Nyhet

Lytt, plank og lær – og bli god

Jazzlinja i Trondheim feirer 40-årsjubileum og sverger til imitasjon som primærmetoden for læring.

I høst er det 40 år siden det første kullet med jazzstudenter – iallfall i ordets akademisk forstand – kunne troppe opp til studiestart i Norge. Det skjedde ved Trøndelag musikkonservatorium i Trondheim, og resten er velkjent norsk musikk- og utdanningshistorie. Jazzlinja i Trondheim er for lengst blitt både et begrep i norsk musikkliv og en svært synlig del av Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU), og om jubileumsfeiringen allerede er godt i gang, står det fortsatt flere markeringer igjen.

– VI BEGYNTE i februar, da NTNU og Jazzlinja var vertskap for en stor, årlig europeisk konferanse med rundt 150 delegater, forteller Erling Aksdal (66). Jazzpianisten/komponisten fra Molde, med formell musikkutdannelse fra Berklee College of Music og New England Conservatory of Music i Boston, er universitetslektor og leder for Jazzlinja, noe han har vært, alene eller sammen med andre, siden han først ble ansatt i 1991, med unntak av noen år tidlig på 2000-tallet.

– Hva slags konferanse handlet det om?
– Vi, i likhet med nesten alle andre store musikkutdanningsinstitusjoner i Europa, er medlem av Association Européenne des Conservatoires, Académies de Musique et Musikhochschulen (AEC). Det er en organisasjon med fortid tilbake til 1953, og som opprinnelig utelukkende var opptatt av klassisk musikk. Som første AEC-styremedlem som ikke er rekruttert gjennom den klassiske tradisjonen, tok jeg, sammen med Åge Hagen fra Rytmisk Musikkonservatorium i København, initiativ til å etablere en plattform i AEC for pop og jazz-utdanninger, The Pop and Jazz Platform (PJP). Den ble en suksess som har hatt sine årlige konferanser siden 2005, og altså her i Trondheim nå i vinter. Utdanningsfaglige spørsmål innen pop, jazz og verdensmusikk, nettverkbygging og utdanningspolitikk er blant det som står på agendaen vår, og stikkord for Trondheim-konferansen var «Listen!».

­– Skiller Jazzlinja seg mye ut fra andre jazzutdanningsinstitusjoner i AEC?
– På enkelte områder gjør vi det. Jazzlinja opererer for eksempel ikke med karakterer, vi har bare «bestått» eller «ikke bestått». I mange andre land vil en sånn ordning være ulovlig, og det samme gjelder opptakssystemet. Vi kan ta opp studenter på grunnlag av potensial og en tydelig skjønnsmessig vurdering i stedet for såkalt «entrance exams» med poengskala. Da et tysk konservatorium forsøkte seg med det et år, ble de saksøkt av en avvist student som følte seg urettferdig behandlet og som vant saken. Mest av alt skiller vi oss ut ved den sterke vektleggingen på imitasjonslæring gjennom sang, og utvikling av et fruktbart læringsmiljø. Begge deler er dypt forankret i jazzhistorien. Læring skjer gjennom imitasjon og i et aktivt skapende,  relativt egalitært og kollektivistisk miljø. Vår mer holistiske tilnærming avviker fra den mye vanligere byggeklosslæringen.
Saken fortsetter under bildet.


MAETRIX: Espen Berg og Trondheim Jazzorkester etter urframføring av «Materix» under Moldejazz 2017. Foto: Terje Mosnes.

ET KUNSTNERISK innslag som gjorde inntrykk ved konferansen, var en konsert der Trondheim Jazzorkester – et ektefødt barn av Jazzlinja – spilte Espen Bergs «Maetrix», og også de kommende jubileumsmarkeringene kommer til å by på mye musikk. Nåværende og tidligere jazzlinjestudenter vil dukke opp med ulike innslag under Norsk jazzforums landsmøte i Trondheim 30. – 31. mars, og deretter under Trondheim Jazzfestival. På selve festivallørdagen 11. mai blir det først festkonsert på Dokkhuset med bl.a. Erlend Skomsvoll og NTNU Jazzensemble, Aire & Angels (Tord Gustavsen og Siri Gjære), Siril Malmedal Hauge og diverse overraskelser, og seinere samme kveld jubileumsfest i Samfundet med bl.a. Gurls, Maria Kannegaard Trio, African Pepperbird, Bendik Giske og S. Møller «Beats & Big Band».
– Og Jazzlinja kommer også til å delta med bl.a Trondheim Jazzorkester, noen mindre konserter og enkelte faglige innslag på NTNUs store vitenskapsfestival, The Big Challenge, i juni, fortsetter Aksdal.

– Og når feiringa er over, skal et nytt årskull i gang?
– Ja, vi er ferdige med opptaksprøvene, og har tilbudt studieplass til 15 på bachelorstudiet, 5 på master. De siste er søkere herfra, som tar de to master-årene på toppen av det treårige bachelor-studiet. Vi hadde master-søkere utenfra også, men de nådde ikke opp. Alt i alt tilbød vi plass til mellom 5 og 10 prosent av dem som hadde søkt.

– Hvordan var kjønnsfordelingen?
– Som alltid var det få kvinnelige søkere, og blant dem igjen få instrumentalister. Fem av de femten som fikk tilbud om plass på bachelorstudiet var kvinner, altså 33 prosent, og det er en mye høyere prosentandel enn kvinneandelen i søkermassen. Vi forsøker hardt å oppnå bra kjønnsbalanse på Jazzlinja, blant annet ved å knytte til oss kvinnelige lærere og sensorer som har stor faglig autoritet og kan tjene som forbilder for unge kvinner som vurderer å søke, men vi sliter med å få nok kvalifiserte søkere. Klarer vi en kvinneandel på 25 prosent når semesteret begynner, gjør vi det godt. Det er alltid noen som har søkt og kommet inn flere steder som velger oss bort, og ett år endte vi med et rent mannlig årskull fordi alle de kvinnelige søkerne om hadde kommet inn trakk seg.
Saken fortsetter under bildet.


FESTKONSERT: Tidligere jazzlinjestudent Siril Malmedal Hauge spiller på det store jubileumsarrangementet på Dokkhuset 11. mai. Foto: Malin Longva

PÅ SPØRSMÅL om nivået på årets Jazzlinje-søkere, lød svaret: «Jeg har en følelse av at snittet var høyere enn noensinne», etterfulgt av et nøkternt: « Men det er jo en individuell bransje dette her, og det er umulig å si hva det blir.»
– Jeg har lært at vi får overraskelser hele tida, utdyper Aksdal. – Noen som er kjempegode når de kommer inn, er akkurat like gode når de slutter. Andre kan nesten ikke noe når de begynner, men er de beste når de slutter. Så det er vanskelig å spå.

– Har du opplevd at noen er blitt dårligere etter å ha studert ved Jazzlinja?
– Nei. Ikke at noen er blitt dårligere, men at noen har gjort dårligere prestasjoner enn de gjorde på opptaket – det har skjedd, ja.

– Jeg spør, fordi utdanningsinstitusjoner av og til kritiseres for å strømlinjeforme talentene slik at alle kommer ut kliss like?
– For det første er vi ikke glad i ordet talent ved Jazzlinja, vi sier heller potensial. Talent høres så medfødt og genetisk ut, det tilhører Romantikken, epoken med Genier, Talent, Død og Kjærlighet med stor forbokstav. For det andre er hele poenget hos oss at studiet er innrettet mot grunnleggende musikalitetsutvikling. Vi driller ikke folk til å gjøre sånn eller sånn, men vil at de skal ha god time og sterk rytmikk og gode ører, og det jobber vi med hele tida. Så får de gjøre omtrent hva de vil med hensyn til utfoldelse.

– PEDAGOGIKKEN på Jazzlinja er tungt basert på lytting, sanglig imitasjon og mye spilling, altså det som populært kalles «planking»?
– Ja. Og det høres så enkelt ut, ikke sant? Tenk språk som en parallell til musikk. Hvordan lærte du å snakke norsk? Ved å imitere. Metoden er så ufattelig enkel og uakademisk at vi aldri tenker over den, og tar resultatet av den for gitt. Men samtidig er selve læringsprosessen, det som skjer i kroppen din når det partikulært imiterte omdannes til et generativt potensial, så ufattelig kompleks. En tidligere student hos oss, Mattias Solli, som sluttet og tok en doktorgrad i filosofi, holder nå på med en post-doc om jazzlinjemetodikken i et fenomenologisk perspektiv, og dét er veldig spennende. Et viktig poeng i min presentasjon under PJP-konferansen i februar var å appellere til en bredere bruk av den ganske så ufortjent neglisjerte imitasjonsmetodikken.

– Hvor kommer musikkteori inn i jazzlinjepedagogikken?
– Vi opererer med to kunnskapsbaser. Primærbasen er den klingende musikken, altså det vi hører og det vi spiller. Den andre kunnskapsbasen er musikkteori, altså metode, noter, musikalske byggeklosser og alt det der. I dette bildet er den klingende musikken uoverførbar. Den må hver enkelt lære seg selv, slik man lærer seg et språk. Du kan ikke lære noen et språk, du kan bare hjelpe dem til å lære seg det. Sånn er det med musikk også. I undervisningen og læringen har teori sin absolutte og uendelig store verdi dersom primærkunnskapsbasen er på plass, men teori blir «livsfarlig» dersom den fortrenger plassen til den klingende musikken. Det er ikke noe anti-akademisk eller anti-intellektuelt eller teorifornektende i det vi holder på med ved Jazzlinja, men en erkjennelse av at teori aldri kan ta plassen til den klingende musikken og imitasjonen som læringskilde og -metode, slutter Erling Aksdal.


BEGYNNELSEN: Fra Jazzlinja like etter oppstarten i 1979. Fra venstre lærer og etter hvert pedagogisk guru John Pål Inderberg, Bjørn Klakegg, Lars Ofstad, lærer og Jazzlinje-gründer Terje Bjørklund, Ernst-Wiggo Sandbakk, Frode Alnæs, Kjetil Rudjord og Preben von der Lippe. Olav Korssjøen var ikke til stede da bildet ble tatt. Foto: Terje Mosnes

 

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: Iver Christopher Cardas

Gitarist Iver Christopher Cardas stakk nylig av med førsteprisen i Jarek Śmietana Jazz Guitar Competition i Krakow. Denne høsten flyttet han til New York og startet studier ved prestisjetunge Manhattan School of Music.

Nyheter

Debatt og samtale om unge kunstneres hverdag

Torsdag 2. desember skal samtaleserien SAMT undersøke hvordan unge kunstneres hverdag og yrkesliv ser ut etter pandemien. I panelet sitter blant annet unge musikere og komponister og kulturbyråden i Oslo. Arrangør er nyMusikk i samarbeid med Norsk jazzforum.

Meld deg på vårt nyhetsbrev