Now's the time

Now’s The Time: Det var ikke vi som skrudde på jazzkrana

Musikk fra Midtøsten får en ny Osloblanding hos bandet Majãz, Hanna Paulsberg snakker om Finity-skiva, Endre Dalen gir et lynkurs i Nubya Garcia og vi har hørt på masse ny musikk.

MYE ER SAGT og skrevet om norsk jazz og tilgrensende stilarter og uttrykk hittil i 2019, blant annet i denne bloggen – og nå kommer det mer. Skeptikerne kan stønne så mye de vil, de kan kalle oss tverrmediale Knut Borge-imitatorer på diverse begeistringsfremmende remedier, som hver fredag kommer og spruter digitale magnumflasker med champagne utover det norske blogglandskapet – det er greit.

Javel, sier vi.

Notert, kompis.

Men var du der da de fant fram gongen under Marthe Lea-konserten på Bylarm?

BRANSJEFESTIVALEN GIKK av stabelen i Oslo i forrige uke, på et utall venues over hele sentrum. Det er bredt, det er overveldende og det er greit at det er over. Et tegn i tiden er kanskje at færre klare vinnere blir utnevnt i massemediene, færre tendenser blir pekt ut som dominerende. Det er kanskje ikke så farlig – man måste inte alltid jamføra og å forsøke å finne et felles sett med måloppnåelsekriterier for stormangrepet nu-shrederne Pom Poko gjentok på venues som Rockefeller og Blå, Bendik Giskes buldrende og intense performancesaxofon og Malin Pettersens lavskuldra, swingende late night-countrysett – for å nevne noe av det man kunne få med seg – er uansett håpløst. Men noen konklusjoner kan vi driste oss til å trekke allikevel.

For jazzen var høyst tilstede under denne Bylarm-utgaven.

Jazz, både som musikalsk tjeneste- og premissleverandør.

Og mer skal det bli.

DET ER IKKE BLÅØYD OPTIMISME. Tvert imot, det kunne man rett og slett merke på måten konsert etter konsert på et sted som Hærverk trakk fulle hus. Det var smekkfullt, stinn brakke, på både Giske, Lea, Monkey Plot (“Det er apens tid nå”, sa fiolinist Hans Kjorstad kryptisk da den slentrende gitartrioen gikk på scenen, kun dager før Julius fikk i seg dopet) og framfusne Master Oogway. Kø måtte man også finne seg i på Motvind-debatten med Kongsberg Jazzfestival, moderert av NTTs ene halvdel, som vi har skrevet om her og her – og som vi kommer mer tilbake til neste uke.

Kunne denne typer debatter, som bruser opp på alle kanter, fått en enda mer sentral plass på årets Bylarm? Utvilsomt.

Kunne festivalen også prioritert mer jazz, mer åpen klasse, mer bindestrek? Gå hjem a.

Spiller det noen rolle? Tja.

FOR SANNHETEN ER JO DEN, at det ikke er i slike 72 timer lange ekstremøkter at slaget står. Nei, poenget er snarere det motsatte – denne musikken her skjer hele tiden – Now’s alltid the time, over hele det langstrakte landet. Når vi denne uken for eksempel forteller om det særegne bandet Majãz og deres måte å gjøre musikk fra Midtøsten til hverdagskost på norske scener, når vi gir et lynkurs i Nubya Garcia siden hun er innom landet, når vi nok en gang snakker med Hanna Paulsberg om alt hun har på gang eller skriver noen pauli ord om en fristende gig på Blå, er det ikke for å plage folk. Vi skjønner at det kan framstå som litt mye.

Men det var ikke vi som skrudde på krana.

NTT er bare svampen.

 

Finity og beyond med Hanna P


Finity albumdebuterer i dag, den 8. mars, med propert titulerte «We are the Granddaughters of the Witches You didn’t burn». Foto: Anne Valeur

I dag kom gruppa Finitys første album ut – det er også anmeldt i det nyeste nummeret av Jazznytt – riktignok under et annet navn. Den heter ikke lenger bare Finity, men We are the Granddaughters of the Witches You didn’t burn – intet mindre!

Vi befinner oss i kategorien bestillingsverk som ble til band her – utspringet er den folksomme gruppen som den gangen het Skrap IV, ledet av Heiða Karine Jóhannesdóttir og Anja Lauvdal, og den nye musikken de fremførte under festivalen Only Connect 2018. Det skjedde oppe på en svær plattform inne i den akustisk utfordrende/utfordrede Marmorsalen på Sentralen i Oslo. Publikum kunne vandre rundt scenen og granske bandet høyt der oppe fra en rekke ulike vinkler mens det blinket i lyskastere og i det hele tatt. Da som nå var musikken en blanding av ørten forskjellige innfall – groovy ting, frie ting, musique concrète, samples, jordfarger og neonfarger med både håndgripelige og luftige ideologiske overtoner, hentet fra arbeidene til filosof Donna Haraway. Med andre ord stoff i tråd med mye av den andre musikken paret i midten av alt har stått for de siste årene – men også et uttrykk for noe nytt. Møtet mellom tonen og språket til saksofonist Hanna Paulsberg og det mer Skadedyr/Skrapske ga for eksempel noen interessante svar på spørsmål vi sikkert allerede hadde stilt i underbevisstheten. Så det er sånn det høres ut, liksom. Vel, vi hørte jo bare begynnelsen. Det er kult med marmor og customdesigna scener, men vi drister oss til å påstå at alle band tross alt kler å få spilt på seg soundet sitt, og i forbindelse med plateslippet, drar Finity ut på en liten Norgesturné. Flotte steder som Hærverk, Landmark, Storyville og Lokal Bar får besøk – det er bare å følge med på internett.

Mens vi venter, tok vi en telefon til Hanna Paulsberg, som for øyeblikket er ute og reiser med sin egen gruppe, Hanna Paulsberg Concept. Vi har snakket med henne tidligere i NTT, da hun ga ut Daughter of the Sun i fjor, men noe av moroa med å drive fredagsjazzblogg må nødvendigvis være å snakke med folk så ofte vi bare vil! Dessuten finnes det jo masse aktualitet her – nevnte album ble nokså nylig nominert til Spellemann for beste jazz! Musikk er ikke en konkurranse, det vet vi, men vi har en soft spot for disse harpene på NTT-kontoret og kommer sikkert tilbake med litt skreddersydd content når ting skal deles ut. Men det tar vi da, nå snakker vi med Paulsberg om åssen det går.

Hei, Hanna! Fortell litt om Finity-plata, som kommer ut i dag.
– Den ble spilt inn på en varm sommerdag i fjor, veldig fort – det er den verdenen til Anja og Heida, da, et morsomt landskap å få lov til å ta del i. De tenker så annerledes enn meg, og det er veldig gøy at de har lyst til at jeg skal være med på det. Det er en veldig åpen stemning rundt arbeidet som gjøres. Jeg har bare hørt den én gang, for å være ærlig, i bilen med Finity, så jeg føler ikke at jeg har lyttet til den ordentlig ennå. Men jeg syns det var veldig kult, faktisk.

Som du sier er det en ganske distinkt verden Lauvdal og Mobeck sysler med – hvordan er det å koble seg til den for deg?
– Jeg tror kanskje at jeg før har tenkt at det ikke passer helt med det jeg gjør. Men så har jeg skjønt at det blir en ganske kul kombo etter hvert, jeg føler det selv, og jeg merker at de synes det også. Det er det som er kult med Anja og Heidas holdning, de bare blander alt mulig, kanskje særlig ting man tenker ikke kan blandes, og så blir det kult, rett og slett. Det åpner også opp for å spille annerledes enn man gjør vanlig. Det er befriende.

I intervjuet du gjorde med Terje Mosnes i fjorårets høstnummer (#248), sa du at du, før Daughter of the Sun-skiva aldri helt hadde klart å føle deg fri i studio – at det var vanskelig å oppnå den samme løsslupne stemningen som i en live-setting. Hvordan ser du på det nå – er det en utvikling som går én vei, at man blir mer og mer husvarm i en studiosammenheng, eller kan det veksle litt frem og tilbake?
– Jeg tror helt klart at man blir mer og mer husvarm – jeg håper det, i hvert fall. Jeg tror man kommer mer og mer dit som musiker og jeg føler i hvert fall at det nærmer seg. Kanskje jeg gir litt mer faen.

Hvordan er det med en skive som Daughter of the Sun, om du har sagt at du er virkelig fornøyd med – har du hørt en del på den i ettertid, eller er det liksom helt ferdig etter at man kontroll-lytter, sjekker gjennom testpressen og så videre?
– Det er litt flaut å svare på, for jeg har egentlig hørt en del på akkurat den, hahaha! Jeg hørte ekstremt mye på råmiksen, både for å velge takes, men også fordi den var så sykt fin. Det er jo ofte sånn at musikere blir forelsket i råmiksen, i hvordan den tidlige versjonen låter. Det er så fint, det studioet vi spilte inn i. Også var jeg vel rett og slett mer fornøyd, jeg syns den skiva er bra. Merkelige saker.

Hvordan oppleves det å få en Spellemann-nominasjon for noe man er så fornøyd med?
– Jeg skal ikke late som at det er noe annet enn veldig hyggelig. Det er stas å få den bekreftelsen – men det er ikke egentlig vanskelig å ha beina godt planta på jorda i denne bransjen, og det er ikke som om man går og måler seg opp mot den typen ting hele tiden.

Hvordan er det, du er ute på turné med HPC nå?
– Ja, vi spiller åtte konserter på syv dager… jeg tror det er det, i hvert fall. Det er et par skolekonserter. Det er veldig stas, vi har med Håkon Mjåset Johansen som vikar for Hans Hulbækmo, og det er veldig, veldig ålreit. I dag skal vi spille i Arendal.

Fortell om Finity-turneen – NTT var på Sentralen da bestillingsverket ble spilt for første gang, og jeg rakk også innom Victoria-konserten i høst. Det virket som at at konsertene dere spilte liksom fulgte en forholdsvis satt kurve, og at de hadde en viss “produksjon” – at det fremdeles var et slags verk, da. Hvordan er det nå når dere skal ut og spille?
– Du, jeg veit ikke. Jeg tror vi bare skal spille låter – det er nettopp kommet en ny en på mail, ser jeg. Jeg tror tanken er at det bare blir mer og mer som et band, at det blir forskjellige ting hver gang. Kanskje dukker det opp noen kostymer også, kjenner jeg Heida rett.

Vi må nesten innom Gurls også – jeg hadde egentlig lyst til å snakke med en av dere da vi oppsummerte året, men det ble det ikke tid til. Litt synd, for det var rett og slett veldig interessant å følge med på – dere fikk no voldsomt vind i seilene i fjor. Hvordan er det å spille de konsertene?
– Det blir jo en annerledes kontakt med folk når vi spiller med Gurls. Man blir litt bortskjemt, rett og slett – fordi responsen er så umiddelbar. Med en gang noe blir populært, er det jo noe som skjer. Det kan sikkert være lett at fokuset blir endra. Det er jeg litt redd for. Grunnen til at jeg driver på med musikk, er jo at jeg elsker å spille saxofon – å stå og øve på ting. Jeg liker jazz. Men Gurls handler jo selvfølgelig også om musikken, og til syvende og sist er det kjempegøy, og det er kanskje sunt som jazzmusiker å få trent seg litt på det å by på seg selv på den måten.

Når skjønte du Gurls-apelllen selv? Var det noe punkt hvor det var åpenbart at noe i musikken kommuniserte sånn skikkelig? Det føles jo også som et band som har oppstått litt “tilfeldig”, i måten dere snakker om det på. Som et sideprosjekt dere ble overrasket av selv, på en måte.
– Jeg vet ikke – jeg tenker egentlig ikke så mye på det. Det er helt riktig at det aldri var noen plan at vi skulle spille så mye med det her. Det er litt rart, men veldig hyggelig, og et luksusproblem at det er blitt sånn. Vi må takke nei til masse ting, alle tre har så mye annet å drive med. Det har vært en interessant, men uvant øvelse, å si nei til fine jobber fordi man ikke kan. Vi har bestemt oss for å prøve å holde Gurls på tredve konserter i året, og det er skikkelig vanskelig, faktisk – håper ikke det høres usympatisk ut, hahaha!

Men ligger det noen planer fremover der? I og med at dette liksom bare er noe dere “gjorde”, blir jeg spent på om hvordan dere ser for dere at det varer også.
– Jeg har faktisk ingen anelse om det blir en plate nummer to. Vi har masse nye låter, nok til kanskje to album, så det er ikke noe problem. Men jeg vet ikke, det føles ikke som at det skal komme en ny plate på en stund – i hvert fall nå. Vi går bare etter magefølelsen. Den står også liksom godt for seg selv, den første plata. Det blir spennende å se, jeg aner ikke.

OK, et siste spørsmål – vi har kost oss med NRK-opptaket med deg som ligger på nettsidene deres. Det er gøy å se noe jazz der som ikke er svart hvitt og regissert av Harald Heide Steen Jr. IKKE at det er noe galt i verken svart-hvitt eller HHS, altså, for all del. Men allikevel! Der spiller du musikk av Dexter Gordon. Kan ikke du komme med en helgeanbefalning fra hans univers?
– Den feteste plata med Dexter er den som heter Go! – om man ikke har sjekka den ut, bør man gjøre det.

Nevn en enkeltlåt også, a, vi trenger noen youtube-embeddinger her for å bryte opp tekstmassene!
– Av enkeltlåter… både “Cheese Cake”, “Love for Sale” og “Second Balcony Jump” er fantastiske. Du kan velge blant dem selv!

 

Ukens single

Tilla
«Slow»
(egen label)

Det er ikke tradisjonell jazz akkurat, men det er på høy tid å innlemme alternativ soul i det utvidede jazzbegrepet. I hvert fall her hos NTT. Det er uansett mange tilknyttet institusjonene og de yngre musikermiljøene i dag som gjerne baler med disse sjangertemperaturene. Suksessen til artister som Charlotte Dos Santos er også med på å vise at det er liv i disse kommunesammenslåingene mellom soul og jazz.

Ukas flotteste debutsingle blir utgitt i dag, og heter «Slow» med artisten Tilla. Det er en 21 år gammel artist og produsent som også har gjort arbeid som DJ under navnet Saronia, og bruker Tilla Gaasø på privaten. Som artist har hun allerede rukket på oppptre på diverse festivaler og oppsigete bransjetilstelninger. «Slow» lover i alle fall meget godt, produsert i samarbeid med Samkopf, og med en stemning som ikke kan kalles annet enn sløy. Og da er det vel ofte i nærheten av jazz? Man blir mo i knærne og kraftig suget inn i det harmomisk tunge refrenget, og med noe herlig gitarspill og moody stemning som sender tankene mot late period-Wendy & Lisa. Et godt sted å sende tankene. Jazzete R&B med innslag av psykedelisk drømmepop — det er faktisk ganske norsk, det! Det er god grunn til å glede seg til mer musikk fra Tilla fremover. Det der hørtes ut som en klisje, men det er en ærlig innskytelse.

 

Ukens album #1

 

 Magnus Murphy Joelson Oktett
Skandinavia
(Smeik)

Skandinavia. Å ta for seg dette området i musikalsk form, geografisk som mentalt, har rike tradisjoner i Norge, fra King Midas’ konfronterende kunstpopalbum, til Rune Rudbergs danseband. Denne helgen utgir den unge trombonisten Magnus Murphy Joelson albumet Skandinavia sammen med sin supre oktett, på det ferske plateselskapet Smeik. Nytt og norsk og stort, med et band bestående av Simen Kiil Halvorsen (trompet), Tina Lægreid Olsen (barytonsax), Karl Hjalmar Nyberg (altsax/bassklarinett), Rastko Obradovic (tenorsax), Øyvind Dale (piano), Alexander Hoholm (bass) og Øystein Aarnes Vik (trommer). Fin gjeng med musikere som er på vei til ålreite steder.

Det er jaggu også Joelson selv, med bakgrunn fra NMH og jazzlinja i Stavanger, og med historie blant annet fra BenReddik. Hans intrikate og fengende komposisjoner trekker veksler på egne erfaringer i livet så langt som musiker og medmenneske, og låtene beskriver tenkte og reelle reiser gjennom våre skandinaviske naboland og vårt eget langstrakte. Teknisk interessante komposisjoner som ikke viker fra juvet der den nødvendige emosjonelle dybden befinner seg. Et av de sentrale og mestsvingende sporene har tittelen «(Den utrolige) roadtripen (gjennom Skandinavia)», og dette er også en helt relevant beskrivelse av prosjektet. Det samme gjelder tråklelåta «Den fantastiske dokumentarfilmfestivalen». Det er også et innslag med vokal her, levert av soloplateaktuelle Siril Malmedal Hauge. Det er vel sagt om henne at hun kan synge  den svenske rutetabellen og reiseplanleggeren og fortsatt få det til å låte sjelfullt, og det er nettopp det hun gjør i den fine låten «Skal Vi Gå til Kallebäck?», med plystring og alt. Musikken er full av liv og fantasi og med innslag av trøkk som en såpass stor besetning kan gi, og har gode muligheter til å kunne glede norske og utenlandske festivallyttere som kommer i deres vei.

Plateselskapet har gjort seg flid med å lage et tiltrekkende fysisk objekt av albumet også, med et strålende omslagsdesign av Joelson selv, basert på kartet «Septentrionalium regionum descrip in Theatrum orbis Terrarum», tegnet av Abraham Ortelius, trykket og publisert i og av Officina Plantiniana, Antwerpen, 1601. Sånn skal det gjøres. Og perfekt for deg som likte boka Verdensteater – kartenes historie som Thomas Reinertsen Berg har hatt stor suksess med de siste årene.

Albumet blir lansert med konsert på stadig mer jazzorienterte Parksalongen på Stanshaugen (vis a vis Schrøders, eller i de gamle lokalene til Waldemars, for å være mer presis) denne lørdagen, 9. mars (sjekk nettsiden deres for mange spennende konserter og klubbkvelder, deriblant selveste Skadedyr i slutten av mars). Som vikarer i besetningen sammenliknet med det som er på innspillingen finner vi Richard Köster (trompet), John Rune Jakobsen (altsax) og Friden Tolke (tenorsax). Det går sikkert bra det også.

Klokken 19.30 vil komponisten og trombonisten selv holde en halvtimes innledningsforedrag, der han forteller om bakgrunnen for låtene, tilblivelsen av materialet, innspillingsprossen og kanskje noen lytterstrategier også. Dette med innledning fra musikeren selv er en spennende og meget lovende utvikling i konsertlivet — selv om begge vi her i Now’s The Time ser et potensielt innledningsmarked forsvinne fra oss som et 920-kroners snittglass på en varm skandinavisk sommerkveld.

Lynkurs i Nubya Garcia fra Endre Dalen

I kveld spiller en av skumtoppene i den nye britiske bølgen, Nubya Garcia, på Victoria – med seg kan NTT røpe at hun har med seg Daniel Casimir på bass, Sam Jones på trommer og Charlie Stacey på piano. Vi benytter anledningen til å minne om alt stoffet du kan lese om den scenen i høstnummeret fra i fjor – det med Hanna på coveret – men vi tenkte at vi kanskje kunne lytte oss litt mer opp før vi går på konsert. I nyeste Jazznytt kan du blant annet lese spalten On The Other Side of Time, ført i pennen av Endre Dalen.

Han er  er en av de musikkjournalistene i Norge som bruker mest tid på å forsøke å finne hvordan all den nye musikken, fra alle verdenshjørner, og som blant annet møtes i den britiske scenen, henger sammen nå for tiden – og spalten hans er full av trådnøsting i ny og gammel musikk som illustrerer disse sammenhengene.

Vi ba Endre om å sette sammen en liten liste med låter fra Garcias virke som gjør at vi kan bli kjent med henne. Her er den på Spotify, under følger en kommentert versjon:

Sons Of Kemet feat Nubya Garcia, Moses Boyd og Eddie Hick
“My Queen Is Yaa Asantewaa”
Your Queen Is A Reptile
“The crowning of black women on the album is an act of usurpation, a social reordering, a reclamation of souls buried under racist constructs – and for a band of men to produce this shows the expansive potential of feminism”, skriver Teju Adelaye om Sons Of Kemets Impulse Records-debut fra i fjor i The Quietus. Hva passer vel bedre på 8. mars enn en hyllest til svarte aktivister og dronningmødre som Angela Davis og Yaa Asantewaa? Nubya Garcia, som deltar som eneste kvinnelige musiker på ett spor på albumet er nok svaret, der hun har konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene nettopp i kveld, 8. mars. Highlife-inspirerte “My Queen Is Yaa Asantewaa” er riktignok ingen åpenbar favoritt fra Sons Of Kemet-albumet. Det er i første rekke et kompliment til utgivelsens briljanse og helhetsinntrykk, og ikke noe annet.

 Nubya Garcia
“Hold”
Nubya’s 5ive
“Hold” høres ut som en pastisj på ethio-jazz og hiphop. Sånn ser man de to musikkformene i lys av hverandre: Hvordan Mulatu Astatke og Hailu Mergia har påvirket produsenter som Madlib og J Dilla. En legion av nye musikere, kanskje spesielt i London de siste 20 årene, har også vært inne på dette sporet. Likevel er det noe udefinerbart her – synkopene mellom taktene, progresjonen tvers igjennom og den henslengte atmosfæren.

Nérija
“Pinkham V”
Nérija EP
Bandet Nérija består av sju kvinner, blant dem er Nubya Garcia. Saksofonen hennes er i den spirituelle jazzens ånd her, med et fengende og lett gjenkjennelig tema. Trommene, traktert av Lizy Excell, har derimot lite med det de fleste forbinder med jazz å gjøre. Broken beat og drum’n’bass er nærmere referanser. Som andre steder i den nye britiske “jazzen” er det interessant å legge merke til hvem som skrur lyden. I dette tilfellet er det Kwes, som først dukket opp på min radar da han i 2011 dro til Kongo med blant andre Damon Albarn, Dan The Automator og Actress. Hele 11 produsenter tok navnet DRC Music og spilte inn albumet Kinshasa One Two med kongolesiske musikere og ga det ut på Warp Records.

Nubya Garcia
”When We Are” (K15 remix)
When We Are EP
“When We Are” var den fineste låta på Nubya Garcias EP fra i fjor. Trommingen til Femi Koleoso høres ut som afrobeat på speed, mens det vellydende pianoet fra Joe Armon-Jones skinner som sola. EP-en er bygd opp som en klubbmusikk-tolver – med remikser på B-siden. London-produsenten K12 sier at hans førstevalg når det kommer til sjanger er grime til Resident Advisor. En sjanger som er hørbar i mye ny britisk jazz. Remiksen av “When We Are” er likevel i likhet med tolveren han har gitt ut på Detroit-labelen Wild Oats mye nærmere deep house.

Moses Boyd
“The Balance”
We Out Here LP
Albumet og dokumentaren We Out Here var den nye London-scenens kanskje ubestridte manifest – og var faktoren som fikk oss til å virkelig åpne øynene, for så å heve øyenbrynene. Nubya Garcia var med på over halvparten av låtene, blant annet denne techno- og breakbeat-hybriden av et beist. Jazz på sitt mest fremoverlente – enn så lenge.

 

Bandet Majãz gjør Oslo større


Saleh Mahfoud er vokalist og gitarist i Majãz som på tirsdag feirer sitt første album, Skjønnhet Utenfra, på Victoria. Foto: Nabeeh Samaan / Oslo World

Nå skal dere høre! Fjoråret brakte med seg mange møter i musikken som vi etter beste evne forsøkte å skrive om – nye bekjentskaper ble gjort både på scenen, men også rundt. En god konsert er simpelthen et godt sted å være. Et av bandene vi regelmessig støtte på, både i publikum og når de spilte, var Majãz. Det er et band som spiller en musikalsk blanding med røtter i Midtøsten. De gjør flere forskjellige typer sett – både ting hvor de blander tradisjonelle former med hva enn som rører seg på scenen ellers, men også konserter hvor de spiller mer rendyrkede versjoner av dabke-musikk.


Majãz har vokst seg til å bli et folksomt og særegent musikalsk veikryss i Oslo. De spilte på den særdeles minneverdige OK World-kvelden på Victoria i fjor. Foto: Nabeeh Samaan / Oslo World

Vi fikk sett dem her og der, de var blant annet innom julejazzen på Kampenjazz og releasekvelden til plateselskapet OK World – for å nevne noe. En tidlig versjon av bandet spilte i og ga ut albumet Skjønnhet Utenfra i samarbeid med Håkon Kornstad og Knut Reiersrud på nettopp OK World. Siden har de vokst, både i antall medlemmer, antall lyttere og i mengden musikk de fremfører. Men plata er fremdeles et vakkert, tidlig dokument og neste uke får den sin egen feiring, når bandet sammen med Adama Barry har slippfester på Victoria tirsdag 12. Mars.

Men, trass i at vi for eksempel støtte på vokalist og gitarist Saleh Mahfoud titt og ofte, rakk vi aldri å gjøre noe mer enn å nevne dem i NTTs store nyttårsoppsummering. Da skrev vi blant annet at de ikke føles som et “tilskudd” til det som ellers skjer i Oslo – men at de er blitt en del av scenen. Så kan folk legge det de ønsker i akkurat den litt kronglete beskrivelsen – vi fant uansett ut at det var på høy tid å prate litt mer utfyllende om Majãz, og Saleh inviterte NTT hjem til sin koselige kåk på Grünerløkka, blant engelske pocketbøker, gitarforsterkere og en ovn som sluker ved nå om vinteren.

Mahfoud kom til Norge fra Syria for en håndfull år siden. Han har en forsiktig, naturlig skepsis mot å få både seg selv og bandet plassert i en fortelling hvor det å bli tvunget til å bevege på seg, å måtte forlate Syria og så finne seg til rette i Norge er alfa og omega. Livet – og musikken – inneholder tross alt veldig mye annet. Men å vri seg helt unna de detaljene ville blitt keitete det også – saken er jo for eksempel den at han lærte seg gitar mens han satt på mottak og ventet på at livet skulle fortsette.

– Effekten av å være på et mottak er at du mister deg selv mer og mer, uten å egentlig ha en mulighet til å begynne å tilpasse deg det nye stedet. Det jeg gjorde var å lære meg gitar. Å lære ting, er en måte å motarbeide det. Det var også å gjøre det mulig for folk å møte meg i Norge på en måte som kanskje ikke er vanlig når det kommer til flyktninger.

I Syria sang jeg mest, blant annet i kor som driver med sufi-musikk. Det er en tradisjon hvor, slik jeg ser det, store musikere som kom fra religiøse familier fant en måte å unngå restriksjoner mot musikk ved å synge sufi-ritualer. Slik jeg ser det, handlet det ikke så mye om religionen som det handlet om å kunne drive med musikken. De kunne si “vi synger ikke, det er et rituale” – men mange av de beste sangerne i Midtøsten kommer fra denne tradisjonen. Og det var musikk som var interessant for alle, ikke bare de som kom fra religiøse familier. I gamle dager var det ingen instrumenter i den musikken, bare perkusjon eller kun vokal. Så det var uansett min musiker-erfaring, jeg bodde i Damaskus og likte det, selv om jeg ikke var religiøs eller noe. Men så kom jeg hit, jeg merket  at jeg savnet noe og bestemte meg for å øve på gitar samtidig som jeg lærte meg språket.

Når Håkon Kornstad og Knut Reiersrud møtte oss, vet jeg ikke om de helt visste hva de skulle forvente. Men de skjønte fort at det var en seriøs ting, at vi kanskje burde spille inn et album. Da jeg lærte meg gitar sjekket jeg ut forskjellige norske gitarister, og Knut var en av dem. Han er en helt spesiell musiker.

Hvordan opplever du måten han også bringer inn arabisk musikk i musikken sin?
– Han spiller jo oud, og saz. Ingenting var fremmed for ham. Håkon hadde også spilt tyrkisk og østeuropeisk musikk, de bruker mange av de samme skalaene vi bruker i Midtøsten. Det var veldig enkelt å kommunisere. Jeg kunne høre fraser som jeg kjente godt i spillet deres. Det var i det hele tatt en døråpner inn til norsk musikk å spille med dem. Vi spilte inn albumet tidlig i 2018 og nå skal vi endelig spille slippkonsert for det. Albumet er veldig flott, syns jeg – men det bandet vi er blitt nå er blitt mye større, og handler om mye mer.

En av de fine tingene med Majãz er måten dere er i ferd med å bli en del av konsertscenen – og at det ikke egentlig er en veldig satt integrerings- eller mangfoldsramme rundt det, men at det bare er no musikk man kan sjekke ut på lik linje med alt mulig annet. Det er mye fint man kan si om flerkulturelle møter i musikken, altså – men noen ganger er det fint å forsøke å styre unna det også, og bare forsøke å snakke om det som er der, se det gjennom prismer som kvalitet, at det er fengende – i stedet for noe som liksom er “sunt”.
– Ja, noen ganger når folk har intervjuet oss, så har det først vært et fokus på at vi er et jazzband – men vi spiller ikke egentlig jazz. Og så har det gjerne vært at vi er et “flyktningband”, men vi har vært syv stykker i Majãz, og bare to av oss har den bakgrunnen. Men folk liker den typen historier. Det er kanskje en tanke som gjør folk komfortable – det er jo en menneskelig tendens. Men det er også et hinder å bli satt i sånne båser.

Men la oss ta det fra starten, hvordan startet Majãz?
– Jeg møtte Shble Saleem. Han spiller oud, et utrolig vakkert strengeinstrument, og vi kom i snakk om å gjøre noe sammen. Kanskje noen opptak på facebook eller noe. Jeg foreslo å gjøre noen konserter.. Det trodde han vel egentlig ikke var mulig, han tenkte at det ikke ville være noe interesse for å høre på instrumentet. Jeg mente det kunne funke, men at vi bare ikke visste helt hvordan. Så vi startet å snakke med noen folk, spille noen konserter, open mic-greier. Så møtte vi Jamal Safi, han som spiller perkusjon. Jamal er lærer i Kongsberg, på høyskolen, i ingeniørfag, han er ikke egentlig musiker, men han spiller veldig bra og har også satset mer seriøst etter at vi startet å spille. Vi ble mer kjent, organisasjoner og folk tok kontakt, folk som spiller arabisk musikk startet å kommunisere med oss. Jeg syns egentlig det gikk ganske kjapt, vi promoterte ikke bandet noe særlig, hadde ingen bilder eller videoer. For meg viser det at Norge er et ganske lite sted, når noe er der ute hører mange om det. Ettersom dagene går, blir Oslo mer og mer som en småby for meg – i stedet for en “Hovedstad”. Men det at flere kjente til oss betydde også at vi måtte skjerpe oss, det var ikke bare noe vi gjorde for moro skyld. For meg handler det om å få til stabile forhold til folka jeg jobber med. Jeg dro på Jazz in Khartoum og bidro i jam-biten av det, jeg sang, og der møtte jeg noen musikere, blant annet Jonas Cambien. Han har vært i Egypt, Palestina og Libanon, og har spilt arabisk musikk. Han snakket litt arabisk også – han har lært mer nå – og jeg spurte ham om å være med. Han hadde kunnskaper om musikken, så det var lett for ham å koble seg på. Så kontaktet vi flere folk, forsøkte å få bandet til å bli større og mer solid, jeg ønsket meg en trommeslager og bass. Vi hadde en del folk innom, men til slutt fikk vi bassist Adrian Myhr og trommeslager Michaela Antalova. Hun er interessert i folkemusikk og hadde ikke noen bakgrunn i arabisk musikk, men hun kom inn i det. Rola Sror er også med på vokal, hun er en palestinsk sanger med en utrolig vakker stemme.
Vi snakker veldig åpent om musikken hele veien, for vi har veldig forskjellig bakgrunn. Jeg lærer veldig mye av å spille sammen med Shble. Jonas kommer fra en klassisk utdannet bakgrunn og er inne i eksperimentell musikk, han spiller mye forskjellig, mange instrumenter. Jeg har ikke noen akademisk bakgrunn, men prøver å lære meg mer musikkteori så det blir enklere å snakke om ting. Michaela og Jamal lærer av hverandre, mens Adrian har spilt med mange folkemusikere fra India og Iran, så det var ikke egentlig et problem for ham. Han skjønner ting veldig kjapt. Det var ikke planlagt, jeg prøvde ikke å pushe noe, det var bare å åpne noen dører og se om vi klarte å hygge oss. Det er utfordrende å drive bandet også, for eksempel med tanke på promotering, som jeg tar meg av. Det er vanskelig for meg å vite helt hvilke steder vi egentlig passer på. Så da har det også  utviklet seg til en idé om at vi må lage våre egne events og bygge vårt eget publikum i stedet for å vente på at et sted skal plukke oss opp.

Var det da dabke-kveldene og sånn ble en idé?
– Ja, den første gangen hele bandet spilte var det en slags folk-pop-blanding, på Melahuset. Vi merket at vi kunne spille mye forskjellig og at vi kanskje trengte å rendyrke litt, sett for sett – arabisk musikk er så rikt, det er hundrevis av sjangere. Jonas spurte om folk ville vært interessert i å komme på dabke-kvelder, og vi sa “selvsagt”, det er noe mange ville være interessert i. Den første kvelden vi gjorde på Kulturhuset var helt vill, arabere, ikke-arabere, folk fra nord-afrika… dabke finnes mange steder, og det er ikke vanskelig å lære. Vi skjønte at det burde være et sett vi gjør, og nå har vi lyst til å lage en liten festival med mat, workshopper, konserter – å etablere det i Oslo som en helt basic greie, at dabke-konserter er noe som skjer jevnlig, og at folk kan gå dit og danse – eller lære å danse. Det er en måte å tilføye noe til kulturen her. Jeg har spesielt lyst til å gjøre mye av det neste vinter. Det hadde også vært fint å gjøre det i andre byer, Strømmen, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Trondheim… men det er ikke lett å finne ut av hvordan man gjør det, hvordan nye sjangere og konsepter etablerer seg. Vi kommer også til å jobbe med en oud-spiller som bor i Trondheim som heter Khaled Habeeb.
Vanligvis spilles dabke av et tomannsband, en sanger og en keyboardist med trommemaskin, eller med en sampler. Det å spille det med semiakustiske instrumenter er ikke så vanlig. Jeg liker tanken på å gjøre det med et større orkester. I gamle dager var det med en tromme og kanskje en fløyte. Vi prøver å utvikle det litt, uten å miste sjelen til den tradisjonelle dabkemusikken. Det er ikke noe forsøk på å blande det med jazz, for eksempel, det er poengløst. Vi gjør kanskje noen forsøk her og der, men vi vil beholde det genuine med musikken.

Det du nevner der – det å ikke gjøre det til en crossover som “først og fremst handler om jazz”, virker som et slags tegn i tiden. Det er i hvert fall lett å få øye på i folkemusikken for tiden, hvor jazzen er tilstede, men det er ikke på den musikkens premisser, hvor man kanskje bare “låner” noen skalaer eller låter. Det virker som at musikken får puste mer, snarere enn å være en ingrediens som ivrige jazzmusikere tar tak i. Jeg vet ikke helt om det stemmer, men det kan i hvert fall føles sånn. Det er også interessant at interessen for den tradisjonelle norske musikken samtidig som den norske improviserte scenen også vender seg utover i noen miljøer, mot musikk fra andre kulturer. Og det virker som om disse to “tendensene” både deler utøvere og lyttere.
– Om du ser på Syria, har folkemusikken aldri blitt tatt seriøst i en akademisk forstand. Folkemusikk har ikke vært “ekte musikk”, det er forbeholdt klassisk, jazz. Jeg hadde også sånne fordommer, jeg hørte på jazz, Pat Martino, Chick Corea, fusion… men nå er det som om folk føler at folkemusikk er nærmere kilden, på en måte. Jo mer du graver jo mer skjønner du hvor “ekte” den musikken er. Det handler ikke om å bevise noe, vise noe fram, om å utvikle noe – det er musikk som handler om å ha det bra, å uttrykke visse sterke følelser. I Syria har vi noe som heter ataaba, en form for poetisk sang hvor de første tre linjene ender opp med samme ord, men hver gang betyr det noe annet. Det funker på arabisk, siden ord kan bety veldig mange forskjellige ting. Den siste linjen slutter med et ord på bokstaven b. Det er en form som kan brukes i lykkestunder, feiringer, eller begravelser, triste øyeblikk. Det finnes ikke noe forsøk på å utvikle ataaba-formen, den har blitt den samme gjennom århundrene – og den har fremdeles den samme effekten også, skjønner du? Vi blir aldri lei av det. Jeg tror det er tingen også med norsk folkemusikk, den er nedarvet, den finnes i det kulturelle dna-et, og det kollektive minnet av den blir en magnet som drar oss mot virkelige følelser. Når jeg hører på norsk folkemusikk, er det så vakkert – du blir forsvarsløs. Det er som om musikken nesten tvinger deg til å dele de samme følelsene. Jeg vet ikke om jeg uttrykker det riktig – men det er ikke noe komplisert med det. Jeg hadde ikke hørt noe norsk folkemusikk før jeg kom hit, men det gjorde virkelig inntrykk – jeg har forsøkt å lese norsk poesi også, på nynorsk, jeg husker ikke poeten… men det var virkelig vakkert, og helt fjernet fra alt stresset man opplever ellers. Det handlet ikke om å vise seg fram. Jeg tror det er mye stress for tiden, at mange kjenner på det, og jeg tror folkemusikk kan være veldig hjelpsomt. Man blir grunna. Jeg føler meg trygg, på en måte, når jeg hører det.

En venn nevnte at én av grunnene til at det kanskje finnes en ny tiltrekning mot den typen musikk, var alle “begrensningene” musikken innebærer. I den forstand at det å strekke grensene, å hele tiden blande inn andre uttrykk eller sprenge formatet, ikke egentlig er det som er mest interessant å holde på med. Og da får man en frihet til å gjøre andre ting. Tror du det er noe i det?
– Ja, det er den tryggheten jeg snakker om. At det er trygt å danse, trygt å gråte, trygt å le. I Syria kritiserer de “intellektuelle”, forståsegpåerne ofte folkemusikk. Det er for landsbygda. Og det, har jeg skjønt etter hvert, er en veldig diskriminerende og til og med rasistisk måte å se det på, som også frarøver folk viktige opplevelser. Jeg hørte ikke så mye på syrisk musikk egentlig, men hver gang jeg ble eksponert for det – i en drosje, eller på gata – likte jeg det jo egentlig. Selv om jeg hadde en jazzsnobbete innstilling. For meg er det skillet uforståelig nå.

Hva hørte du på da du var yngre?
– Jeg hørte mye på black metal da jeg var tenåring, Mayhem, Satyricon, Marduk, Cannibal Corpse… kanskje det var en reaksjon på situasjonen. På en eller annen måte har Syria liksom vært okkupert i flere tusen år, romerriket, forskjellige fraksjoner av islam, forskjellige sekter, så kom ottomanerne, den franske okkupasjonen, så ble Syria frigjort, men flere komplikasjoner fulgte, kupp, og så kom baath-partiet. Det har liksom aldri vært stabilt, og det er egentlig utrolig at Syria har beholdt en sosial varme i sivilsamfunnet. Kanskje måten vi kommuniserer på er en motreaksjon. Vi trenger folk, hele tiden, vi er nødt til å være sosiale på kveldene, samles hjemme hos folk, spille kort, danse, se konserter, lese opp poesi og romaner… men da jeg var liten føltes alt det som et press. Det var vanskelig å uttrykke seg selv, å snakke fritt om eldre generasjoner, religion og politikk. Så da hørte jeg på metal, og forsøkte å finne det mest ekstreme jeg klarte. Etter det kom jazz. Dette var før internett egentlig fantes der, og det var vanskelig å finne ting. Men jeg skaffet meg litt forskjellige kasetter med Wes Montgomery, Chick Corea.. Samlere. Etter det fulgte forskjellige ting, mer jazz, blues, country. Jeg ble opptatt av vestlig musikk, faren min hørte på klassisk musikk. Så kom techno, forskjellige former for elektronisk musikk.

Når ble interessen i arabisk musikk vekket?
– Jeg startet med å høre på arabisk klassisk musikk, og ble interessert i instrumentene. Jeg hørte på forskjellige improvisasjoner, forsøkte å skjønne skalaene med kvart-toner, som henger sammen på forskjellige måter. Jeg oppdaget at vi hadde noen fantastiske folkemusikere i Syria, og jeg ble interessert i måten hver by hadde sine egne stiler, sin egen måte å tilnærme seg musikken på. Det er store forskjeller på Aleppo og Damaskus, det som spilles på kysten… en form som ataaba er veldig begrenset, du har ikke alle valgmulighetene du har i jazz for eksempel, men du merker hvordan hver eneste musiker høres forskjellig ut.

Hvordan ser dere etter materiale i Majãz?
– I starten var det stort sett Shble, Rola, Jamal og jeg som foreslo ting, men mer og mer forsøker alle å komme med ideer og forslag. Vi lager lister over låter, og forsøker å finne fram til noe alle liker.

Lager dere spotify-spillelister, liksom?
– Noen ganger tar vi låter fra minnet. Om vi vil spille noe innen taraab-tradisjonen plukker vi låter fra Syria, Irak, Libanon, lager en stor liste og forsøker å finne noe vi syns låter bra. Av instrumentene som spilles der har vi bare oud og en del av perkusjonen. Det kan være fiolinister, celloer, fløyter, qanun.. Ting vi ikke har, så vi må tilpasse det og se om det fungerer bra når vi arrangerer det. Men det viktigste er at alle er enige om sangen. Det er en demokratisk måte å finne ut av det på. Vi har også begynt å skrive musikk sammen, og da er det etter hvert en blanding som dreier seg mer om musikaliteten til bandmedlemmene, og hvordan vi spiller sammen, enn opphavet.

Hvor mange forskjellige sett gjør Majãz nå?
– Vi har tre hovedsett, dabke-settet hvor vi spiller dansemusikk, det klassiske taraab-settet og folk-pop-settet. De låter ganske forskjellig fra hverandre. Det er veldig fint at vi har fått til den måten å organisere musikken på, det gjør at vi kan spille på flere forskjellige steder. Arabisk musikk er vakkert, og flere fortjener rett og slett å høre det. Det er målet.

Hva tenker du om scenen ellers i Oslo? Jeg ser deg jo mye rundt på konserter og sånn.
– Jeg er på mye, og forsøker å forstå hvordan det henger sammen. Det er interessant, den er veldig variert og åpen. Og det fine er at det virker som den ønsker nye ting velkommen. Jeg går rundt med den følelsen. Det er en veldig fin ting, å føle at dette stedet har den kapasiteten, at det er plass til mer. Det er veldig hjelpsomt for folk som kommer hit og ønsker å bidra. Det er en tålmodighet også som gjør at vi kan bygge identiteten til bandet. Jeg er ikke en fan av ordet “identitet”, men dette bandet er for meg en del av det å finne en identitet i dette landet. Jeg fikk venner gjennom musikken også. Plutselig var jeg jo her, og da må jeg forsøke å finne ut hvem jeg er her. Det er en vanskelig følelse, og det å jobbe med kulturting er en del av den prosessen – og å bidra med noe som jeg savner her. I den grad livet mitt er blitt enklere her enn det andre føler også, så ønsker jeg ikke at det skal bli et privilegium – da kan jeg jo prøve å få med andre også. Og jeg kan ikke vente på at noen fikser det. Vi ønsket å bidra med noe som gjør at flere folk kan føle seg representert i Oslos musikkscene, at flere folk føler seg hjemme, men vi vil også at musikken bare skal være noe i seg selv og for seg selv. Den kan ikke utelukkende defineres som noe fra fortiden, eller fra et annet sted – vi har lyst til at den skal representere de forskjellige identitetene som utgjør byen Oslo her og nå. Mange savnet musikken sin her, så da sa jeg, la oss fikse det. Fordi vi kan.

 

Steamdome? Nei, Steam Down!


Steam Down. Foto: presse

I jubileumsåret i fjor gikk diskoteket og alternativmusikk-stedet BLÅ i Oslo tilbake til sine jazzrøtter, med en hel haug med herlige jazzbookinger. Måtte det fortsette! Og tenk om vi her i NTT hadde hatt bloggen da det var Sun Ra Arkestra-uke der, da kunne det ha blitt endel tegn til slutt. Kanskje to word-sider bare om hun damen som står utenfor Blå og selger scampispyd, vi sto der med Marshall Allen (94) og følte på historiens kraftlinjer.

Jaja, neste uke, torsdag 14. mars, kombineres mange av stedets impulser i ett heftig jazzdansklæsh, da kommer nemlig det britiske kollektivet Steam Down nedi gropa der. Alle veit som kjent at London syder og alltid har gjort det, og dette kollektivet ble dannet av artister som Ahnanse, Alex Rita, Brother Portrait, Sawa Manga, Theon Cross, Nadeem, Benjamin Appiah, Dominic Canning og Nache. Ja det er nu-jazz, men det er også future soul, grime, afrofuturisme, det høres ut som en farlig mikstur (og mange engelske ord). It’s a Blå ting.

Gjengen pleier å samles ukentlig for jam og dans, og har nå for første gang tenkt å prøve seg på å ta det på veien, som en konsertturne. Meningen er at konserten skal utvikle seg til en jam og forhåpentlig også en freakout på gulvet for alle som orker det. Sparkx  er ventet til jammen, og det ble mumlet fra arrangørhold om noen fra Fieh, men de folka der er jo ute og sjekker ut ny og vital musikk hele tiden uansett. Vi blir glade om dette funker, og at BLÅ satser mer på slik musikk. De må heller ikke glemme den tradisjonsrike soulklubben Contagious, selv om vi så et liknende men langt mer fryktelig navn i dets sted på programmet som skal komme senere i år.

 

Ukens ECM-stein

Vi jubilerer ECM hver helg i år og plukker frem store og små touchstones fra selskapets mildt sagt rikholdige katalog. Det er riktignok en skremmende overvekt av mannfolk i hyllene, og det ser faktisk ikke ut til å bedre seg noe særlig med årene heller. Her må tiltak til. Eller bare gi opp? Ukens stein er en plate fra en tangentmester av de sjeldne, som virkelig har gitt enorme kick når hun har opptrådt på norske scener, i dette forjettede grenseterritorie mellom klassisk, samtidmusikk, improvisasjon og jazz.

‘Abaton’ er gresk for ‘utilgjengelig’, og i klassisk forstand er det også navnet på det aller helligste i et tempel. Det er dermed både et besnærende, forlokkende og et noe avskrekkende navn på et musikalsk verk. Det doble albumet Abaton av Sylvie Courvoisier på flygel, Mark Feldman på fiolin og Erik Friedlander på cello, holder forsåvidt hva tittelen lover, men det byr også på store musikalske opplevelser som kan oppfattes intuituvt eller underlegges nitid studier. Man trenger heller ikke velge mellom de lytterstrategiene. Albumet ble spilt inn i Rainbow med Jan Erik Kongshaug i september 2002 og utgitt året etter. Courvoisier kan oppleves i mange sammenhenger, mange sammen med hennes partner Feldman. På denne utgivelsen er det fire sitrende komposisjoner av Courvoisier, noe som føltes tilfredsstillende men likevel ga appetitt på noe mer og annerledes. Produsent Eicher var så begeistret at han ba dem fortsette innspillingen, denne gang i improviserende modus, og disk to (om du har CD-spiller og det er fint å ha om man liker ECM) er dermed fylt med nitten korte improvisasjoner med titler som «Brobdingnag» og «The Scar of Lotte». Samtidsmusikk for de store stuer, men fortsatt gripende, og bærer av den nødvendige weltschmerz.

 PS: Vi minner om den nært forestående Kongshaugfestivalen på Cosmopolite hvor alle spiller og hvor Jan Omdahl og Audun Vinger har intervjuer og foredrag underveis. Det blir møter med Karin Krog, Arild Andersen, Bendik Hofseth, Kongshaug selv, lytterforedrag om Sidsel Endresen og ikke minst programposten fete skiver. Da er våren virkelig i gang!

Jazzdans på Munch

Det er mange som griner på nesa av det nye Munchmuseumsbygget som truende reiser seg som en luskende overgriper der nede i dødens sumpområder (men det blir sikkert allright til slutt, da!). Alle elsker museet på Tøyen, hvilke minner! Herregud. Espen Hornes serie (som vi alltid har vært litt sjalu på for å være ærlig) Jazz på Munch starter opp igjen neste uke, den 14 mars, da er det bare å vaske og tørke de offwhite totebaggene og komme seg avgårde.

Den nye utstillingen «Svaneprinsessen» gleder vi oss veldig til å se, med russisk kunst fra 1880 til 1910. Bandet som skal spille er en av våre yndlinger JUNO, som vi singleanmeldte for deres debut «Mike» her i forrige måned, og de er også en såkalt «case» i Ando Woltmanns finfine sak om Jazzlinja på NTNU i Trondheim som fyller 40 i år – sjekk ut det i den ferske blekka, enten ved å bestille abonnement, gå på stor Narvesen, eller ditt velfyllte bibliotek. JUNO har funnet sin stil, med norsk mikroinspirasjon og en nusselig friskhet og teknisk oppfinnsomhet som kommer til å ta dem et godt stykke. Ikke nok med at det er to vokalister, denne kvelden får de også et addendum i den russiske, moderne jazzdanseren Marina Pravkina! Streetdance og røykfulle barer OG utstilllingslokalet smelter sammen, og det er som om vi drømmer det hele …

Ukens album II


En sådan glidende lyd: Maja Ratkjes musikk til ballettforestilingen basert på Hamsuns Sult er nå utgitt som plate. Foto: Erik Berg

Maja S.K. Ratkje
Sult
Rune Grammofon

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har vært en av landets viktigste kunstnere de siste 20 årene, et stort forbilde som musiker, menneske, kvinne og ideologisk vesen. Hun har ikke vært engstelig for å stikke tåen nedi grumsete vann, og har vært med på å klargjøre en friere bane for musikere som ønsker å gjøre noe annet enn å følge bransjens stagnerte peilepunkter. Og du verden så sterk musikk hun lager, helgens utgivelse er basert på musikken hun lagde til Jo Strømgrens danseforestilling over Hamsuns Sult. Da var hun på scenen med trøorgel og vokal, og disse sporene er nå i ettertid bearbeidet. Det låter fantastisk bra, også ut av sin opprinnelige sammenheng, med en utpreget taktilitet, som «en træflis å tygge på», som en av de fascinerende låtene heter. Det er i det hele noen svært minneverdige låttitler her, men det er materialet også, som i den vanvittig vakre «Sjå, Åmioda – og ikke en lyd kom mig fra strupen» hvis stemning returneres til i avsluttende «Kristiania».

Det diskuteres vidt om man kan separere kunsten fra kunstneren for tiden, i tilfeller der kriminelle eller ideologiske diskrepanser for noen, og stadig flere, skygger for verket. Maja Ratkjes kantete komposisjoner, kjøttfulle lydbilder og gripende sang er til sammen et eget verk, men spinner også videre på de uforglemmelige setningene hos den unge Hamsun, som han skrev: «jeg fornemmer mine sko som en sagte susende tone imot meg». Det er i alle fall mulig å lytte til Hamsun.

Ukens Solange


Solange. Foto: Max Hirschberger

Da When I Get Home, Solanges andre fulle album, plutselig var der i strømmetjenestene forrige fredag morgen, var noen av oss rimelig knasete i nøtta på grunn av utstrakt jobbing, skriving, fritid, prisutdelinger, middager, konserter og lobbyarbeid på Bylarm dagen og kvelden før, en lang dags ferd mot natt som endte på et toalettavlukke på Kafé Hærverk sammen med tre andre tillknyttet oslos jazz, impro og utelivsmiljø, og alt dette ikke for å bruke narkotika men for å i engasjert researchøyemed lytte til «Mushanga» og «Pamela» med Toto fra bloggerens telefon, fra en plate som helt tilfeldigvis feiret 31-årsjubileum akkurat den helgen.

Det er lett å si at man var ekstra mottakelig for litt off-kilter soulmusikk den morgenen der når man visste at en minst like innholdsrik dag med debatter og legebesøk og intervjuer og konserter ventet utover fredagen. Men det trengtes bare noen få sekunder på å stadfeste at dette er et album som vil lyttes til ofte, som besatt, utover året. Ja, bare introlåten på skarve ett minutt og femtini sekunder er nok i seg selv, det må være en av årets klart råeste låter. Den begynner uimotståelig vakkert og forsåvidt konvensjonelt nok, med karakteristisk Knowles-røst og noe ultradeilig tangentarbeid som kunne hørt hjemme på LP to fra Stevies Journey Through The Secret Life Of Plants (1979). «I saw things I imagined» synger hun om og om igjen så tiden står stille, men så står den ikke stille lenger, det er flarn overalt, tiden og tingene hakker seg opp, flyter i alle retninger foran synsfeltet, taking on the lie, med ørsmå pitchendringer endres synsvinkelen, og det er Solange i kompaniskap med den franske pianisten og avantgardisten Christophe Chassol som har laget denne låten, men her begynner vi jo å nærme oss den drømmen jeg bar på for noen år siden, om at Anja & Heida måtte produsere eller lage noe sammen med Rihanna eller en annen pop/soul-sangerinne. Kanskje noe for neste Finity, men til neste uke lyttes det mer til Solange, det er ikke musikalsk perfeksjon hun bedriver, det er et essay.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev