er mulig å få tak i. Det har bare ikke falt seg sånn.

Men seriøst, hvorfor er det så mye av disse greiene her?
– Det kan ende opp i umotivert, obligatorisk rasling, ja. Det er lett, alle ting kan bli et støttehjul. Og det kan bli en identitetsgreie, nesten, at man simpelthen er en utvida trommeslager og dermed må ha masse drit som man rasler med. Det er litt feil motivasjon, tenker jeg. Det må handle om lydverdenen, at den setter i gang prosesser musikalsk.

Er det noe som i et perkusjonsmote-perspektiv er definitivt ut i dag i det hele tatt?
– Tja. Du har jo sånne som Hans Hulbækmo, han har en så bred estetikk, den er så omfattende at han kan få hva som helst til å låte bra og være kult, gjennom ren musikalitet. Men det er ut med rack, for eksempel, det er estetisk problematisk.

Joda, men jeg kunne lett sett Pom Poko bruke det, det passer jo rett inn i neonkortbukseestetikken og den ubekymra nærheten til musikk som både starter på nu- og math- og hva en det skal være i poprocken sin.
– Ja, Ole som spiller i Pom Poko har ekstremt minimalistisk oppsett, men det er en rytmikk og noen valg i de bandene som ville vært vanskelig å se for seg for ti år siden. Uten forkleinelse for dem, jeg syns de er dritbra. Det har jo vært mye dreining mot gamle trommer med særpreg heller enn moderne trommer som låter superbra uansett. Erland Dahlen er en veldig trendsettende trommis sånn sett, han har også brukt den tamburinen som jeg bruker, med sånn springfjær. Mange har de samme Slingerland-trommene som han bruker, som er sånne store tretrommer fra førti- eller tredvetallet eller deromkring. Doble basstrommer er ekstremt lite brukt – det er Kenneth Kapstad, men ellers fint lite.

Det kan dukke opp china-cymbaler her og der, men splasher…
– Ja, det er fremdeles ut. Jeg har med meg en, men jeg bruker den på trommene. Den typiske slash med demping er lite brukt.

Kan hele raslepose-greia på ett eller annet tidspunkt havne litt på sidelinjen?
– Ja, det har jeg tenkt. Jeg hadde min rasleposepeak rundt 2010, da hadde jeg en koffert full av shit, nå er jeg nedi en pose. Jeg tror det kan komme en vridning mot tradisjonelle lydkilder, heller en den der everything but the kitchen sink-tankegangen. Men jeg tror det har litt med – folkemusikk er hipt, og om du hører på feltopptak fra hvor det skal være, får du rytmikk fra alle mulige som spiller samtidig, det låter pulserende. Et trommesett er mer enhetlig. Jeg tror det er mange, meg selv inkludert, som er hypp på å utvide for å etterligne lyden av noe som er litt mer mystisk og gammalt, kanskje. Litt mer flerdimensjonalt. Men så er det jo sånn at trommesettet  i seg selv alltid har vært en samling av forskjellige ting – gitaren er én ting, trommesettet er mange. Om du ser virkelig gamle New Orleans-trommeslagere, har de alt mulig rart. Det kalles trap kit – ikke trap som i hip hop, men trommer, blokker og chinasymbaler – det er et instrument som inviterer til å ta med seg alt mulig rart.


Eksempel på vintage rasleposeoppsett.

Hvordan liker du å jobbe med perkusjon i studio?
– Det kommer an på hvor produsert musikk det er. Da jeg tok opp den siste skiva til Moskus, ble alt spilt live, og de improviserte tingene. Alle Hans sine ting er fanga med overheads og vanlig trommemikking. I studio vil man nok ogå kjenne på litt av det samme som trangen til å bruke lavwattsamper, å ta opp shakere supernært – at man kan jobbe mye med dybdefølele og tetthet. At det elementet kan tre mer ut av den uniforme klangen. Det kan oppstå veldig distinkte valg. Jeg spilte på Listen to Girl-plata, og der brukte jeg fire tammer på en låt. Det kommer jeg ikke til å gjøre live, men de hadde en melodisk kvalitet som var gunstig. Det er en del kuratering her, på samme måte som andre ting.

Er det noe du liker spesielt godt av raslepose-innspillinger?
– For min del er Sticks and Stones viktig. Den er utrolig flott spilt inn, og for min del kommer mye av inspirasjonen fra konserter og plater med Paal Nilssen-Love, fra den perioden. Det åpna opp ørene og øynene for hva et trommesett kan være. Ellers er Tony Oxley veldig inspirerende for min del. Det er kanskje mest youtubeklipp heller enn plater. Jeg kan finne noen.

 

Her er endå litt rasleposemateriale, men uten trommesett, så det er kanskje litt på sida?

Neida, posen trenger ikke sett for å være pose. Men da Paal Nilssen-Love spilte med David Murray for en stund tilbake var det ikke nødvendigvis så mye rasl.
– Det kan stemme. Jeg husker jeg traff ham for en stund siden, og da hadde han med noe bølgeblikk fra Etiopia som låt fantastisk. Men han har kanskje gått litt vekk fra de mest ekstreme tilfellene av utvida oppsett. Men det var kanskje ikke såå raslete, det var mer tusen cymbaler rundt omkring på settet. Jeg vet ikke, kanskje han har gått inn i trommesettet mer tradisjonelt. Han spiller fortsatt som et uvær, da.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jan Garbørek er ikke Jan Garbarek

Jørgen Sissyfus Skjulstad forteller om 20 år med musikalske eksperimenter, Terje Mosnes snakker om ECM og Hadeland Jazzforum er ukas jazzklubb.

Now's the time

Familiefestival i Bergen

Hele USF Verftet tas i bruk når Bajazz inviterer til familiefestival med konserter og ulike aktiviteter 21. og 22. september.

Meld deg på vårt nyhetsbrev