Now's the time

NTT: Mystisk jazzkult oppdaget på Sørlandet

På Mandaljazz trives de frivillige så godt at de tatoverer festivallogoen, vi snakker med Motvindaktuelle Michaela Antalová og Andreas Røysum og vi leser dikt om Gammalgrass av Tom Stalsberg før vi drar til Kongsberg.

God fredag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en idealistisk utgitt avis i remseform med skriverier om jazz og slikt.

Siden starten i fjor høst, har NTT kommet ut hver fredag, unntatt i romjulen og påsken hvor de ble puffet på noen dager. Men nå ryker statistikken – i juli tar vi ferie. Da er vi nemlig til Kongsberg, hvor vi gjør liveutgaver av NTT fra jazzfestivalen. Det gleder vi oss til – stikk innom Jazzboksen klokken 12.00 torsdag, fredag eller lørdag og hils, om dere er der! Platepraten fortsetter utover sommeren på flere festivaler – her har Audun skrevet en liten sak om alle de ulike stedene du kan høre Jazznyttfolket snakke om musikk!

Denne uken har vi stoff om to aktuelle festivaler, én som allerede er i gang i Mandal mens du leser dette, og Motvindfestivalen, som skjer neste uke i Oslo. I tillegg registrerer vi – med skam å melde – at vi i den hektiske blogghverdagen grovt overså Chick Coreas to fullstappede Lillestrøm-konserter forrige helg, hvor Corea blant annet spilte 70-tallsmateriale han knapt – eller ikke i det hele tatt – har gjort siden. Det er en etter alle solemerker nokså ellevill suksesshistorie vi lover å komme tilbake til i løpet av sommeren. For musikkopplevelser kan jo nytes på sitt vis i ettertid også? Les for eksempel ukens gjestepoet lenger ned i denne utgaven, om en magisk kveld på Herr Nilsen.

Før vi starter minner vi også alle om Jazznytts sommertilbud på abonnementer! Bladet gis ut fire ganger i året, vi jobber på spreng for å gi leserne våre gode og innholdsrike magasinopplevelser om det som rører seg i norsk jazz- og musikkliv, i tillegg til det beste fra utlandet. Har du musikkinteresserte venner som feirer bursdag i sommer? Det er ingen dårlig gave heller.

Okei, nok innholdsreklame – vi må på festival!

 

Jazzkult oppdaget på Sørlandet


Festivalsjef for Mandaljazz, Eirik Kristensen, registrerer til sin store forbauselse at det frivillige miljøet på festivalen har antatt kultlignende tilstander. Foto: Mandaljazz

Mandaljazz, dere! De siste fem årene har denne festivalen vært et svært positivt, ungt tilskudd til den norske jazzfestivalfamilien. Hvert år byr de på mellomstore, sinnrikt sammensatte festivalplakater med både ungt, norsk og aktuelt, ispedt øyebrynhevende kalasbookinger fra utlandet. I fjor spilte for eksempel Goran Kajfes Subtropic Arkestra der, tilbake i 2016 spilte Sun Ra Arkestra på samme scene og i år har de fått Jimi Tenor til å avslutte festivalen – som i tillegg kan by på ting som Fieh, Mandaljazz-favoritten Horse Orchestra, Bendik Giske, Kresten Osgood og mye mer. Vi sendte lengtende blikk sørover og ringte festivalsjef Eirik Kristenen for en kort prat.

Hvordan og hvorfor startet Mandaljazz?
– Det var en festival her før i tiden som sluttet på tidlig 2000-tallet. Den har jeg vage minner av, jeg var 13-14 år og spilte i et band som het Syv banditter og en kjeltring. Vi var vel de eneste under femti, satt på første rad og så Knut Reiersrud og Einar Iversen, blant annet. Så gikk tiden, den ble lagt ned. Noen av oss ble musikere, jeg fortsatte å spille i storband, og så satt vi på en pub en dag og fikk ideen. Det var en av de ideene som kommer i sånne sammenhenger, men neste dag tok vi noen telefoner og satte en dato. På det tidspunktet var det 2014. Vi var en gjeng på ti-femten stykk på samme alder som satte i gang.

Hadde hele gjengen jazzinteresse?
– Nei, det var først og fremst tre av oss, alle de andre ville vel bli med og sjaue litt. De aller fleste syns mest det er gøy med et arrangement. Men så er også en del av dem blitt bitt av jazzbasillen – nå hører folk jeg har spilt data med på Jimi Tenor og Ola Kvernberg. Det er gøy å smitte sånne ikke-jazzfolk med den basillen.

Har dere kontakt med den eldre garden, som lagde den forrige festivalen?
– Ja, såvidt, men stort sett er ikke det miljøet til stede. Det er en helt ny gjeng, og egentlig helt urelatert. Vi snakka faktisk ikke om den jazzfestivalen da vi startet arbeidet, det kom vi på underveis.

Hvordan er det dere kommer fram til bookingprofilen?
– Vi ser på alle andre arrangementer at for at det skal selge må han ha ett eller to popelementer som kan headline – og så er det jazz ellers. Noen ganger er resultatet at headlinerne blir oppmerksomhetstyver. Det skulle vi ikke ha – det er nesten bedre om du ikke har hørt noen ting, og at det er festivalen som er greia. Hvis ikke kan du på en måte aldri få presentere ny musikk for de som er der. Du må gå all in. Vi ble riktignok beskyldt for å ha gått mot popen da vi for eksempel booka Band of Gold, men det er ikke utenfor komfortsonen.

Hva kjennetegner en god grenselandbooking for en festival som sentrerer seg rundt jazz?
– Jeg syns Band of Gold, Pom Poko, Broen, kanskje noen ambientting, er gode eksempler. Man føler det, du får kick. At det er en intensjon som passer bak musikken. Det kan godt være skikkelig pop, men man må føle at de som står på scenen brenner for noe nyskapende. Jeg har ikke noen bedre ord for det. Broen har for eksempel klare poptendenser, og Steamdome er ganske progga, men begge artistene er kjempeinnafor i vår bok.

Hvordan tenker dere helhet ellers i jazzprogrammet?
– Det er ganske mange som har dagspass og festivalpass hos oss. Vi har tre konserter på rappen på hovedscenen, og det vi tenker er helhet på den enkelte dagen. Om du kjøper pass på fredagen, får du ikke tre tradband eller bopband. På fredagen har vi Mette Rasmussen og Horse Orchestra før vi har Fieh. Det er noe fritt og noen melodilinjer du kan hekte deg på, noe dansbart og så videre.

Hvilke bookinger så langt er du mest stolt av?
– Jeg kan trekke frem Sun Ra Arkestra – det var stort å få til Mandal. De skulle spille på Kongsberg og jeg spurte Kai Gustavsen om det var greit at de spilte her også. Så fikk vi skaffet dem andre gigs. De var i Mandal i tre dager, men det som var spesielt var at de kom en halvtime før konsert på grunn av ti timers forsinkelse. De hadde vært 20 timer på reise og gikk rett på scenen, utsolgt, i et telt med bål utenfor. Det var en helt spesiell opplevelse, de spilte langt over stengetid, vi var egentlig klare for å stå og distrahere politiet om de kom for å kutte strømmen. Det var en sånn kveld. Det er kanskje det største. Så hadde vi en konsert under vann for to år siden med Torben Snekkestad. Martin Bjørnersen skrev om den i Klassekampen. Vi trodde ikke det skulle komme så mange, men det var 70 stykker i bassenget. Åpningen på det arrangementet er “ja, da kler vi av oss alle klærne og går på konsert”, og så gjorde vi det før vi gikk på festivalområdet etterpå og tok oss noen øl. Det var artig å få folk i det konservative Sørlandet til å bli med på.

Hva med i år?
– Jeg syns det er veldig gøy å booke Jimi Tenor, som ikke har spilt så mye i Norge tror jeg – det er lenge siden sist også. Vi har fått ham til å avslutte festivalen – det er ikke så mange som har hørt ham i Mandal. Vi har også fått støtte fra Nordisk Kulturfond, så vi har et veldig bra dansk program, vil jeg si.

Det å ha med enda mer fra Skandinavia, virker jo som en naturlig ting for en sånn jazzfestival – og noe det kanskje blir mer av i årene som kommer?
– Ja, det tror jeg også. Det føles naturlig når de er så nære, de kan jo ta tog og ferje til oss.

Har dere funnet likevekten som festival med tanke på størrelse og sånn?
– Ja, vi skal ikke vokse noe særlig. Flere folk er fint, men vi skal ikke ha flere eller større konserter. Vi har nesten litt i overkant med konserter i år. Vi vil holde det kompakt. Vi har dobla budsjettet siden starten, men forskjellen er at vi betaler anstendig og at det er et ordentlig apparat rundt de frivillige. Vi har lagt pengene inn i det, at både musikere og de som holder på med det føler at de får noe igjen for det. Hvis ikke tror jeg festivalen vil vare kortere. Jeg har ikke vært frivillig i noen av de andre festivalene, men det å være frivillig på Mandaljazz er helt crazy. I morgen skal en helt masse folk tatovere Mandaljazz-logoen. De har sanger og ritualer. Det er blitt en sekt som har oppstått og som varer hele året. Det var ikke forventet da vi startet.

Wow, det har vi lyst til å se!


Nei, dæven. Andreas Irgens er en av seks-syv frivillige som tatoverte Mandaljazzlogoen i går.

 

Gjestedikt: En tilfeldig mandag


En tilfeldighet blir til en konsert, satt i stand på fire timer eller var det to minutter? Frida Ånnevik med Gammalgrass på Herr Nilsen. Foto: Tom Stalsberg

Okei, kanskje det ikke er plass til så mye jazz og poesi og alt det der i alle dagsaviser fremover, og kanskje er det bare sånn det er, vi skjønner det, vi vet hva urskiven viser, i motsetning til det øysamfunnet som ikke ville vite av den før det viste seg at det også bare var innovativt norsk vrøvl. Men det betyr ikke at det ikke er plass til de greiene, jazz og poesi og sånn, altså, i hverdagen, og forrige mandag fikk Dagbladets avtroppende Ideer-ansvarlig, fotograf, dikter og journalist Tom Stalsberg med seg en aldri så liten begivenhet på Herr Nilsen da Ola Kvernberg og Ole Morten Vågan spilte Gammalgrass sammen med Stian Carstensen. Han har vært savnet en liten stund på norske scener. Vi tittet slunkent på små videorapporter fra denne vanvittige kvelden – men fant ut at det var bedre å be Tom, som jo faktisk var der, om å skrive om det. I NTT har vi tross alt evig med plass og ubegrenset nullbudsjett. Det kan hende vi har fått oss huspoet.

En tilfeldig mandag.
En tilfeldig halvliter ble til tre.
Kjartan Fløgstad ved bordet. Knut Reiersrud rett ved.
Ansikter fra ung jazz i Norge
ved mange av dem stimer inn. Nord og ikke ned.

Trikken klapper på to og tre. Blåtrikken er byens beat.
Spør Vold. Pokker i vold.

Erlien hilser. David og Wallumrød.
En fra Texas også, Jace. Bad things.
Fullsatt, oppstemt, moll og dur. Full mundur.
Hva rimer på jazz?

En tilfeldighet blir til en konsert
satt i stand på fire timer eller var det to minutter?

Mandag i Oslo eller var vi i New Orleans, Sofia, eller på ei kneipe i New York?
Etter stengetid. Etter at havet har stukket av med trekkfuglene og refrengene.
Samme det. Funker.
En kveld som vi ikke ante noe om før den skjedde, gratis også.
Comeback på en fin måte. No stress. Less is more, ikke nå.

Ola Kvernberg kan stoppe en og annen vind
hvis han må. Han fikset denne giggen. Biggen.
Han speller så gåsehuden byr opp en trist hybelkanin under nabobordet.

Det gamle graset har stått stille i to år.
Mandag en tilfeldighet da Gammalgrass ikke sov bort sommerkvelden.
Sommernatta forsover seg. Nemlig.

Ole Morten Vågan jobbet skift, overtid og akkord på bassen,
og der, og der er Stian Carstensen igjen også.
Herlighet. To år siden sist. Rørende. Trekkspill og banjo.
Usikker? Sikker. Joda! Steady som før. Blinker til høyre, knappespillet til venstre. Jess.

Tårer på kinn?
Mere trekkspill
og det svinger av Django der klapper Susanne Lundeng mere og mere.
Bluegrass. På trass.

Og bak oss roper en kis, fy søren.
Helt sant. Nesten. Kis, lissom. Er det mulig?
Jazzpoesi, kleine saker.
Gamle surrebukker.

Nei, det dukker opp framtid:
Ola Erlien, Gard Kronborg, Ellie Mäkelä og Zakarias Meyer Øverli.

Herr Nilsen en tilfeldig mandag i Oslo by,
vice a vice
lovens lange arm, Tinghuset. Tingeling.
Spiller lovens lange arm banjo?
Spiller lovens lange arm oss et puss?
Skjedde dette?

Tom Stalsberg.

 

Motvind: Michaela Antalová svinger spisepinnene


Den slovakiske trommeslageren Michaela Antalová er bosatt i Oslo og dukker opp i en rekke forskjellige sammenhenger på improscenen for tiden. Hun spiller et drøss konserter i sommer. (pressefoto)

Den slovakiske trommeslageren og komponisten Michaela Antalová er slett ikke bare aktuell på Motvind, selv om det er hovedgrunnen til at vi møtte henne denne gangen. Hun spilte blant annet på Mandaljazz med Majãzsom dere kan lese et NTT-intervju med her – i går, hun har flere konserter med både det bandet og Folkevogn – som dere kan lese Hans Kjorstad prate om her – i tillegg til spilling med Martin Küchen. Ikke minst skal hun også spille operaen Dido og Aeneas sammen med Barokksolistene og Bjarte Eike i Bodø. Mange muligheter til å oppleve denne egenartede trommeslageren – tidligere i år så vi henne blant annet i duo med Knut Reiersrud under Kongshaugfestivalen, og om den sjansen byr seg igjen anbefaler vi at du tar den, det er rett og slett et særegent møte. Til Motvind kommer Antalová mutters alene – soloformatet er noe hun jobber en god del med, og vi var nysgjerrige på å snakke med henne om det da vi møtte henne.

Hvordan griper du an solokonserter for trommer? Og når startet du med det?
– Jeg vet ikke hvilket år det var, men jeg husker en workshop med Joey Baron hvor det var mange trommiser i rommet. Når han etter hvert spurte folk om å spille noe, spilte de fleste bare en groove, men han snakket om at når man er musiker bør man lage musikk også. Det var kanskje en start. Jeg har sett mange gode solokonserter på forskjellige instrumenter. Jeg tenkte at det er kult å ha ansvaret hele tiden under en konsert. Når man er fiolinist eller gitarist, kan man liksom bare spille en låt. Med trommer er det litt annerledes, men det går – og det er kult å forske på.

Øver du mye på den typen solospill?
– Ja, før konserter gjør jeg det. Jeg fant ut at det generelt sett er en bra måte å øve på – å forberede seg til et seriøst stykke.

Hvor mye er planlagt før en konsert som Motvindfestivalen?
– Jeg har ikke bestemt meg ennå. Men jeg pleier å forberede meg, jeg har en struktur når jeg øver til en konsert. Jeg pleier å spille hele konserten på forhånd, men det er kult å ha det veldig åpent, siden jeg pleier å improvisere mye i andre band. Så det er fortsatt åpent, det kan gå en annen retning hvis jeg vil. Ofte har jeg forberedt meg, og noen steder har det vært ganske detaljerte strukturer. Men så forandrer det seg, om rommet for eksempel har en annen akustikk.

Er det noe spesifikt sted du henter ideer fra?
– Jeg har sikkert sett noen teknikker før, men jeg husker ikke. Jeg tror jeg tenker ganske mye på komposisjon og sånn. Mens jeg er på scenen og retningen skifter, tenker jeg fortsatt på hele bildet. På hvordan avslutningen kan passe med ting jeg har gjort og så videre. Mange av ideene kommer fra komposisjonsverden.

Hva er det du skriver ellers?
– Jeg skriver for mitt eget band, Mikoo. Da er det både snakk om låter/strukturer/åpne ting. Det er vanskelig å definere. Jeg har også skrevet for OJKOS, 14 musikere i et ensemble. Også har jeg skrevet på skolen, for forskjellige ensembler. Jeg har ikke studert det så mye, men jeg har vært interessert i det lenge. Eller, jeg studerte et år komposisjon i Praha, men det var ikke så seriøst. Det var bare et fag. Det blir noe helt annet når man øver på musikk man har skrevet selv. Man hører musikken annerledes, det endrer måten man jobber med musikken på øving. Det er en helt annen verden som er veldig kul. Ofte spiller jo bare trommeslagere andre menneskers musikk.

Du spiller mye med tynne trommestikker, hvordan startet det?
– Ja, spisepinner og strikkepinner. Når man spiller med tynne stikker blir det ganske lavt. Jeg tror jeg prøver å ikke spille “trommesett”, jeg liker å spille ganske lavt og forsøke å finne litt andre lydlandskaper. Strikkepinnene er kule, for det er metall og de er veldig lette, så de kan vibrere også, ikke sant. Det er kanskje grunnen.

Det låter jo annerledes, ikke bare lavere.
– Ja, det blir sikkert andre overtoner også, på cymbaler og sånn.

Er du en musiker som er opptatt av utstyr ellers? Forsker du mye på nye gjenstander og sånn?
– Nei, jeg har bare noen få cymbaler, en ride og en hihat, som jeg har hatt i mange år. Jeg har funnet noe som er kult og har hatt det ganske lenge.

Hvordan var det du startet som trommeslager?
– Jeg husker ikke helt. Da jeg kom på første time visste jeg ingenting om trommer. Jeg var 15 år gammel, og læreren min viste meg hva de forskjellige trommene het. Han tenkte kanskje at jeg hadde hørt på musikk og at skarpen låt forskjellig fra andre trommer og så videre, men det visste jeg ikke. Men læreren var veldig bra.

Så det var liksom bare noe som skjedde?
– Ja, jeg husker at både lillebroren min og meg ville at vi skulle kjøpe trommer på et tidspunkt. Vi kom sammen på den timen. Han er ikke interessert i det nå, og jeg vet ikke hvor ideen om trommer kom fra.

Spilte du mye alene?
– Ja. Det tok tid å lære og i starten hadde jeg ikke trommer hjemme heller. Men da jeg var på gymnaset, hadde jeg en venn som heter Lukáš, og som akkurat hadde startet å spille bass. Vi satt ved siden av hverandre og snakket om musikk, og startet etter hvert å spille sammen litt. Han hadde også en veldig god lærer, som spilte både bass og gitar og lærte bort veldig mye om musikk. Jeg fikk noen timer av ham og spilte gitar. Vi spilte i et band som han arrangerte hvor vi spilte forskjellige fine låter. Der møtte vi en sanger som heter Michal, og vi tre ble et band. Han hadde noen bluesideer som vi spilte. Vi kom litt ut fra den skolen og alle tre dro til Praha og studerte sammen. Bandet heter Ankramu, det finnes fortsatt. De spiller med en annen trommis, siden jeg bestemte meg for å bo her. Det var en motor for å spille og lage egen musikk.

Hva slags musikk var du interessert i da du var yngre?
– Jeg hørte på Red Hot Chili Peppers. Det var sånn jeg lærte trommegroover – “Scar Tissue” og “Otherside” og sånne låter, haha! Læreren min var stor fan av Brian Blade, så da ble det sånne ting, alle mulige band hvor han spiller. Han kan lage musikk. Det er mange trommeslagere som spiller ofte med masse forskjellige folk, og det blir ikke alltid in the moment, men det føles som at han alltid er det.

Hva hører du på nå for tiden?
– Hmmm… det jeg kjøpte siste gang var flere cd’er på en folkemusikkfestival i Polen. Jeg har perioder hvor jeg hører på forskjellige ting. Jeg liker å gå litt tilbake og prøve å finne noe nytt, gjerne enkeltlåter. Polsk tradisjonsmusikk er veldig kult, de har noen rytmer som også finnes her, det samme som springar – asymmetriske rytmer.

Hvordan tilnærmer du deg tradisjonsmusikk i bandene du spiller i, sånn som Majãz? Hører du på mye forskjellig og forsker?
– Jeg gjør kanskje det, men det handler mer om å høre på når jeg spiller. Det må komme fra et sted. Jeg er veldig heldig som har venner jeg kan utforske det sammen med. Jeg lette ikke etter Majãz, på en måte. Men jeg hadde et forhold til syrisk musikk, for jeg hadde noen venner derfra før jeg møtte bandet. Jeg var ikke spesielt interessert, men jeg likte det. Jeg er glad for at jeg ble med, sånn at jeg kunne spille det mer, bli kjent med mer materiale. Det er den beste måten å lære seg det – mens man gjør det.

Du er jo i et musikermiljø hvor mange virker interessert i å utforske forskjellige tradisjoner gjennom spillingen. Da er det kanskje typisk å lure på om det er noen grunn til at alt det skjer samtidig.
– Jeg tror det bare er fordi vi har venner. Adrian (Myhr, journ.anm) spiller iransk musikk fordi han har en iransk venn. Jeg spiller indisk musikk også fordi jeg har venner som driver med det. Det er en interesse der, og så begynner man å snakke med folk om det. Når flere er interesserte, blir det band av det. Jeg hadde nok ikke gjort det om jeg ikke hadde møtt folk her. Det er jo også hvorfor jeg bor i Oslo, fordi det er så kult å møte mange forskjellige musikere som vil spille. Arabiske, indiske, norske, jazz, impro, pop. Og så videre.

Hvor lenge har du bodd her nå?
– Fire år, nesten. Det var bachelorstudiet.

Var det noen grunn til at du valgte Norge?
– Jeg kjedet meg i Praha, og jeg ville dra et annet sted. Jeg var ikke helt ferdig med studiene og ville utforske improvisert musikk. Jeg hørte det var kult i Skandinavia, og tenkte på Danmark og Norge. Også likte jeg Christian Wallumrød veldig godt. I Danmark likte jeg Jakob Bro. Det var mine holdepunkter, på en måte. Men så hørte jeg fra Vojtěch Procházka at det var bra her. Og i Norge er det mer fjell enn i Danmark. Det var ganske viktig.

Går du mye i fjellet?
– Ikke mye, men det er en bra følelse å ha dem rundt seg!

Hvordan var det å komme til musikkmiljøet i Oslo? Var det et greit miljø å bli kjent med?
– NMH hjalp veldig mye, der møter man folk. Jeg ble med på mange prosjektuker, i jazz, folkemusikk, musikkterapi, klassisk – det hjalp veldig mye. Dét, og å gå på konserter og møte masse folk. Jonas Cambien var en av de første jeg møtte i Oslo, vi møttes på konserter. Når man er ny, går man på alt mulig, man er veldig ambisiøs. Da begynner man å snakke med de man stadig møter etter hvert.

Ser du mye musikk nå?
– Ja, men mindre enn før. Nå kan jeg møte venner uten å dra på konsert. Det kan bare være en øl eller en middag hjemme. Men i starten var det bare konserter, ikke sant. Jeg prøver å dra på mye fortsatt. Motvind-gjengen er jeg blitt veldig godt kjent med, de har jeg et sterkt forhold til. Jeg støtter festivalens idé, og tankene deres om en livsstil rundt det. Det kjenner jeg meg veldig igjen i, det er et kult og friskt initiativ. Det er også tanker rundt musikken – man er ikke lat. Men samtidig er jo festivalen bare musikk, det er ingen taler eller noe sånn. Det er en god balanse, tror jeg. Så lager de jo et magasin, for eksempel, som sørger for helheten.

 

Positivt ladet – Andreas Røysum peker og forklarer


Kulturlagets grunnleggere, Hans Kjorstad, Haakon Aamlid og Andreas Røysum,  på en nylig tur i Marokko.

Det er sjelden man ser et mer fristende og allsidig festivalproram enn det på Motvind på Victoria East neste uke. Vi har snakket med menneskene bak festivalen mange ganger før her i bloggen, og det blir nok heller ikke den siste gangen vi får den omfattende klarinettisten og festivalmakeren Andreas Røysum i tale.

Vi går rett på sak, du kan begynne med å beskrive den tyrkiske klarinettisten som kommer, og hele tradisjonen i landet der?
Cüneyt Sepetci er en av de ledende klarinettistene i Tyrkia, som i likhet med Hellas og Bulgaria har en sterk tradisjon for instrumentet. De spiller G-klarinetter, og spiller helt annerledes enn folk her på berget. Som klarinettist er det veldig stas at han avslutter festivalen. Han kommer med noen perkusjonister og en mikrotonal keyboardist, og stilen henter mye fra tradisjonell tyrkisk bryllupsmusikk. Dødsfett å danse til!


Cüneyt Sepetci (pressefoto)

Hvilken rolle spiller instrumentet i impromusikken i dag?
— Jeg får stadig vekk høre at klarinetten er et så undervurdert instrument. Mange som har sagt ting som «åå, har aldri hørt klarinett før.. aaaante ikke at det var kult» eller «jeg forbandt bare klarinett med korpsmusikk jeg …hehe», men jeg syns den er nesten overalt? Masse i klassisk musikk naturligvis, men også i mange folkemusikktradisjoner og ikke minst i jazzen. Syns også det er ganske tett mellom improvisatører som tar frem en klarinett i ny og ne, i tillegg til noen som virkelig har fordypet seg og får til drøye ting. F. eks Isak Hedtjärn, Xavier Charles, Michael Thieke, Klaus Holm.

Mer lineup-teknisk: Er det noen sammensetninger av musikere som er spesielle for denne festivalen?
— Det er faktisk ingen sammensetninger som ikke har spilt sammen før, men jeg vil fortsatt si at det er noen litt ekstra spesielle greier på gang. Frode Gjerstad & Hästi har bare spilt én gang, og det var i Kristiansand. Frode er for meg THE MAN i Norge, og Hästi (Erik Kimestad, Johannes Vaht & Erik Kimestad) er en av de kuleste trioene jeg vet om i Skandinavia. Ca 40 år yngre enn Frode, men helt på bølgelengde. Sofia Jernberg & Mette Rasmussen har aldri spilt i Oslo som duo før. Bass Primitives er et nytt band bestående av Heida Mobeck, Guro Moe & Matilda Rolfsson. De har bare spilt én konsert, og det var i Trondheim.


Evan Parker sprer det glade budskap. Foto: Motvind

Motvind-gjengen er et utpreget ungt miljø. Men det er mange veteraner på plakaten her, blant annet saksofonkollossene Evan Parker og Frode Gjerstad. Er dette bevisst?
— For meg er det et poeng i å presentere et vidtfavnende og balansert program med hensyn til mange parametere. At vi har internasjonale og legender som har vært med på å forme musikken vi elsker side om side med norske stilskapere og yngre fremadstormende musikere som viderefører arven, kjennes naturlig. Jeg syns programmet får med seg et fint tverrsnitt av moderne norsk jazzhistorie.
Vi har ringrever som Frode Gjerstad og Sidsel Endresen. Mellomringrevene er sterkt representert av Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten. Fremtidens ringrever er representert i hopevis. Skadedyr, Large Unit, Sanskriti Shrestha Avatar, Michaela Antalová, Vilde & Inga, Helga Myhr, Daniel Meyer Grønvold & Kyrre Laastad, Guro Moe, Matilda Rolfsson og Heida Mobeck.

En veldig kul ting med å vokse litt i størrelse som festival er at vi kan få folk fra mange forskjellige land og musikktradisjoner til å komme også. I alt er det vel 11 land representert på årets festival.

Har du forresten noen favoritter med Frode Gjerstad?
— Få på denne Frode Gjerstad Quartet-skiva fra 1995:

Med Bobby Bradford, Wilber Morris & Newman Baker. Frode har spilt med så mange fete folk. For de som ikke kjenner til Bradford spilte han med Ornette tilbake på 50-tallet, gjorde masse ville greier med John Carter og som leder for egne band fra 60-tallet og utover. Frode er rett og slett en nasjonalskatt. Fører musikken videre rett fra krybben!

Mindre steder som MIR og Hærverk er mer forventede arenaer for Motvind-festivalen — hvorfor ønsket dere å være på mer trauste Nasjonal jazzscene i år?
— Det er ikke plass for hele festivalen på elskede Hærverk eller MIR lenger. En sentral tanke for Motvind er at musikken vi elsker kan ha et utrolig stort nedslagsfelt. Den lider kanskje ofte av at den blir presentert på et vis som er utilgjengelig for mange. For mange, inkludert meg, er det for eksempel litt for meget å betale firesifra beløp for dagspass på jazzfestivaler, så vi prøver å holde billettprisene så lave som mulig, slik at så mange som mulig skal kunne ta seg råd. Jeg ser heller at det kommer masse folk som betaler 300,- enn at en tredjedel kommer og betaler 900,-.
Victoria er en av de fineste scenene i byen. Når jeg inviterer til fest har jeg ikke lyst til at folk skal stå som sild i tønne på et strengt gulv. På Victoria er det mye større rom for å ta det pent og nyte musikken selv om det er masse folk. Vi skal pynte med tekstiler, lys, planter og så mangt. Urbane festivaler på vanlige venues blir ofte litt døve, men vi tar sikte på å skape en helhetlig og spesiell vibb selv om vi holder til på et sted som mange kjenner godt fra før. Jeg syns forøvrig at det er veldig kult at en institusjon som Victoria ønsker å være vertskapet vårt. Det sender jo et ganske klart signal om at den gode sak sympatiseres med, og det er fint.

Men det er sikkert noe ad hoc-arrangement et annet sted også, hva skal skje der?
— Vi har tradisjon for å ha matinékonserter på lørdagene. I år spiller Helga Myhr solo og Daniel Meyer Grønvold & Kyrre Laastad som duo, på Kafé Hærverk kl 15.

Programmet er preget av en frodig allsidighet, her er det langt mer enn bare impro og jazz. Deler alle artistene Motvind-festivalens ideologiske overbevisning, eller handler det rett og slett bare om fet musikk i mange fasonger?
— Motvinds estetiske profil tar utgangspunkt i musikk hvor improvisasjon er et sentralt element, og det gjelder jo så godt som all musikk noensinne utenom moderne populærmusikk. Med det kan vi gå udogmatisk til verks. Det er en festival for improvisasjon som metode, og ikke som stil. Hver kveld er lagt opp med tanke på storform og dramaturgi. Selv om det er 4-5 forskjellige uttrykk henger alt sammen, og om man liker noe av det vil man sannsynligvis like det andre. At folk som kommer for å høre afrikansk, gresk eller tyrkisk musikk får med seg frijazz, impro og norsk folkemusikk (og omvendt) tror jeg er veldig positivt for musikken ellers i året.

Og politikken?
— Jeg tror de aller fleste musikere som spiller fin musikk er for at krigsindustrien trappes ned, og syns det er problematisk at våpenprodusenter sponser kulturlivet. Festivalen står jo forhåpentligvis også sterkt nok i sin egen rett til at folk har lyst til å spille uavhengig av det politiske. Festivalen har fra begynnelsen av utelukkende vært positivt ladet. Vi ønsker å gjøre alt så bra vi kan og eksemplifisere at det er fullt mulig å lage en heftig festival uten å gå på kompromiss med verdiene sine. Man skaper konstant forandringer og utgjør konstant en forskjell, enten man vil det eller ikke. I et samfunn er man derfor automatisk et politisk vesen. Livet er med det et spørsmål om man vil gjøre så godt man kan for å skape positive forandringer, eller om man vil neglisjere ens innflytelse på omgivelsene og tenke at det ikke er så nøye.

Gulp. Jeg skal ned og jobbe på Kongsberg noen dager, men skal rekke litt Motvind også. Det går an å kjøpe støttepass, vel? Men tilbake til programmet: Les Filles De Illighad høres jo definitivt veldig fett ut. Hva er bakgrunnen deres?
— De er som navnet tilsier et band med jenter fra en liten Tuareg-landsby som heter Illighadad i Niger. Lederen Fatou Seide Ghali sies ofte å være en av kun to kjente kvinnelige Tuareg-gitarister. Veldig fornøyd med at deres første Norgesbesøk er på Motvind!


Les Filles De Illighad (pressefoto)

Motvind ble startet mye på grunn av Kongsberg Gruppens sponsing av Kongsbergjazz. Dere har fått satt lykten mot det problematiske ved at våpensalg skal være med å presentere den frie og fantastiske musikken. Blir det flere Motvind-magasinutgivelser og andre aktiviteter omkring dette?
— Arbeidet med andreutgaven av Magasinet Motvind er godt i gang (blir ikke noe våpenopplegg i denne omgang), og det skjer masse annet tilknyttet Motvind Kulturlag også. Plateselskapet vårt Motvind Records vil slipp masse fett. Blant de neste skivene som kommer finner man Helga Myhr solo, Hans Kjorstad sin musikk spilt som kvartett med Frode Haltli, Håkon Thelin & Per Oddvar Johansen, duodebuter fra John Andrew Wilhite & Katt Hernandez samt Axel Dörner & Andreas Røysum og Andreas Røysum Ensemble.
Forlaget Motvind kommer med sin første tittel til høsten, en antologi med norsk naturpoesi kompilert av Sebastian Plaum. Vi har helgearrangementer i Numedalen 7. og 8. september og på Sør-Fron 21-22. november. Jo flere som melder seg inn kulturlaget og har lyst til å få til kule ting, desto flere kule ting kommer det til å skje over hele landet. Vi kommer naturligvis også til å fortsette å jobbe for et kulturliv som i større grad enn nå har etikk og bærekraft som hjørnestener. Det blåser en generell vind for tiden som taler for at folk i tiltagende grad vil kreve forandring. Det gjelder også i musikklivet. Vi er glade for å bidra!

Hva har du ellers tenkt til å gjøre i sommer? Gå i skauen?
— Motvind Kulturlag sitt styre (Hans Kjorstad, Haakon Aamlid og jeg) kom nettopp hjem fra en tur til Jajouka i Marokko, hvor vi har hørt på helt spinnvill musikk av The Master Musicians of Jajouka. Avhengig av om det kommer massevis av folk på festivalen eller ikke, kommer jeg ellers til å enten:

1)      Øve klarinett, spille med Marthe Lea, slappe av i Sogn & Fjordane og bryne meg som hustler for å få inn spenn.

2)      Øve klarinett, spille med Marthe Lea, slappe av i Sogn & Fjordane og være fornøyd med å ha gått i null.

I august blir det endel greier. Nakademiet skjer, som er et sommerkurs i improvisasjon som Christian Meaas Svendsen, Ayumi Tanaka, Andreas Wildhagen og jeg avholder. Marthe Lea Band spiller på Oslo Jazz, det blir en lekker kvartett med Axel Dörner, Ole Morten Vågan & Ketil Gutvik, en solokonsert og litt av hvert attåt.

Herregud, Røysum, dette er aktivitet som sender verden videre i riktig retning. Takk! Og god sommer. Har du et ekstra skivetips på tampen?
— Denne Evan Parker-skiva, The Snake Decides fra 1986, er noe av det sjukeste jeg vet om!

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Åpen middelklasse spesial

Fotobok om Peter Brötzmann, Charles Lloyds armbåndsur og Hubros gitarelegant Geir Sundstøl. NTT tilbyr denne uka gratis lesestoff om de dyre ting.

Now's the time

Edvard Hoem opnar Vossa Jazz 2020

Forfattaren og diktaren Edvard Hoem står får den offisielle opninga av Vossa Jazz 2020. Vidare programslepp kjem i festivalens tradisjonsrike Jolakalender kvar dag i desember.

Meld deg på vårt nyhetsbrev