Now’s the time: Svenske tilstander!

Hei, god ettermiddag og velkommen til Now’s The Time – der Jazznytt og ukeslutt møtes. Det er en vemodig uke – i går fikk vi beskjed om at Einar “Pastor’n” Iversen er død, åttiåtte år gammel. Sola skinner i byen, men vi setter på “Here’s that rainy day” fra nyutgivelsen av 1967-plata Me and my piano og leser Bjørn Stendahls minneord på Jazzinorge. Starten, for den som ikke føler seg så bevandret i Iversens musikalske univers, går slik: Einar Iversen må betraktes som den norske musiker som har holdt det gående lengst på et høyt nivå, han var en av våre fremste pianister i over seksti år.  

Vi lader opp til Vossajazz, med konserter, tingingsverk og Jazznyttprat, men ser vårt snitt til å nevne at morgendagen blant annet byr på VIRRALSTØY på Blå når den flotte klubben Vriompeis har invitert Ryosuke Kiyasu, som kommer til å denge dritten ut av en skarptromme – det er etter alle vitneforklaringer helt vanvittig opplegg. En kort elvevandring unna, og noen timer tidligere, varter Grønland Kirkes jubileumskonserserie opp med Solveig Slettahjell. Etter det vi kan skjønne, er materialet det samme som på albumet Live at Victoria fra i fjor. Den skiva er en fin opplevelse, altså – til tider så utagerende og svær at man skvetter litt i stua om man hører på den alene – men akkurat det borger i grunnen godt for hva som kan skje i kirka i morra. Da vi anmeldte plata skrev vi blant annet dette i Jazznytt: “på Live at Victoria entrer en fandenivoldsk Slettahjell scenen med teleskop- og vidvinkellinser og en gang i blant fanger hun motivene sine på en måte vi ikke opplever så ofte i denne musikken. Den som intet våger, og så videre.”

Ja, apropos Jazznytt – har ikke du også lyst til å abonnere på blekka? Vi har vunnet pris, og er nesten ikke blitt teite av det! Nuvel, her kommer litt helgelesning om jazz og RUSH!

 

Georgia on my mind

Denne uken utgir Georgia Wartel Collins debutalbumet på sitt eget plateselskap Hoo-Ha Recordings, og det er en veldig fin plate med Aila Trio, som i tillegg til Georgia på kontrabass består av Karl Hjalmar Nyberg på tenorsax og klarinett, og Andreas Winther på trommer. Dette feires også med konsert på Hærverk lørdag, med selveste Anders Røine og Hans Hulbækmo som support. Georgia Wartel Collins er en musiker vi håper å høre mye av i årene fremover, så det var helt naturlig å ta kontakt med bartebyen hun de siste årene har hatt som hjem.

Hva er din bakgrunn som musiker, du kommer fra en meget musikalsk jazzfamilie?
— Ja, jeg har alltid hatt musikk rundt meg, pappaen min er saksofonist og jazzmusiker, mammaen min er performance-artist og sanger, og er veldig musikalsk. Begge disse er ekstremt store forbilder for meg. På farssiden finnes det mange musikere. Farmor var russisk konsertpianist og onkelen min på farssiden er jazztrommis og sønnen hans igjen er også jazzmusiker. man kan si at jeg har vokst opp i et hus det det pågår musikk non-stop, det er alltid noen som sitter og plukker på et instrument, jammer, øver i kjelleren eller spiller en frijazzplate på høyeste volum inne i stua. Jeg har spilt veldig mye hjemme, spesielt sammen med faren og onkelen min. Jeg vil si at det er takket være min familie at jeg holder på med musikk, de har lært meg veldig mye, ikke minst å forstå gleden ved å holde på med musikk og kunst.

Er det noen skole innen kontrabassen du føler ekstra varmt for?
—Jeg har alltid hatt varme følelser for Charlie Haden og hans måte å spille bass på, jeg er veldig betatt av tonen hans, det låter virkelig som at han mener hver eneste tone han spiller ett hundre prosent. I senere år har jeg fått opp ørene for Paul Chambers og har jobbet en god del med å planke spillet hans. Det er virkelig en drøm å kunne spille som ham!

Når kom du deg til Norge?
— Jeg flyttet til Norge da jeg begynte på jazzlinja i 2016. Det var egentlig ganske tilfeldig, jeg gikk nemlig på Birka-folkehøyskole i Jämtland i Sverige, og der var det mange folk som snakket om «Jazzlinja i Trondheim» hele tiden,  jeg hadde hørt litt snakk om denne skolen men ikke egentlig satt meg inn i hva det var. Men jeg tenkte at det kanskje kunne være morsomt å søke ettersom alle snakket så fint om den, så jeg hengte meg på opptaksprøven, og så kom jeg inn! Dette var noe jeg ikke hadde ventet i det hele tatt, og noe som skulle vise seg å være det beste som noensinne har hendt meg! Jeg kan ikke tenke meg en skole som passer bedre, egentlig.

Det er mange flinke svensker i Norge nå, føler dere dere som «svensker» eller som en del av det norske musikermiljøet?
— Jeg føler meg absolutt som en del av det norske musikkmiljøet, og har ikke følt meg annerledes enn noen annen norsk person! Kanskje bortsett fra når folk sier at de har vanskeligheter med å forstå hva jeg sier, hehe.

Og, er det noe spesielt med det norske musikermiljøet?
— Ja, jeg vil absolutt si at det er noe ekstra spesielt med miljøet her. Jeg synes at det generelt er veldig høyt nivå på musikere i Norge. det finnes også, på grunn av Garbarek og «fjelljazzen», en slags stolthet og seriøsitet over jazzen som er veldig inspirerende. Meg merker også en slags «våkenhet» når det kommer til å saker og ting til å skje, folk er veldig påskrudd.Og så er det veldig mange flere steder å spille på, sammenliknet med i Sverige.

Når startet du Aila Trio? Fortell litt om de to andre da vel!
— Jeg startet Aila Trio for litt over et år siden. Jeg hadde tenkt på å starte min egen trio en stund, og hadde komponert en god del låter for triobesetning. Jeg var på jakt etter musikere, og kom til å tenke på Kalle Nyberg og Andreas Winther. Jeg hadde hørt om dem siden de hadde gått åp jazzlinja før, og alle på skolen snakket så pent om dem. Derfor skerv jeg til Kalle en gang jeg var i Oslo, og spurte om han ville jamme, det ville han, og jeg syntes at det funka så bra at jeg spurte om han og Andreas ville være med i bandet mitt- – og det ville de. Hurra! Jeg følger meg heldig som kan ha med så fine musikere i trioen min

 Det er flere navn i låtene dine her, Katrin, Lydia, Esbjörn og Francis. Ligger det noen historie bak disse låttitlene?
— Det er egentlig bare navn på personer som står meg nære, som jeg har lyst til å hylle. Katrin er en veldig god venn av familien, Lydia er farmoren min som jeg nettop nevnte, og Francis er mitt fire år gamle tantebarn. Låten «Esbjörn» er derumot på grunn av at jeg syntes den låt som en Esbjörn Svensson-låt!

NTNU jazzlinja feirer 40 år nå i sommer. Beskriv en vanlig dag der!
— Dagene på skolen ser veldig forskjellige ut siden vi får mye egentid dil å legge opp dagene som vi selv vil. Vi har skoletimer, men ikke alle dagene. De dagene vi har lærere får vi masse input til ting vi kan jobbe med på egenhånd. Nå nettopp hadde jeg gehør med Espen Berg og rytmikk med Ernst Wiggo Sandbakk, og etter det har jeg øvd selv, skrevet musikk til min eksamen, og til slutt jammet standards sammen med noen elever på skolen. En veldig bra og produktiv dag!

Du er også med i JUNO, som stadig flere får øynene opp for. Hva skjer fremover der?
—Ja! Vi holder på med debutalbumet vårt nå. Vi skal produsere plate sammen med Kristoffer Lo her i Trondheim i løpet av sommeren. Vi skal slippe flere singler nå i vår, og hele albumet kommer sannsynligvis sent på høsten 2019. Før den tid skal vi også spille mange konserter. Bi har nylig begynt å samarbeide med bookingselskapet Polar artist som er i full gang med å booke jobber i sommer og høst.

Kan du velge ut en eller tre låter/Youtube-klipp som er relevante for Aila Trio – eller bare tre favoritter?
— Ja! Dette er 3 låter som jeg føler veldig sterkt for,  og som har inspirert meg som musiker!

 

 

 

 

Vi vant!

Vi vant! Prisen for språk og formidling under Tidsskriftforeningens Årets Tidsskrift-utdeling ble mottatt av Gry Bråtømyr og Filip Roshauw.

 

Hedvig Mollestad og RUSH!

Hedvig Mollestad er på omslaget av formidlingsprisvinnende Jazznytt som er ute nå. Med NTT snakker hun derimot om Rush. Foto: Julia Marie Naglestad

Hedvig Mollestad blir portrettintervjuet i det siste nummeret av Jazznytt – og når man portrettintervjuer folk på papir, er det som regel mye man rett og slett ikke får plass til. Derfor – og siden hun også er aktuell med tingingsverket til Vossajazz om en ukes tid – kommer vi i dette og neste nummer til å ha noen små oppfølgingsintervjuer, bygd rundt spillelister Hedvig har satt sammen EKSKLUSIVT for NTT. I neste nummer kommer det en liste med noen av hennes mange inspirasjonskilder – men først: RUSH! Hvorfor det, mon tro? Vel, en av irrgangene intervjuet vårt havnet i, var nettopp denne trioen, og kanskje spesifikt den fantastiske dokumentaren Beyond the Lighted Stage – en film som tåler å sees selv om man ikke kan utstå bandet. Det er virkelig en gjennomført sympatisk gjeng, og det er sterkt å høre en historie om et svært rockeband som er fullt av menneskelig, gjenkjennelig drama – men uten en eneste TV som flyr ut av hotellvinduet.

Ja, Hedvig! Hva skal vi si om Rush?
– Godt spørsmål, hva skal vi si om dem? Rush er et fantastisk band med mange sider, en helt vill katalog… de har jobba seg gjennom mange tiår, kanskje litt på kanten av det som er populært – eller, de gjorde mye av det mange andre band gjorde, men på en litt annerledes og ganske sær måte. De kom seg gjennom syttitallet i ganske god behold. Jeg er ikke utelukkende positiv til musikken deres – det finnes sider jeg ikke er så opptatt av også, som for eksempel det som skjer i det tekstlige universet – det jeg syns er veldig kult, er at de forholdt seg til det instrumentale på en helt egen måte. Refrengene var ikke så spennende, når de gjorde det streit – men det veies opp av en del av det de gjør instrumentalt, friheten de tar seg, for eksempel i helt odde overganger. Ikke minst har de en gnistrende gitarist i Alex Lifeson. Han minner meg både om gitaristen i Cheap Trick og gitaristen i det britiske bandet… ikke MC5, men…

10cc?
– Nei…på sikt skal jeg komme på det (Hedvig har i skrivende stund ennå ikke kommet tilbake til dette, journ.anm). Uansett, Alex Lifeson overgår alle tidsfasene han har vært gjennom med spillet sitt. Jeg kan fort miste interessen når en gitarist er tydelig plassert i et tiår, men jeg syns det han gjør går forbi det. Jeg kan mislike det estetiske, hvordan lyden er formet og så videre, men jeg blir allikevel ofte ellevilt begeistret over det han gjør. Men så er det er ofte sånn at all blandingen de holder på med er vanskelig å høre på – det er en del ting jeg liker ganske dårlig – når de kommer til et reggae-aktig parti mister jeg litt lysten. Det er noe jeg ikke skjønner – at det finnes noe så dølt i en så kul låt.

Ja, det er vel en veldig klassisk Rush-tvil, det der. Mye fint, men også en haug med sukater i julekaken, liksom. Samtidig er jo den veldig oppriktige inspirasjonen de får fra sånne ting som The Police, diverse pop, new wave og så videre noe av det som gjør at bandet fremstår som veldig likefremme og grunna. De kunne jo gitt blaffen i å ta det inn i musikken sin, men de fremstår som genuint begeistra over det.
– Joda – og de virker veldig true to form, de forsøker aldri å tekkes noen andre enn seg selv og sine interesser, som er veldig personlige. Det kommer fram i tekstene – jeg syns det er veldig interessant at de overlot alt det til Neil Peart, han som hadde noe å melde, og ga ham full frihet. Og så bringer de inn ting som Geddy Lees jødiske bakgrunn, familiens opplevelser under holocaust i Grace under pressure – det fremstår som veldig oppriktig, og helt uavhengig av hva som skjedde rundt dem. Og den kvaliteten gjør vel også at man ser igjennom ganske mye av det man ikke liker med dem.

Du nevnte at særlig instrumentalene “La Villa Strangiato” og “YYZ” er store favoritter. Det er jo klassiske “vågestykker” i rockverdenen – låter aspirerende musikere på gitar, trommer og bass har prøvd seg på siden de kom ut, det Lyder Øverås Røed i et intervju på NTT kalte “en videregående-jam”. Åssen er det med deg, har du plukket på tingene her?
– Nei, ikke sånn som folk kan plukke ting, nei. Men det er veldig mye med det Alex gjør som jeg liker – de riffene han lager er på en måte ofte forskjellige, men du hører godt at de kommer fra samme hode. Det som er fantastisk med La Villa Strangiato er måten den beveger seg igjennom nesten alt som jeg syns er fett med gitar, mystiske svevepartier som nesten høres ut som pads, til spretne gladriff, så kommer det sånne pull offs som er veldig virtuost, men også virkelig klassisk rockgitarteknikk – og så er det over i sånn sju-grupperinger med emo-aktige akkorder, med ett er det som om Rypdal kommer ut og får spotlighten fra solen som tvinger seg gjennom skybruddet – og så er det noe metalaktig. Det er brutalt, vågalt og ganske flashy spilling. Men de lander det liksom alltid, det blir aldri frijazz – det kommer liksom tilbake til det kule riffet, men kanskje med en sprø alterering. Det er så masse i Villa-låta. Det kunne vært det Rypdal hørte på da han skulle lage slutten på “Ambiguity”, liksom.

Både Geddy Lee og Neil Peart er jo veldig sentrale skikkelser i en sånn tromme/bass-musikkblad-setting. Men Alex Lifeson, til sammenligning, er kanskje ikke blant de første personene man trekker fram når man snakker om typiske “gitarhelter” – selv om han er stor. Er det noen årsak til det, tror du?
– Ja… akkurat det inntrykket kan jeg ikke si noe om jeg deler, jeg følger lite med på hvordan de har blitt tatt imot i verden. Men at de har hatt en liten lyst til å være veldige megastjerner er jo åpenbart. De er veldig lite nykkete.

Ja, og det er kanskje tydeligere i gitarrollen enn på trommer og bass. Men veldig fint også – Lifeson er en gitarist man kanskje får lov til å oppdage uten for mye forhåndsomtale.
– Ja, det er sant – også virker han gjennomført sympatisk. Han står ganske langt oppe på lista over sånne stjernegitaristfolk jeg gjerne kunne hatt en time med.

Vi må snakke litt om dokumentaren også! Hva er det som er så fint med den?
– Jeg tror jeg kan relatere til hvem de er i den filmen – at de satt og skravla og hørte på musikk, mens andre sjekket damer. De hadde den jazzgreia med at musikken er det viktigste, og alt det andre er de ikke så interesserte i. Det som definerer katastrofene i rockemusikerens liv, er ofte dop og alkoholisme, men her var det i mye større grad personlige tragedier og ting de ikke hadde noe kontroll over som skjedde. Og de har holdt sammen gjennom alt mulig.

Det er et fantastisk øyeblikk hvor Lifeson reagerer på at Geddy Lee spiller for mye synth på åttitallet – og i veldig mange andre typiske bandhistorier, er det øyeblikket hvor det sprekker på grunn av kunstneriske uenigheter. Men Geddy er bare sånn “greit nok, bestevennen min vil at jeg skal spille mer bass, da gjør jeg det”.
– Helt klart, det er sterkt – nå hadde også Alex Lifeson helt rett spør du meg, så det var bra at han liksom satte ned foten såpass hardt. Men Geddy kunne aldri sagt det der uten at de faktisk har en respekt for hverandre som går helt forbi alt det der. Det der er en typisk situasjon for alle som har spilt med hverandre over lengre tid – at folk har meninger om det andre gjør, og hvis man får kritikk blir man veldig fornærma – men så må man liksom faktisk ta det til seg. Det er veldig fint å se den delen av et band på så høyt nivå.

Hva syns du om Geddys stemme, a?
– Hahahaha, huffameg, det er jo mye kauking. Det gjør nok også at jeg ikke hører på Rush sykt ofte. Når jeg gjør det blir jeg veldig oppslukt av det, men det er periodevis. Men jeg sliter av og til mer med basslyden enn med stemmen. Og den greia fra åttitre og utover hvor det er veldig kald synthlyd. Det er nesten verre. Måten han synger på er jo en fantastisk forvrengning av Robert Plant, og noen ganger funker det kjempebra, også er det ganske fint på en låt som “Red Sector A”, når han ikke kauker. Akkurat den delen der de gjør ting litt enklere kan bli litt traust – men jeg syns på “Finding My Way”, når de gir på, så er det skikkelig kult av og til.

Hvor lenge går det mellom hvert Rushkick du har?
-Det går nok et år mellom hver gang.

Er du en person som har mange sånne periodekick?
– Ja, det tror jeg stemmer. Om jeg først har sjekket ut en band eller en person, går jeg inn for å jobbe meg ordentlig inn i universet. Om jeg for eksempel har en Rypdal-periode hører jeg gjerne på mye forskjellig og ikke bare en skive.

Hør Hedvig Mollestads Rush-favoritter her

 

Hist og pist med Ivan Blomqvist

Mosambique inneholder flere av landets mest spennende musikere, og målet er dans! Fra venstre Kristian B. Jacobsen, Ivan Blomqvist, Lauritz Lyster Skeidsvoll, Lyder Øvreås Røed og Henrik Lødøen. Foto: Silje Måseide

I morgen kan man stikke og høre Mosambique på Nasjonal Jazzscene. En ypperlig å ta en prat med Ivan Blomqvist, bandets eminente keyboardist!  

Du kommer fra Sverige, og er en av flere unge talentfulle svensker (og andre europeere) som har bosatt seg her. Hvem er du, hvordan kom du hit, og hva er det som kjennetegner det norske musikkmiljøet du er en del av?
— Jeg er en svensk pianist og synthist, låtskriver og produsent, er glad i å være kreativ og gjøre mange forskjellige ting samtidig. Jeg er bosatt i Oslo der jeg jobber innenfor et bredt spekter av prosjekter: jazz, soul, R&B og pop. Det norske musikkmiljøet, og spesielt jazzmiljøet, forbinder jeg med musikere av ypperste kvalitet som tør å gjøre sin egen greie. For eksempel kommer det  mye spennende og mangeartet musikk ut av Jazzlinja i Trondheim, der det virker som at folk er mest interesserte i å utforske sin egen musikalske identitet, snarere enn å lære seg å spille fortest mulig. Det var nettopp dét som fikk meg til å søke fem ganger før jeg til slutt kom inn, men det var det absolutt verdt!

Hva i alle dager er Mosambique? Du har omtalt det som «Afro Club”.
— Mosambique er en hybrid av jazz, elektronisk dansemusik, hip-hop og funk. Kort fortalt Afro club! Tanken er å skape et rom der jazzmusikere kan «jamma loss» og publikum kan «dansa loss»! En kompis spurte meg om jeg hadde noe fett band som kunne skape god stemning på en festival, og jeg ljugde og sa ”ja så klart!” Så hade jeg en uke på meg til å skrive musik og samle de retta musikerne! Det hele ble veldig spontant og herlig!

Fortell litt om musikerne som er med i Mosambique! Hva skjer på konserten i helgen?
— Jeg har håndplukket noen av mine favorittmusikere till dette prosjektet, Kristian og Henrik er gamle våpendragere fra bl.a. Rohey som jeg alltid har likt å spille med. Lyder møtte jeg på en jam på Kongsbergjazzfestival for noen år siden og fikk veldig bra vibb! Lauritz hørte jeg på Serendipfestivalen herom året, han spilte to takter ogbaff, så var jeg solgt! Vi skal gjøre hva vi kan for å øke temperaturen der inne på Victoria, det er lov å slå seg løs på dansegulvet eller henge i baren, vi skal i alle fall kose oss max på scenen!

Låtene er preget av veldig choppy chops, om jeg kan kalle det noe så dumt. Hvordan er ditt forhold til flinkis-begrepet slik det er i bruk i dag?
—  Det er morsomt at du sier det, for vi er  egentlig veldig lite opptatt av å være ”flinke” eller ”chopsy”, men ønsker å i stedet ha en mer avslappet holdning til musikken og bare leke! Personlig kan jeg fort synes musikk blir kjedelig og den er for konstruert eller ”flink”.

Mange ble veldig lei seg da bandet Rohey måtte legge ned. Hva skjer med alle låtene du skrev der?
— Vi har endelig funnet en ny vokalist og fortsetter bandet med nytt navn! Vi er allerede igang med å spille inn plate med deler av materialet som jeg skrev for Rohey-bandet, men også nye ting! Gleder meg veldig til å få ut det!

Ved juletider så jeg deg i en ad hoc-duo med Siril Malmedal Hauge, har du andre slike mindre prosjekter på gang nå fremover?
— Ja det er mye morsomt som foregår fremover, jeg samarbeider bl.a med en svensk vokalist ved navn Linda Sundblad. Vi skriver et album sammen som jeg også produserer og til og med arrangerer for Oslo strings!
Så jobber jeg med et nytt prosjekt sammen med Mariama Ndure der jeg har  arrangert gambiske låter i ny jazzdrakt. Jeg gjør også  mye sammen med produsent Erlend Mokkelbost og bl.a Silja Sol, Miss Tati og Natalie Sandtorv. Og i tillegg til det passer jeg også på å få spilt litt pianotrio med Anders Thorén och Erlend Albertsen!

Kan du velge ut en eller tre låter (gjerne med linker/youtube/osv) som er gode assosiasjoner til det dere ønsker å gjøre med Mosambique-bandet?

– Helst ikke! Men om jeg må, er det kanskje noen fine assosiasjoner her:

 

 

 

Ukas plate

Det var en merkedag i bloggens historie da vi denne uken mottok vårt første adresserte brev! Mer av det! Og send oss gjerne tips om konserter, debatter, kollokvier og grillfester i jazzens tegn, og gode ideer dere eventuelt har for fremme av jazzens livsgrunnlag. Inni denne konvolutten var den aldeles strålende platen Klarvær med bandet Moenje, der pols og joik møtes, og hvor den unike stemmeprakten til Marja Mortensson og trekkspillet til Hilde Fjerdingøy skaper nye mulighetsrom (ja der sa vi det) for hvordan uttrykke seg musikalsk og stable opp tradisjoner på en ny måte. Dette bandet kommer vi tilbake til i en kommende utgave av NTT.

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger