Now's the time

Now’s The Time: Så møtes vi på tallerkenen igjen

Jonas Cambien lister opp favorittrioer, vi har hørt på MoE og gammal ECM, vi suger på karamellen etter forrige ukes Kongshaugfestival, og har mottatt både dikt og korrespondentbrev i postkassen.

Hei, god helg og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts nettbaserte ukesavis for deg som liker musikk som høres ut som jazz. Er de abonnent på Jazznytt? Det anbefaler vi alltid hjertelig – det er derfor vi skriver.

Vi har vært travle siden sist. Den ene halvdelen hadde intervjuer, foredrag og samtaler med Karin Krog og Arild Andersen underveis i løpet av de tre dagene Kongshaugfestivalen gikk av stabelen på Cosmopolite og Belleville forrige helg. Den andre halvdelen rakk også innom for å plukke fritt fra de bortimot endeløse mengdene med musikk publikum fikk servert – seks timer dagen – for det som, sett under ett, var en meget rimelig pris. Stigende form- og hyggekurve var det jo også, også éngangsfestivaler bruker nok litt tid på å sette seg. NTT gratulerer med vel gjennomført feiring – og sender, nok en gang, en takk i retning 75årsjubilanten Kongshaug og hans lydunivers, som det hele kretset rundt.

Samtidig gikk det an å smake litt på det bittersøte i situasjonen – kanskje en slik anledning er til for det også. Det var riktignok stor variasjon i musikken som ble fremført – Kongshaug spilte, som vi vet, inn svært mye forskjellig musikk. Men det kretset rundt en rolig, kontemplativ og vellydende kjerne som kanskje vil forbli selve bumerket til produksjonen – fra Tord Gustavsen trio til Trygve Seim, fra Ketil Bjørnstad til Mathias Eick. Å få mange slike konsertopplevelser etter hverandre føles litt uvant – de står jo så ofte alene, mens her ble de metaforiske fjellene og fjordene stablet i høyden, liksom. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, det føltes bare annerledes, rett og slett, og det ga plenty med anledninger til å tenke over hva stunden egentlig symboliserer – for det handler jo unektelig også om at noe er over. At store, enormt viktige strømninger i norsk musikk har avtatt. At det også var mange – jubilanten inkludert – som ikke var der. At et sted som Rainbow – trass i at det fremdeles er et aktivt og ettertraktet studio – ikke betyr helt det samme, ikke på det samme viset. Var det plass til det vemodet også, i en såpass festlig atmosfære som Cosmopolite alltid legger opp til? Vel, musikken skapte, på sitt egne stillfarne vis, det rommet. Det samme gjorde intervjuene med artister som fremdeles selvsagt er langt fra ferdige – men som i denne sammenhengen ble nødt til å først og fremst snakke om fortiden. Men så finner selvsagt musikken også andre rom – som for eksempel når Karin Krog på slutten av sin intervjuseanse tok til scenen sammen med Mats Eilertsen og Per Oddvar Johansen – som like gjerne kunne hatt knebukser på seg når de sto der og trippet i påvente av opptredenen – og fremførte “Shiny Stockings”, låta hun også gjorde på Espen Ruds 70årskonsert. Der var den igjen, nåtiden. Og når man hører musikk fra en helt annen tid i norsk musikk bli gjort levende på den måten, fordufter også av bekymringen som kunne melde seg for at vi liksom “lukker” Kongshaug-boken nå – at denne feiringen satte et slags punktum. Vi kommer selvsagt til å gjenoppleve og oppdage denne musikken på nytt og på nytt, også i årene fremover – ikke minst i denne bloggen, hvor vi bortimot hver eneste uke dette året trekker fram album fra historien til det 50 år gamle plateselskapet ECM. Nå er alltid tiden – også for alt det der.

Uansett, la oss sette i gang!

 

Korrespondentbrev: Vagina-monologene

Vår Jazznyttkollega Karoline Ruderaas Albrigtsen (I utgaven som er på gata nå, har hun blant annet skrevet om turnéaktuelle Finity, i tillegg til mye annet) sendte en påminner til oss for noen dager siden: “Vi kan vel ikke springe forbi uka uten å nevne multikunstgruppa PAC (Performing Arts Collective) sitt samarbeid med komponist og musiker Emilie Storaas? Både onsdag og torsdag denne uken kunne jo publikum bivåne deres tolking av Eve Enslers Vaginamonologene (1999) på Hausmania Kulturhus – som må sies å være den levende samtidskunstens nye storstue.” Ja, det er kanskje akkurat det Hausmania er? Vi har ikke tenkt på det så nøye – selv om vi vel har brukt mer plass og krefter på å skrive om Hærverk, kafeen som ligger på huset enn vi har brukt på noen annen sjappe. Så hatten passer nok! Uansett satt  NTT-redaksjonen på tog og i deadlinekjør når siste forestilling gikk av stabelen, så vi ba rett og slett Karoline om å stikke og se hvordan det var, og avgi en liten rapport, som utgjør dagens gjestespill i Now’s The Time:

“Regien på denne konsertforestillingen ble holdt av Tora Troe og Elise Tunstrøm. Medvirkende på scenen var PACs egen dansekunstner Chollada Phinitduang og skuespiller Minni Minni Mertens, som hovedsakelig fremførte tekst og bevegelse. Emilie Storaas bidro med både musikk, lydeffekter og tekst.

 “Med konfronterende og direkte tone framførte de denne norvagiserte utgaven av tekstene pakket inn i loops, orientalsk ornamentert vokal, synther og skakt blikk. Og besmykket med to særs fragmenterte, halvveis vevde tepper. Ikke ulikt forestillingens zipp-zappete kronologi og logikk. Tematikken spriker i fjørti retninger, men det er ikke så underlig tatt i betraktning at den har Vaginaens mange fasetter som sentrum. Friskt, vågalt og dagsaktuelt. Ikke feil dette, all den tid #metoo er et faktum i mens verket har 20-årsjubileum i Norge!”

 

Jonas Cambien Trio til Victoria East!


Jonas Cambien Trio er svært pene gutter, men flinke kunstnere også. Fra venstre André Roligheten, Jonas Cambien og Andreas Wildhagen. Foto: presse

Snabeltastiske Jonas Cambien Trio skal endelig ha konsert igjen, denne gang ved siden av BK i det som av noen omtales som Norges paradegate (gåkke an å parkere i detta nisselandet lenger – OSLO DØR! neida) kommende onsdag. Vi kan ikke få anbefalt det nok, og planlegger nesten å vorse før dette. Jonas Cambien Trio er veldig gode på plate, vi har kastet spesielt mange superlativer etter deres siste album, som alle burde høre og sanse. Men det er ekstra sterkt live: Andreas Wildhagen på stikker, André Roligheten på blås og Cambien selv på pianotangenter lager oppvakt og organisk triomusikk man virkelig husker. Det er i det hele tatt veldig mange trioer på Victoria fremover, fra Håvard Wiik til Brad Mehldau og noe til venstre for dét også. Så sa var det naturlig å stille Cambien noen få spørsmål.

Er det noe spesielt med konseptet trio som lokker?
— Trio er et veldig fint format. Jeg elsker også å spille i duo, men det er mer intimt. Når man er tre, beholder man det spontane, det improviserte, det direkte. Trio har et ekstra lag av kompleksitet som duo ikke har. Man har to andre mennesker å forholde seg til, det er passe oversiktlig, men gjør at alt det musikalske man gjør, forholder seg til to andre musikalske stemmer. Det gir din stemme ekstra mening, og ekstra dybde, som et 3D-bilde. Det blir jo mer randomness og mindre kontroll av det også, uten at det blir helt kaos. Det er derfor jeg elsker å jobbe med trio, man kan ha en kjerne av struktur og komposisjon, men ellers holde det åpent og improvisert uten at man mister kjernen i komposisjonen. Man kan jo sikkert få det til med et større ensemble også, men det er ikke like lett.

Hva skjer med trioen nå etter denne konserten?
— Jeg jobber videre og prøver å holde bandet i konstant utvikling. Skriver nye låter hele tiden, og tenker litt på neste plate nå. Men det neste store blir vel en utvidet versjon av trioen med noen flere musikanter fra Norge og Belgia til en viss festival i Oslo i sommeren 2020. Mer om det kommer snart.

Apropos trio – kan du hoste opp tre inspirasjonskilder?
— Ja, jeg skal prøve!

Dirty Three
— Helt fantastisk trio som jeg oppdaget for cirka et år siden. Denne trioen gjør alt det jeg prøver å få til med min egen trio: Løst og fast. Låter og improvisasjon. Primitivt og sofistikert. Vakkert og røft. Enkelt og komplekst.

Islam Chipsy
— Keyboardist fra Egypt. Jeg så ham for første gang på Oslo World i 2014, og har møtt ham noen ganger i Kairo etter det. Har sjekket mye av spillestilen hans i forbindelse med noe av musikken vi spiller i Majaz.

Supersilent
— Supersilent var mitt første møte med norsk improvisert musikk, jeg så dem i Brussel i 2007 (da som kvartett). Jeg sjekket ut mye norsk jazz og improvisert musikk etter denne konserten, og det bidro til at jeg kom til Norge i 2008. Har sett dem mange ganger siden, sist var på Blå i 2016 tror jeg. Synes fortsatt at det er et suverent bra band.

 

Mo’ problems

MoE + Mette Rasmussen
Tolerancia Picante
(Conrad Sound)


Mette Rasmussen bidrar med krutt men også melodisk tradisjon til MoE på samarbeidsplaten Tolerancia Picante. Foto: Erik Mares

Det kan være en hel liten deltidsstilling å følge med på Guro Skumsnes Moe og bandet MoE’s aktiviteter på scenen, i platehylla og etter hvert også på filmlerretet. Det er få norske musikere som utsondrer en så massiv følelse av nødvendighet i kunstnerskapet, noe vi også kan få et innblikk i gjennom GSMs bokutgivelse (og hennes turnédagbok som det ble trykket utdrag av i Jazznytt for endel år siden). Hvorfor holde på med musikk, hvordan være et menneske, hvordan møte andre mennesker i denne verden. Det har også kommet mange tøffe utgivelser de siste årene.

Da glemmes heller ikke at MoE var innom kontoret ved nyttår med et lite glass med meget heftig salsa, antakelig et produkt av bandets hyppige turnering i Mexico. Det var velsmakende og sofistikert men veldig, veldig hot. En av årets mest interessante opplevelser var på en klassisk norsk tacomiddag med familien da et lite veddemål endte med at blogghalvdelens to barn tok hver sin lille munnfull med dundersalsaen. Håper MoE får anledning til å å få denne ut i handelen på de provisoriske merchbordene de setter opp på alle de merkelige spillestedene de frekventerer. Et slikt sted er herlige Kafé Hærverk, der de på søndag kveld (kl 2130, så man i teorien kan rekke bort med bussen fra Kampenjazz der fabelaktige Susanna har konsert med Brotherhood of Our Lady kl. 20) skal ha konsert og pre-releaseparty for den nye plata Tolerancia Picante.

Noe som gjør dén plata ekstra spesiell er at kraftpluggen Mette Rasmussen, en av de mer givende saksofonistene som opererer i Norge og Danmark og verden i dag, er med på den, og også på en stor turné. Å slenge henne oppi miksen kan man kanskje forvente at bare vil bidra til en sterkere og mer ildfull salsa, og det stemmer jo forsåvidt. Samtidig er det noen melodiske kvaliteter og tradisjonselementer iboende i instrumentet og hennes bruk av det, som fungerer som kjølnende rømme. Det er no wave, støyrock, brun guffe, frijazz og samtidig noe meget originalt og jordbundet over musikken. Man kan få frysninger av mindre. Kyrre Laastad og Lasse Marhaug har fikset litt på opptakene, men dette føles meget urørt og ubesudlet. Skjønt, sudlet er det nok. Platen slippes i ordinært salg først neste helg, men finnes antakelig på et bord på Kafé Hærverk også denne kvelden.

 

Litt rar jazz på Munch

NTT holder -inntil videre – Lambda-diskusjoner på armlengdes avstand fra bloggen, det får liksom være grenser. Men, siden vi nå først er her, i nåtidens Oslo, må vi i forbifarten nevne at vi sperret opp gluggene og brettet ut ørene da vi fikk med oss denne presentasjonen, laget for fire år siden, som viser frem hvordan museumsopplevelsen liksom skal bli. Sånne 3D-animasjoner er jo i sin natur dritskumle – er det en slags dataanimert Odd Einar Dørum vi skimter i krokene, og som har gått seg bort der inne? HJELP HAM, DA! Hvorfor går de så luntende, alle sammen? Hva er det egentlig de tenker på? Musikken også til den generelle overveldende uncanny valley-opplevelsen. Det er jo en slags jazz vi hører, åpenbart – ligner ikke låta veldig på “Tandem med Sankt Peter” av Moskus? Var det meningen, mon tro? Kanskje har de laget en liten 3D-pianotrio et eller annet sted inni dataanimasjonen, kanskje de sitter der i den store – og etter det vi kan skjønne Munch-løse – konsertsalen og spiller musikk basert på 2014-albumet Mestertyven, som de har fått podet inn i de små skumle fremtidshjernene sine.

Det går selvsagt an å skrive minst en bok om samspillet mellom Munch og jazz i Oslo. Egne kapitler kunne vært viet til Monk, Mingus, Lloyd og Bley i universitetets aula. Storøyde tidsvitner kunne fortalt om måten maleriene hans bare hang rundt i lokalene da studentkroen på Sogn i sin tid var et sagnomsust jazzsted (“Da de restaurerte bildet som hang bak baren hadde de visst klemt ut flere halvlitere med øl”). Museet inngår også selvsagt, der har en lang, lang rekke konserter blitt til i konsertsalen, under det gedigne maleriet Alma Mater, et maleri som også selvsagt henger i en versjon i aulaen. Finnes det noe enkeltmotiv i kunsthistorien som har bivånet mer god jazz, på flere venues? Send oss gjerne gode forslag! Man skvetter litt av å se akkurat det bildet dukke opp i sitt nye store rom i animasjonsvideoen, uten flygel, hygge og publikum. Konsertsalen står også sort, stor og tom på videoen. Men vi får kanskje støtte oss til det gamle og ofte feilaktige munnhellet som musikere og lydmenn har gjentatt gjennom årtiene – og som forsvarere av bygget virkelig har tatt til hjertene sine: Det blir nok bra når det kommer folk.

 

Tilfeldig musikk


Hans Petter Blad er en forfatter, et filmmenneske og musikkelsker etter vår smak. Hans romaner og diktsamlinger, teaterstykker og andre typer tekstarbeid er av ypperste klasse, virkelig. Slå dere løs på biblioteket eller andre steder der bøker finnes.

Blad skrev også librettoen til en opptreden (og senere plateutgivelse) med det franske Orchestre National De Jazz med Olivier Benoit: Europa Oslo som dere kan lese mer om her og se mer av her.

For ikke lenge siden utga han også en liten men stor bok på kunstforlaget HOF fra House of Foundation i Moss med tittelen Tilfeldig musikk. Boken er tredelt, og fra forskjellig poetisk-essaytistisk hold myser han på komponistene Johann Sebastian Bach, Olivier Messiaen og James Clapperton. Det blir musikk som skrift, det er skrift om musikk, og det er skrift — punktum. Boken ser ikke stor ut, men den gir opplevelser som varer. Korttekster, samtaler, litteraturens fuglesang, den rommer mye. Med tillatelse fra forlaget trykker vi en tekst fra bokens tredje del, som omhandler James Clapperton. God lesning.

The Ressoning betuir Aige and Yowth

Å fortolke et partitur, moderne, kompleks musikk, som ofte

kan minne om et abstrakt maleri (ikke tilfeldig er det et bilde

av Jackson Pollocks White Light på forsiden av Colemans

Free Jazz), kan nesten forstås som en forklaring både til

hvordan musikken skal spilles og hvordan den skal lyttes til,

slik, syntes Ornette Coleman å si, har jeg forstått å uttrykke

dette stykket, men på en annen side, er det en cul-de-sac, til

det svarer James Clapperton,

 

«Jeg holdt en master class, Roger Woodward (pianist),

komponist) og Cecil Taylor (jazzpianist, komponist)

kommenterte musikken min, senere hadde de en konsert

sammen, og det slo meg, hvor nærme de sto hverandre,

samtidsmusikken og frijazzen, to verdener møtes i det

komplekse (to identiske kart over forskjellige landskap).

partiturene i samtidsmusikken (tenk på Xenakis!) er så

komplekse at utøverne er nødt til å improvisere»,

 

svaret leder tankene til den utstilling jeg (forfatteren) erfarte

på Musée Guimet i Paris, forbløffende vakre kart, fra Asia

(Kina, Japan, Kambodsja, India, Tibet, Myanmar), de

minner, ikke om abstrakte malerier, nødvendigvis, snarere

våre dagers partiturer, og jeg forestiller meg at James

Clapperton, ved synet av landskap og elver i Myanmar og

Tokyos bydeler, slik de ble sett for hundre, to hundre, tre

hundre år siden, han kunne spilt disse landskapene, presise

tegninger og malerier; en by eller bydeler, fjellkjedene, elver

og hav, på flygelet.

 

Hva har du i plateposen?

Det ble ikke bare pose denne gangen, det ble to poser, og i ekstra stort poseformat — jeg skal gjøre godt igjen for plastforbruket en senere gang. Åstedet for handelen var faktisk på en av Europas om ikke verdens aller fineste bokhandlere, Tronsmo i Oslo, der det av og til er fin bruktvinyl til salgs, og for tiden er det VELDIG mye. Grunnen til dette er at samlingen som ble igjen etter Club 7s gamle DJ-helt Disco-Bjørn (RIP) er lagt ut der, så det er hyllemeter på hyllemeter med jazz, soul, disco, blues, og egentlig overraskende mye annet også. Vel verd en tur eller to.  Og alt i første omgang koster kun 40 kroner per stykk.

Vi har funnet gamle ettertraktede Impulse! og Odin-utgivelser, masse ECM og alt mellom himmel og jord. Også gøy å ha ekset med «Chameleon» med Herbie og «The Love I Lost» med Harold Melvin & The Blue Notes og vite at det var nøyaktig disse knitringene oslos hipstre danset til da verden var ung og uskyldig og fet som faen. Gleden ble ekstra stor da vi tok med et helt decent utseende eksemplar av en av høydepunktene i den private kanonen — Pat Methenys 80/81 innspilt i Talent studio to maidager i 1980, det føltes meget riktig etter helgens Kongshaug-bonanza. Alt er fett på den plata, og finnes det egentlig mer fengende åpningskutt enn «Two Folk Songs»? Det gjør det sikkert, men ikke idet man setter på den — da er det ingen andre steder man heller vil være, og håndleddene blir som gele når man lever seg inn i kassegitarteppet. Ved nærmere ettersyn viste dette seg å være en strålende førti kroners-investering, for da gatefold-omslaget brettet seg ut, åpenbarte det seg komplette signaturer fra hele bandet! Ikke bare Pat men der var jo Jack De Johnette! De kråketærne der så ut som Brecker, og duverden – Charlie Haden! Dewey Redmans navnetrekk var også sirlig ført inn med klassisk blått Bic-blekk. For en skatt! Vi gleder oss til å fyre opp nye generasjoner heppedamer på gulvet med akkurat dette eksemplaret igjen, og således la minnet etter Disco-Bjørn leve i føttene og hjertene til oslos fineste folk.

Vi kjøpte ganske mye annet også, og har tenkt flere turer ned dit, selv om slike samlinger fort blir «utplukket» er det som om det alltid virvles opp mye nytt om man titter innom to dager senere. Men det må være lov å skryte av en liten fangst til, en slitt men pen Mingus Revisited (Limelight records) med den godskumle basspappaen selv. Omslaget er fortryllende, med en kontemplativ Charles som ettertenksomt studerer et sjakkbrett, med noen meget flotte trebrikker på. Innspillingene hadde tidligere vært utgitt som Pre-Bird Charlie Mingus, med et stort band som inneholder maaange høvdinger (Bley, Lateef, Dolphy, Curson, Farrell osv). Man kan spesielt merke seg tolkningen av «Take The «A» Train», for der finner man parallelt en interpolasjon av «Exactly Like You» i høyre kanal – perfekt nå som alle og enhver har headset til tusenvis av kroner. Trekkes frem må også orkesterverket «Half-Mast Inhibition», som Mingus komponerte allerede i 17-årsalderen, men da spilte inn først 24 mai 1960. Dette er et avansert stykke musikk, og Mingus fikk da også Gunther Schuller til å være dirigent  for det flotte orkesteret. Third stream, baby!

Gleden over å ha dette albumet mellom fingrene, med det flotte omslaget og innholdsrike liner notes signert Leonard Feather, gikk i taket da vi atter en gang måtte utbryte Du. Store. Kineser! For der var visst signaturen til Charles Mingus også, gitt! Frysninger igjen.  Og, siden vi snart skal få lese- og jobbebriller, tok det litt tid før vi oppdaget at det var flere signaturer der, blant annet saksofonist Ricky Ford, og trompetist Jack Walrath. Unge Ford var kun med i Mingus-bandet mellom 1976 og 1977, så det må være da DJ-Bjørn fikk oppleve møtet. Og nå møtes vi på tallerkenen igjen.

 

Ukas ECM-stein: Hardt smør

Man fikk mange godsaker, men kanskje også litt dosen, som det heter, av kontemplativ og melodisk ECM-jazz oppå Cosmopolite der sist helg. i hvert fall med seks timer hver dag i tre dager.  Ein dag var eg full i tre daga, som det het. Nesten så det føltes som sivil ulydighet og i alle fall høyst nødvendig da blogghalvdel Vinger og musikkjournalistkjempe Jan Omdahl satt seg ned som nest siste act ut på søndagskvelden for å spille og snakke om diverse «fete skiver» som Kongshaug hadde vært involvert i. Visst faen fins det rytmeboks på ECM, sa vi og spilte «Per Ulv» fra Rypdal-klassikeren Waves fra 1977, den bassgrooven som Sveinung Hovensjø legger ned der hadde det vært en drøm å høre Francois K eller Floating Points spille på et våkent dansegulv en gang. Da vi gikk videre med meget spesielle «The Calling» med Pat fra «Rejoicing» (ECM.stein fra noen utgaver tilbake) ble det så drøyt av lokalet et øyeblikk faktisk ble tømt. Hele den gode stemningen som Trygve Seim og kompani hadde gitt til publikum ble fjernet som ved en kald avrivning. Det er egentlig godt å se at musikk kan ha slik en effekt. Folk kom inn igjen etter at skronken var ferdig, men det ble mer tung kost. Visst pokker finnes det reggae på ECM, ble det sagt. Kunstner og jazzfreak Lars Elling har uttalt at det bare er to ting han ikke tåler, og det er reggae og hardt smør. Han fikk begge deler da «Ethereggae» fra John Abercrombies album Night ble avspilt. Dette er åttitallsreggae og høyhus, glass og stål og urban fremmedgjøring på sitt beste, innspilt med JOK i Power Station i 1984, og med et stellar band med Jan Hammer på hammond og fotpedal, Jack DeJohnette på trommer og «Mike» Brecker på glinsende coke-saksofon. Smøret ble mykt, følte jeg, det var som lydsporet til en imaginær politisk thriller med handlingen lagt til Miami og Manhattan (norsk tittel: Hardt smør») men publikum ba høylytt om nåde, og da «Etherreggae» ble fadet ut, kom det faktisk en stor applaussalve fra salen. Men plata har mye fint ved seg, den. Den er ikke like sterk som Timeless med store deler av samme band (forøvrig den jazzkassetten som Hans Hulbækmo ofte trekker frem som formativ lytting), men det er stemninger her som ikke lar seg føyses bort, som den skummelromatiske bakgatestemningen i «Look Around»,  mer hammondlystige «3 east», meget hektiske «Four on One» eller det vakre tittelkuttet. 37-bussen hadde ikke vært det samme denne uken, men reggaelåten — ja juryen har ikke bestemt seg helt ennå.


Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Moldejazz-åpning mandag

Mandag 15. juli åpner forfatter Edvard Hoem den 59. Moldejazzen. Årets Artist In Residence, trommeslager Gard Nilssen, spiller samme kveld den første av sine åtte konserter.

Now's the time

NNJFs 50-årsjubileum og KKs jazz-anmelderi

Klassekampens musikkanmelder var på plass i Harstad, men dekket ikke Nordnorsk Jazzforums 50-årsjubileum. Underlig at ikke Klassekampen dekker denne viktige begivenheten i nordnorsk kultur, skriver musiker Bjørn Alterhaug i dette innlegget.

Meld deg på vårt nyhetsbrev