AnJazz 2019 er historie. I fem døgn har festivalen satt sitt preg på Hamar by. Den har favnet enda bredere enn før. Festivalsjefen Anja Katrine Tomter er sliten, men meget lykkelig.
Toppet det med årets festival, igjen.
Publikum, artistene og de frivillige bekrefter det. Det er begeistring å møte, hele veien. AnJazz er nemlig en unik festival. Det blir tatt noen grep, kanskje ubevisst, som gjør at festivalen slår an, hvert år. Ett av dem er hvordan Anja plukker ut artistene:
– Jeg har hold på med AnJazz i 15 år, og tenker program fra dag 1 til dag 5. Det skal være dynamisk. Vi skal ikke bare kjøre safe. Vi prøver nye ting og noe som utfordrer. Det skal være noe for de som er på internasjonale jazzfestivaler. Og artister som folk kanskje ikke har noe forhold til, enda, sier hun.
Emilie Nicolas gjorde sin første konsert på fire år under AnJazz. Foto: Arnfinn Johnsen
– Slikt får vi ytterpunkter, som f. eks. Melanie Scholtz trio og Ola Kvernberg. Det skal være noe for alle aldre. Vi har hatt en livsgledekonsert under årets Jazzbalong. Det var hjertevarmt å se hvordan Prima Vista Social Club, profesjonelle musikere, håndtere barnehagebarn, via mennesker med Downs til de eldre. Det rører, å se barn som danser foran scenen. Veldig fint!
– Jeg håndplukker artister, og ikke bare fordi de er på turne. I år klaffet det med Blood, Sweat & Tears. De kom, kun for å spille på AnJazz. De trivdes enormt, etter endt konsert i Hamar Kulturhus ble det nachspiel, og de jammet til klokka var 3!
Målet med AnJazz som festival
– Jeg vil, tror det eller ei, glede og overraske publikum med fantastiske konsertopplevelser. De skal nyte hver tone. Jeg sier det på forhånd, at den konserten må du gå på, for den er så fin. Så blir jeg livredd for at de ikke får den YES-følelsen. Desto større blir det etterpå når de sier at dette må ha vært den beste AnJazz noen gang. Jeg føler et stort ansvar at alle skal trives. Har artistene det bra, for de nok mat? Jeg er vel egentlig som en M O R for alle, ja, nå har jeg sagt det, sier Anja.
Hun ler, men det er tydelig at her sitter en dame med et stort hjerte. Hun tenker kvalitet og gode opplevelse framfor alt annet. Festivalen går forhåpentligvis i null, og har fremdeles ingen buffer. Men Anja er allerede i gang med å tenke ut AnJazz 2020.
En sliten, men lykkelig festivalsjef. Foto: Arnfinn Johnsen
I fjor gikk Anja gjennom en stor endring i livet, hun var syk og ble lungetransplantert. Likevel har hun klart å stå i jobben som festivalsjef.
– Jeg føler at jeg er født på ny, har fått enda et liv. Det siste året jeg var så dårlig visste jeg aldri om jeg hadde nok pust, eller kom til å besvime. I år fyker jeg rundt! Men nå er jeg er sliten, kanskje mer enn jeg burde.
Hun tar en tenkepause. For det er stort, å kunne sitte og se tilbake på enda en vellykket uke. Mange var ikke klar over hennes sykdom, før hun fortalte det på fjorårets AnJazz. Da var det 3,5 måned etter transplantasjonen. Det gikk et sukk gjennom publikum. Også mange av artistene har fulgt henne på hennes reise. En av dem er sørafrikanske Melanie Scholtz:
– Det er en spesiell festival, med en kvinne som sjef! Jeg møtte Anja for åtte år siden, og jeg har fulgt henne siden via Facebook og heiet på henne. Anja skjønner musikk på et personlig plan, og vet hva slags kunst hun vil ha på scenen. Hun hjelper andre med å sette dem på kartet. Hun booker ikke bare store navn, som andre festivaler. Det er en ære for meg å bli inkludert.
Historisk hus
Hamar Teater er festivalens base, og her ligger kanskje også noe av suksessformelen til AnJazz. Teatret holder til i Victoria kvartalet, Hamars gamle rådhus, som byr på tre intime konsertlokaler. Det ligger svært sentralt plassert, med hotell vegg-i-vegg. Inga-Live Kippersund er styremedlem i AnJazz-styret, frivilligansvarlig og Hussjef, og har noen tanker om hvorfor artistene trives så godt:
– De merker et personlig engasjement. Vi liker virkelig at de kommer! Vi er uredde, alle er sammen, også backstage, frivillige som artister. Det er en flat struktur; vi sitter på samme rom og spiser samme maten. Det er en intim og liten festival, men omfattende når det gjelder antall konserter.
Mathias Eick Quintet på Hamar Teater. Foto: Arnfinn Johnsen
Noen ganger kan man lure på om det er artistene som gjør festivalen til en opplevelse, eller om det rett og slett er omvendt. Ola Kvernberg merker det:
– Amfiet i Hamar Teater er et deilig rom å spille i, med et historisk sus i veggene. Det gjør noe med meg og bandet, den feelingen i lokalet. Og den hjertelige stemningen blant publikum, en utrolig fin festival!
Han var forresten en av artistene som var i samtale med Lage Thuen Myrberget, en ny satsing, hvor det snakkes om historien bak sangene og inspirasjonskilder.
– Det liker jeg, å dele og å lette på panseret. Snakke om musikk er en vanskelig øvelse, for noen blir det fort for privat. Men vi musikere er veldig interesserte i å vite hvordan andre musikere jobber, sier han.
Bred satsing
Årets festival har virkelig favnet bredt. Åpningen var ved Espen Eriksen Trio og Andy Sheppard. Knut Reiersrud og Iver Kleive spilte «Blå Koral» i Vang kirke. Emilie Nicolas gjorde sin første konsert på fire år, og sørget for at det strømmet til et ungt publikum fra Oslo. Mathias Eick Quintet kom igjen. Et samarbeid med Hamar Jazzklubb presenterte profesjonelle jazzutøvere fra Innlandet: Kristin (Sevaldsen) & (Lars A.) Kvistun, John Faxe Quartet og Sigurd Hole. Også Innlandet Ungdomsjazzorkester og Ensemble Denada var med. Hamarsingene Silje Nergaard og Espen Berg hadde premiere med sitt samarbeid, og Steinar Raknes og Unni Wilhelmsen spilte under jazzlunsjen.
Ensemble Denada med Torun Eriksen. Foto: Arnfinn Johnsen
Publikum bekrefter suksessen. Jan Gudbrandsen og Anne Veidahl nevner nærhet, hjertevarme og den gode mottakelsen som stikkord. De kommer med hver sin ektefelle, og venneparene gir hverandre festivalpass som julegave hvert år.
– Vi vet ikke hva vi får, men vi vet det blir bra! Det kan være ukjente artister som slår igjen året etterpå. Det er alltid noe vi liker, men også noe som utfordrer. Da er det bra! Anja har en nese og en teft for å plukke ut gode artister.
De tar seg forresten fri fra jobb, booker seg inn på hotellet i kvartalet. Selv om de bor en knappe to mil unna. Slikt har det blitt. Nye festivalgjengere strømmer til, til og med fra Tyskland, Finland. For å oppleve storheten og varmen på en av de mest intime jazzfestivalene i landet.
Av Paula Bjertnes
