Now's the time

Now’s The Time: Eksistensen strammer seg sammen som en nyklemt dumpling

Vi finner på jazzsoundracket til Heimebane, snakker med Ellen Horn om sjefsjakten til Oslo Jazzfestival, tenker på Miles og Laura Nyro og hører på ny musikk fra Bjørn Marius Hegge Trio.

Begynnelse og avslutning er ett
Kloden har åpnet seg
Den enorme helgen er kommet til syne
Og flere konserter og gjøremål – fristende sådan
flyr ut

Kjære alle sammen! Med disse flotte ordene – løselig basert på noe Jon Herwig Carlsen faktisk sa da han kommenterte åpningsseremonien på Lillehammer-OL i 1994, erklærer vi denne utgaven av Now’s The Time – jazzbloggen du fortjener – for åpnet. Liker du å høre på musikk? Liker du å lese? Da kan det hende at et abonnement eller fem på Jazznytt er noe for deg! Vi gjorde ferdig årets første nummer i går, og det er ganske smashing saker, så her er bare å bestille i vei.

Lillehammer-OL, ja. Vi satt fjetret foran skjermen da NRK viste en lettere trunkert versjon av åpningsseremonien på nytt, på dagen 25 år etter at disse 14 magiske dagene ble erklært for åpnet. Det lureste IOC kunne ha gjort, var å gi bort tv-rettighetene til hele olympiaden til NRK, sånn at de kunne startet en egen kanal hvor de viste rubbel og bit – Halvard Flatland inkludert. Det hadde ført til en OL-psykose så sterk at folk hadde begynt å grave ut bobbane på dugnad før vi hadde kommet til 10.000-meteren. Kanskje like greit at det ikke skjedde. For å låne en formulering av en venn som satt der og måpte – “Det er så bra at det ser fake ut”. Arne Nordheim! Sidsel Kyrkjebø! Knut Reiersrud og Iver Kleive! Litt lite statsjazz, kanskje – tok ikke Brazz Brothers telefonen, hva skjedde? Men så kommer vi på at Garbarek allerede var i spill to år tidligere, i prequelen til åpningsseremonien. Så da er det liksom greit. Hælle måne, folkens, se på dette her:

Vi har uansett nok en fin uke foran oss. Emilie Storaas har releasekonsert på Parkteatret for sitt fremdeles rykende ferske album Slow Girl på søndag. Samme kveld er det også Eick/Jansen duo på Kampenjazz – det skal bli gøy å høre Johannes Eick igjen, og Nils Jansen så vi forsåvidt nettopp, da han spilte saxofoner i absolutt alle størrelser på Espen Ruds syttiårsdag. På torsdag ser vi at det er jam på Parksalongen – kanskje det kan være noe? Vi får sende vår Sankthanhaugen-korrespondent innom for å sjekke ståa.

Det finnes mye åpen klasse med lett twang for tiden – Geir Sundstøl ble nominert til spellemann i kategorien nå i forrige uke, og vi gratulerer ham i tillegg til alle andre jazznominerte, både Gurls, Hanna Paulsberg Concept, Moskus og Atomic i tillegg til spaltefavoritter i andre kategorier som Harpreet Bansal, Masåva, Amgala Temple og mange, mange flere – den morsomste Spellemann-dagen er jo egentlig når nominasjonene kommer, er det ikke? Da kan man liksom være glad på så manges vegne, og innpakningspapiret er fremdeles på.

Uansett – steelgitarist Johan Lindström, som vi blant annet har kunnet høre i Tonbruket og live med Susanne Sundfør, gav ut en svært vellydende plate i fjor som het Music for Empty Halls og som kun er tilgjengelig i fysisk format, vel verdt turen til lokal platebodega for å sjekke ut. På lørdag spiller han på Victoria med septetten. Vi er bombesikre på at platetittelen på ingen måte kommer til å gå troll i ord denne kvelden – det blir et fint sted å gå for å møte vennene sine.

Og så er jo Serendipfestivalen, arrangert av studenter ved Norges Musikkhøgskole, fremdeles i gang! Vi hadde en liten gjennomgang av programmet i forrige ukes blogg. Lørdag kveld spiller for eksempel Fieh på Kulturhuset – dønn gratis. Det er slettes ikke snaut, og bør kunne bli en skikkelig begivenhet.

Allerede i kveld spiller Espen Berg og Trondheim Jazzorkester på Dokkhuset i Trondheim – de fremfører Bergs verk Maetrix – mens Siril Malmedal Hauge har slippkonsert på sin ferske plate, Uncharted Territory, på Victoria. Det blir med andre ord en svært god helg for kosmisk og åpen americana borte på Nasjonal Jazzscene – mange av folka som lot seg begeistre av en festival om Interstate 19 bør kjenne sin besøkelsestid her!

Jazznytt18 på by:Larm, lørdag formiddag på Kulturhuset

Vi unner oss litt forhåndsreklame – det er straks dags for en ny utgave av Jazznytt18, denne gangen i forbindelse med at bransjefesjåen Bylarm lokker folk og fe ut på glattisen i Oslo. Det er åpent for alle, også for dem uten bylarmpass.
Vi byr på et møte med den Bylarm-aktuelle sangeren Bethany Forseth-Reichberg fra Mall Girl og Tiur, en heltmodig opptreden fra Bendik Giske på den store, deilige saksofonen hans, innslag fra oss her i fredagsbloggen Now’s The Time, og et mikrosymposium om låten «Nardis», kjent gjennom en rekke essayistiske versjoner av Bill Evans, med en fremføring av Erlend Slettevold på piano. Bra program?!
Les også mer om Bendik, Bethany og Bill i det kommende nummeret av Jazznytt. Er vi riktig heldige er bladet kommet fra trykk akkurat i tide også. Vi har det i så fall med så dere kan kjøpe det og støtte vårt arbeid for jazzen. Og ikke minst få noe bra å lese på.

Kulturhuset, lørdag 2. mars, kl. 13.00 – 1430

Ellen Horn leter etter ny sjef for Oslo Jazzfestival


Styreleder i Oslo Jazzfestival, Ellen Horn, snakker med oss om letingen etter ny festivalsjef, som er i gang.  Foto: Egil Austrheim

Etter tre åremål takker Edvard Askeland av som sjef for Oslo Jazzfestival – og blir jo dermed mer å høre rundt på landets scener som bassist igjen i årene som kommer. Dét gleder vi oss til, men det betyr også at hovedstadens største jazzfestival leter etter en ny sjef. Utlysningen spør etter en “nytenkende og offensiv festivalsjef”. Det kan bety så mangt, og det er vel også noe av poenget – her letes det bredt, og hvem vet, kanskje det finnes folk som burde gruble både én og to ganger om dette er noe for dem blant våre lesere? Det er mange muligheter. Vi (det må for ordens skyld nevnes at NTT-medlem Filip som også har gjort intervjuet har deltatt i festivalens tilbakemeldingspanel for bookinger de siste to årene, og det ble faktisk også no ned- og opprigg på diverse scener som frivillig i et par år tilbake på starten av 2000-tallet) snakket med styreleder i festivalen, Ellen Horn, om mulighetene fremover.

– Vi har valgt å være litt åpne for å tiltrekke oss interesse fra folk vi kanskje ikke hadde forventet å få det fra, fordi vi er veldig opptatt av å utvikle festivalen videre. Det har skjedd utrolig mye de siste årene, under Edvards ledelse, det er jo en annen festival enn det var tidligere, og vi ønsker en overraskende utvikling og en kandidat som har energi, apetitt, arbeidsiver og peiling på musikk. Nå er det så mange synergier mellom ulike musikkformer og jazzbegrepet er på en måte blitt stuerent igjen samtidig som det er mulig å integrere mange andre uttrykk i det.

Hva legger du i at det er blitt stuerent, er det noe du har sett over lenger tid?
– Jeg er ikke noen stor ekspert på jazz, men jeg føler nok at det var en stund hvor det ble sett på som litt sidrumpa og at moderne musikk gikk litt rundt jazzbegrepet, da. Men nå opplever jeg at unge folk i større grad syns det også er spennende. Kanskje også fordi selve begrepet rommer mer.

Tror du det er en syklus, at det bølger litt, eller er vi på et sted hvor det forblir sentralt?
– Jeg tror hele den teknologiske utviklingen, tilgjengeligheten gjør at det kanskje blir en større åpenhet og mindre bokstenkning. Det syns jeg er veldig spennende, men man må henge med i timen. Vårt anliggende er også at Oslo Jazzfestival skal sette seg bak rattet og være med på å utvikle norsk jazz som en av de største festivalene, i hovedstaden, både med internasjonal og hjemlig orientering. Ta en førende rolle.

Hvordan opplever du det øyeblikket vi er på i kulturscenen i Oslo?
– Jeg føler det er en eksplosiv periode hvor det skjer enormt mye og hvor det popper opp nye scener og muligheter. Kulturlivet blomstrer og jeg skulle ønske vi kunne dra enda mer inspirasjon fra hverandre. Nå kommer både det nye Nasjonalmuseet og det nye Munchmuseet, for eksempel, og jeg tenker at en musikkform som jazz også har en rolle der. Oslo som musikkby er jo nå Nordens kanskje største konsertarrangør, og det å fange inn hele kulturscenen, både litteratur, billedkunst og teater i et bildet er spennende.
Vi har en visjon om at vi ønsker at vi skal bli en “inspirasjonsarena for jazz”, at folk også utenfor landets grenser ser til Oslo for å hente inspirasjon. Vi ser også en kommersialisering som kan være veldig skremmende. Jeg har alltid hatt som et mantra at smalt er fett, at de smale uttrykkene kan få seg publikum og skape interesse, og det er fremdeles mange tanker som ikke er tenkt. For å bli ledende, må man våge noen sprang, og det har Oslo Jazzfestival også til de grader gjort tidligere, vi har endret identiteten litt, og det er enda flere muligheter i horisonten. Det er alltid trist og vemodig å bytte sjef, når man har hatt en leder som folk er begeistra for og som virkelig har levert og holdt ut i så mange år. Men det er ikke noen tvil om at det også er en mulighet for å finne på noe nytt, og det håper jeg at vi får til, at vi finner en sjef som ønsker å sette sitt fingeravtrykk på festivalen, på Oslo og jazzen.

Det er jo et spennende øyeblikk også – og det er interessant å skue inn i neste åremål, også med tanke på de store institusjonene du nevner som åpner. Munch og norsk jazz har for eksempel alltid hatt et samspill.
– Ja, alltid – og der mener jeg vi fremdeles kan se tilbake på arbeidet både på Munchmuseet og ute på Høvikodden. Hvordan ting er blitt befruktet begge veier der.

Historisk sett, hva tror du er viktig å ta med seg av Oslo Jazzfestivals bakgrunn inn i fremtiden? Vi har mange brede, svære jazzfestivaler i Norge. Hva skiller Oslo ut?
– Mangfoldet har vært et distinkt preg og at tradjazzen har fått lov til å leve. Det er interessant – og hvem vet, kanskje det uttrykket dør ut med den generasjonen som har vært mest interessert i den musikken, men det hadde vært veldig gøy om vi også hadde klart å gå nye veier når det gjelder presentasjon av tradjazzen, kanskje finne nye konstellasjoner og arenaer. Jeg elsker at ting også fortsetter, men du må knuse noen egg for å lage eggedosis. Det var veldig dramatisk – det var ikke jeg med på – og vemodig for mange da jentene med paraplyene hadde sin siste parade, men på det tidspunktet ble det sett på som noe som var nødvendig for å få plass til noe nytt. Men det hadde ikke gjort meg noe om det hadde dukka opp en paraply eller to igjen i en ny setting. Jeg liker tanken på at det går an å ha tradjazzkonserter på helt andre steder enn Stortorvet, å bytte arenaer og la flere sjangere møte hverandre. Men bare så det er nevnt – et styre skal ikke blande seg inn i den kunstneriske driften på den måten, den nye sjefen har helt blanke ark. Dette er bare tanker jeg har, som står for min egen regning.

En festivalsjef må liksom forelske seg i festivalen man jobber for. Det tror jeg du kjenner til svært godt, du har blant annet vært teatersjef på Nationaltheatret. Hvordan ser du på den typen lederrolle?
– Du får et kjærlighetsforhold til det, og det å finne en som blir hodestups forelsket i institusjonen og som er villig til å gå litt gjennom tykt og tynt er det viktigste. En type menneske som orker å forelske seg i en hel bråte med ulike uttrykk og folk… en med stor lidenskap og kondis, de to tingene. Det er krevende å lede store institusjoner, og Oslo Jazzfestival er det. Du trenger brennende hjerter og grenseløs kommunikasjonsevne. Det rette mennesket, mer enn at man har den utdanningen eller den erfaringen. Det er derfor vi har vært så åpne. Det er mye nitty gritty og praktikaliteter med en festival – men det ordner vi. Engasjementet og kraften er det vi søker etter.

Hvordan blir man et sånt menneske? Hva er kicket med å bli glad i en sånn institusjon?
– Det er ikke godt å si. Men du må være glad i mennesker, og du må orke mennesker. Alle mulige ulike typer, ikke sant – det handler også om kondis i lengden, når man er en veldig mange skal ha tak i. Du må ha de rette peilerinstinktene og se talent hos de rundt deg. Å være nysgjerrig, god til å spørre. Det er kanskje en personlighetsgreie.

Når er det du koser deg mest på Oslo Jazzfestival?
– Det kan være så mye, fra utekonserter ned på Karpedammen…  jeg har noen festivalminner som er dypt rørende, et solosett med Bugge Wesseltoft som er sånne ting som kan få meg til å gråte – eller andre ting hvor man står og hopper sammen med mange andre, jeg skulle gjerne ha vært på Chippahua denne uken, det var jo liksom min ungdoms musikk, da jeg traff Jon og sånn. Jeg liker jo storband også – noen ganger har jeg tenkt, hva om man kunne hatt dansekvelder med det. Vi må ha stor takhøyde – både i det smale og det brede. Det gjelder også det nye mangfoldet i Norge i dag, å treffe publikum i hele byen. Det er kjempeviktig, det å gjøre det tilgjengelig for de som ikke har så mye. Adgang for folk som ikke har råd opptar meg veldig mye kulturpolitisk sett. Det er ofte veldig dyrt. Og den samfunnsrollen, og ansvaret for å nå frem, er noe som betyr mye for festivalen.

Søknadsfrist er 1. Mars

Ukas single


Bjørn Marius Hegge Trio
Tea for two
Particular Recordings

Vi var dessverre frahindret fra å delta på konserten med Bjørn Marius Hegge Trio på Victoria East tidligere denne uken, men det var forsåvidt hyggelig å være hjemme med barna, redigere Jazznytt-tekster i godstolen og ikke minst se en meget imponerende og rørende kamp mellom Tottenham og Dortmund på kopekassa. Vår utsendte mann Øyvind Skjerven Larsen var meget happy med det han hørte, men kommenterer også at det var mye harmløst tullball mellom låtene. Og slik er det jo med denne gjengen? Det er imponerende musikalitet, fantastiske låter og smittende energi og humør, men for den som er ute etter andektighet og klassisk seriøsitet, er man nødt til å gå et annet sted. De tre i trioen, svømmeinstruktør og komponist og plateselskapboss Hegge, trommeslager og blokkfløytespiller Hans Hulbækmo, og pianist Oscar Grönberg, innehar et helt spesielt kameratforhold, de fullfører hverandres vitser, de er en gjeng, rett og slett.

Det er spesielt Grönbergs spill som begeistrer (les intervju med ham i det kommende nummeret av Jazznytt), han evner å fornye eldgamle tradisjoner med sitt innfallsrike og oppfinnsomme pianospill (på samme måte som han løfter Hanna Paulsberg-konseptet).  Slik er det også på deres nye single, tatt opp på herlige Glenn Miller Café i Stockholm og forhåpentlig hentet fra en kommende liveplate derfra? Man får dessverre ikke med en god fransk kjøttgryte og noe rødt i glasset, men resten av atmosfæren derfra er intakt.

«Tea for two» er som skapt for trioen, og det er meget morsomt og givende å høre de kødde med en gammel standardlåt på denne måten. Gjennom syv sprelske minutter tråkler de seg inn og ut av garnnøstet, og det oser av jazz og ubehøvlet forhold til tradisjonene. Det finnes mange herlige innspillinger av denne låta, med tanke på sprelskheten er det nærliggende å nevne Thelonious Monks versjon, men etter den flotte snakken vi hadde med Jon Larsen fra Hot Club de Norvége nylig, bør også Django Reinhardts versjon nevnes. Jazz!

Låten ble skrevet i 1925 av Vincent Youmans med tekst av Irving Caesar, for musikalen No, No Nanette, og det er herlig å tenke på at dette var den tidens popfabrikkmusikk. Og apropos, glem heller ikke at popbandet a-has megahit «Take on me» opprinnelig het «Two teas, please», etter sigende noe en storøyd og øreåpnet Pål Waaktaar overhørte på sin aller første tur til England og utlandet. Vi setter over kjelen og setter på Bjørn Marius Hegges låt en gang til. Og minner om at hans prosjekt Ocurrences spiller på Kampenjazz senere i vår.

 

Heimebane: Det offisielle NTT-soundtracket


Helena Mikkelsen og Michael Ellingsen følger Vargtreningen med argusøyne. Men hvor langt er det fra treningsfeltet til skjæringsfeltet? Vi spår en jazz & omegn-rik fremtid for Heimebane. Foto: Motlys/NRK

I NTTs store oppsummering av 2018 skrev vi blant annet følgende om Masåvas låt “Jorda Rundt”: “Jeg mener virkelig at den låta er én svært, hjerteskjærende scene i f.eks. Heimebane unna å bli allemannseie i Norge. Det er lov å håpe.” Vel, ja, det er lov å håpe, men det er også lov å gjøre. I anledning at sesong 2 setter i gang på NRK på søndag, kommer NTT her med et forslag til resten av soundtracket til denne – eller en fremtidig – sesong.

1. Masåva – “Jorda Rundt”
Spørsmålet blir jo hvilken hjerteskjærende scene Masåvas intense ballade eventuelt skulle lydlagt. Tekstlinjen “Men selv om du vil reise jorda rundt, kan du bare holde rundt meg nå?” kan jo for eksempel sende tankene til det havarerte forholdet mellom spissbautaen Michael Ellingsen (John Carew) og nettpoker-wizard Marianne (Julia Bache-Wiig) – og da tenker vi kanskje også først og fremt at det er han som trenger omfavnelsen – globetrotter-tilværelsen er jo tilsynelatende over for Ellingsen (han skal ha vært innom blant annet Fiorentina og Paris Saint-Germain i løpet av karrieren, så vet du det), han fucka voldsomt opp i forrige sesong og kjenner seg sårbar – men Marianne sikkert får invitasjoner til både Las Vegas, London og regimer vi ikke liker å sammenligne oss med for å feie gulvet med andre eks-idrettsutøvere og 23 år gamle webutviklere med interessant kvinnesyn. Så ja, det er en mulighet.

Men – til syvende og sist er jo ikke Michael og Marianne det viktigste kjærlighetsforholdet i “Heimebane”. Cliffhangeren i slutten av sesong 1 dreide seg om coach Mikkelsen og hennes datter Camilla, som reiste hjem til Trondheim etter å ha støttet moren sin gjennom en svært turbulent første sesong som trener for Varg. Er Helena nødt til å slippe ned guarden og fortelle datteren sin at hun, selv om det er altfor mye å kreve av en ung person som egentlig bør ta for seg av alt det verden har å by på, trenger å få datteren og bestevennen sin tilbake til Ulsteinvik? Eller er det Camilla som ber moren legge vekk de høytflyvende ambisjonene for et forbanna sekund og bare være til stede for noen andre? Låta burde funke uansett.

2. Bendik Giske – “Adjust”
Et ord som “kroppslighet” kan fort melde seg når man hører på låtene fra Bendik Giskes ferske album Surrender, inspirert av møtet med elektronisk musikk, men fremført utelukkende på saksofon. Det handler ikke bare om presentasjonen, som ofte gjør det eksplisitt, men hvor tett man kommer på den fysiske handlingen det er å fremføre musikk når man hører på opptakene. Kroppen som mekanikk og kanskje mekanikken som en del av kroppen også, eller noe i den duren, dette kan nok Bendik si langt mer fornuftige og presise ting om (han er intervjuet om forholdet til instrumentet sitt i neste nummer av Jazznytt).

Albumets andre spor, “Adjust”, hadde egnet seg som lydsporet til en scene der noen må lære seg kroppen å kjenne på nytt – for eksempel etter en alvorlig og potensielt karrieretruende skade. Stortalentet Adrian Austnes hadde en rekke scener i fjor der det var lett å forestille seg Giske i bakgrunnen, så kanskje la han ligge. Men hva om sønnen til den gamle treneren, den litt molefonkne lagkapteinen og arbeidshesten, Enigmaet Otto, blir skadet? Hva om det er usikkert om han får førlighet i beina igjen, men så begynner å kjenne noe, og en tå rører på seg i sengen inne på sykeværelset, mens den milde duringen fra farens snorking i lenestolen noen har satt frem til ham for å kunne være sammen med sønnen sin, blander seg med lyden av Giskes klaffer og pust.

3. Hanna Paulsberg Concept – «Scent of Soil»
Det er ikke alle som er like fornøyd med feminiseringen av Varg og dermed klubbens sjel, men det nye samholdet, resultatene, og følelsen av nytenkning som Helena brakte med seg, skaper også forandringer andre steder. Hvor enn sterke følelser supportersangen om Lorry Gundersen som «skåra ti mål med pikken» setter i sving, og selv om fansen senere, av respekt for Helena, endret det til «ikke kødd med dama vår», er det ikke til å komme unna at den litt truende brummingen ikke helt passer inn i dagens mer kjønnsnøytrale virkelighet. Med kjønnsroller og baller i bevegelse, trenger Vargs kvinner og menn en mer vennlig stemningsskaper, som kan heve temperaturen og spre rolige smil på bane og tribune. Nynnemelodiene som brer om seg jazzen nå er ypperlig til den slags bruk, og Paulsberg-konseptets åpningslåt på Daughter of the sun er også lyden av den forsiktige optimismen man kan tillate seg ved starten av en ny sesong.

4. Jan Gunnar Hoff Group feat. Mike Stern – “Some Day”
Noe av det koselige med Heimebane er at de liker å leke forsiktig med formatet, de er ikke så voldsomt kvalitets-tv-serie-selvhøytidelige – og vi ser liksom for oss at det ferske sporet “Some Day” kunne belagt en ørliten hommage til en annen, legendarisk norsk serie fra Vestlandet, nemlig “De Syv Søstre”. Det er en sorts familielikhet mellom Hoffs milde frokostfusion og vignetten til serien.

Så, tja, kanskje en morgenstund hjemme hos familien til Nils, tryllekunstneren, fotballnerden og muntrasjonsrådet, tredje part i kjærlighets- og vennskapstriangelet Adrian-Camilla-Nils? Pludring over kellogsen og lokalavisa, Varg-prat på radioen, introduksjon til den elleville og frittalende lillesøsteren hans, mens man aner en sterkt stigende utilfredshet hos Nils mellom mutte kneipp-munnfuller? Han blir spennende å følge – én av pre-capene (“anmeldelse” på gammalt) antyder at han kanskje kan være på vei mot et incel-aktig landskap – en gutt til overs, liksom, som begynner å sluke “det ordner seg ikke for snille gutter”-mytologien med hud og hår? Vi håper han klarer seg, at han finner nye drømmer – hvem vet, kanskje han kan plukke opp stikkene, finne frem rasleposen og gjøre frijazztrommeslager av seg? Vi har i så fall forslag til en body double til spillescenene.

5. Trygve Seim – “Ulrikas Dans”
Om Heimebane ikke skilter med minst én lang, estetisert joggetur gjennom kystlandskapet per sesong blir vi rett og slett litt fortørnet – slike sekvenser kan jo by på så mye, som en slags kjølig og nordisk variant av løpingen på stranda i Baywatch. I fjor var det Adrian Austnes som var ute og beina mens han dealet med en industriell dose forventningspress og farskomplekser. I år? Vel, i forlengelse av vår fiksering på Enigmaet Otto, kan man jo lett se for seg at han, en god stund senere i rekonvalesensen (at det strengt tatt vil ta lengre tid er den typen poetisk lisens Heimebane allerede har tillatt seg, årshjulet i serien stemmer jo ikke helt med virkeligheten), baler seg gjennom no vanvittig ruskevær til tonene av Trygve Seims anthem “Ulrikas Dans” fra hans snart tjue år gamle ECM-debut Different Rivers.

6. Siril Malmedal Hauge: «Lark in the sky»
Det kan bli hustrige dager og kvelder på vei hjem fra trening, fabrikken eller skolebygningen, og de uungåelig skuffende resultatene kan også gi en litt grøssende hverdagsfølelse nedover ryggen, bak allværsjakka der. Det er ofte et noe ugjestmildt klima for Varg-fansen. Derfor er det godt at man noen kvelder også kan samles på en lun enkel restaurant, snakke om problemer på jobben og eksamensforberedelsene, småflørte litt, snakke om sist helgs dommertabbe og sladre om klasseveninnennen som har kjøpt graviditetstest etter den spillerfesten. Pizzeriaen er det naturlige samlingspunktet i enhver småby, uten fiken i alle retter, og den godslige og meget behagelig varme countrypopjazzen til sunnmørske Siril Malmedal Hauge og hennes ypperlige band gir virkelig asosiasjoner til norsk helgehygge med flettekurvspizza og et halvliterskrus med pils eller pepsi max om man må kjøre, levende lys og rutete servietter.

7. Jan Garbarek – “Rites”
Statsjazz finnes, det vet vi, men finnes Verftsjazz? Ja, det gjør jo selvsagt det. Tittelsporet fra statsjazzer sine qua non Garbapappas mastodontalbum Rites passer ganske bra. Du kan si mye om Bjarte Hjelmelands kraftkølle Bjørn Ove Tangsrud – en slags Røkke med Dag & Tid-abonnement som sikkert spoler rett fram til Al Pacino-monologene når han ser Any Given Sunday på hjemmekinoen sin. Men verftet han eier er viktig for Ulsteinvik, og man kan se at ansvaret tynger i den grytidlige åpningssekvensen der han går rundt på anlegget, stryker de myke fingertuppene sine over gammel maskinpark og tenker på alle menneskene han litt senere samme morgen skal gi den dramatiske beskjeden om at de ikke lenger har en jobb mens ubåt-synthen pruster og peser i bakgrunnen.

8. Highasakite – “Eliteseriefanfaren 2017”
Selvskreven, er den ikke? Brukes under hatoppgjøret mellom Varg og Ålesund på Color Line.

9. Bjørn Marius Hegge – «The Waltz of Hope»
Det jævla håpet. Alle fotballinteresserte vet hva det dreier seg om, de irrasjonelle tankene som kan dukke opp etter noen overraskende positive resultater og hendelser ute på banen … er det mulig? Kanskje vi kan bli lykkelige ved sesongens slutt likevel?! Slik lurer man seg selv til å oppleve skuffelser som bare blir enda større enn de hadde vært. Men det er jo så deilig å håpe! Korps er lyden av håp, og det skaper stor stemning da den unge, nyinnflyttede lederen for skolekorpset endret repertoaret og begynner å ha små opptredener på stadion, før og etter kamp. Mons lærer seg å spille  litt enkel saksofon for noen gøyale innsmett på denne låten, mens Sissel Renate tar på seg jobben med å stable på beina en spenstig trupp med cheerleaders, en idé som kommer til henne en lun kveld på pizzeriaen med venninnegjengen.

10. Steinar Raknes – «The Moon Is A Harsh Mistress»
Uansett hvor sterk kvinne Helena er, bor hun fortsatt alene, med et uavklart privatliv, åpen legning og uklar rollefølelse i livets og kjærlighetens spill. Fremganger på banen kan ikke dekke over følelsen av ensomhet og et udefinerbart savn etter kropp og nærhet. Etter en lang kveld med tanker og skudd som ikke treffer tverrliggeren, drar hun hjem, åpner en flaske tung rødvin, trekker beina under seg i sofaen, og speider ut mot månen der oppe, og innser at det hun savner i livet er noen å dele seng med. En hendelse i hennes fortid forteller mye om hvorfor hun er blitt som hun er blitt. Men kan livet hennes få en ny retning, og få henne til å stole på en annens kjærtegn igjen?

 

På en rolig, rystende måte


Miles Davis besøker Laura Nyro i studio i 1969. Foto: Columbia Records

De siste ukenes In A Silent Way-serie her på NTT (del 1, del 2, del 3) har gitt mye Miles i monitor, både når det gjelder ørene og øynene. Det finnes mange innganger til dette verket, til den eraen, til det året. Det er mange parallelle tidsregninger, avhengig av fra hvilken vinkel man ser på 1969. Det ligger mye der som kan plukkes opp i dag, men man kan også la tankene fraktes avgårde på vinger av «det som kunne vært». Og det var da jeg kom på bildene av Miles i studio det året sammen med den fantastiske musikeren og låtskriveren Laura Nyro. Han sitter der med trompeten i hånda og finstasen på, hadde han pyntet seg for å treffe henne, eller spilte han noe annet i et tilstøtende studio? Var det slik at alle som var på samme label kjente hverandre, alltid var klar for photo-ops?

Hun smiler stolt og kanskje litt sjenert,  men virker ikke spesielt nervøs, og når man hører musikken hennes skjønner man at hun absolutt har pondus nok til å være i samme rom som Ham uten å la seg affisere. Likevel kom visst spørsmålet om han ville legge litt trompet på noen av låtene hennes, men han avslo høflig og mente at musikken hennes ikke hadde behov for mer. Full av respekt, og med viten om at han ikke kunne tilføre henne noe.

Og det stemmer jo på et vis? Man tenker sjelden på andre musikere i miksen når man hører henne, det ville vært et irriterende forstyrrelsesmoment med Miles og hans personlighet da. Eller kunne hennes veldige kvinnelighet, om det er et begrep som kan benyttes, fått dyttet Miles’ musikk i en helt annen retning? Det var en periode da directions-pilen virkelig kunne peke i de fleste retninger for ham.

De to har et annet forbindelsepunkt også. Da han spilte konserter på The Fillmore East i eplet, fire dager i juni 1970, med både Corea og Jarrett på orgelkrakken og et høyspent band ellers med Jack deJohnette & David Holland, en skronky Steve Grossman og perkussiv Airto Moreira, må man ikke glemme at bandet hans spilte der i kraft av å være support for nettopp Laura Nyro. Det var viktig for jazzerne å komme på rockeplakatene, holde navnet varmt og møte et nytt publikum. Men det må likevel ha vært sprøtt for publikummet å høre denne ekstreme og for noen sikkert ganske tverre musikken, når de egentlig, i alle fall de fleste, hadde kommet for å høre Nyros mer ettertenksomme musikk og ha det hyggelig. Mange synes sikkert bare det var forstyrrende eller uinteressant bråk.

Opptak herfra er utgitt litt og litt, og kom omsider som et herlig fire diskers innslag i den store Bootleg Series-boksen for noen år siden. Det ryker jo av opptakene, men publikum var ikke nødvendigvis så fokuserte på det som foregikk som det vi som hører på dokumentasjonen av det er i dag. Et lite musikalsk nummer de to imellom virker ganske utenkelig når man hører de forskjellige uttrykkene. Det kan også være at det hadde vært et perfekt møte. Skal vi kalle det et klassisk tilfelle av «tenk om»?

Men også Nyro slet litt med uoppmerksomt publikum, i alle fall i starten. I den tidlige Nyro-mytologien var det viktig at hennes forsøk på å bli lansert i hippiekapitalismens fødsel, Monterrey International Pop Festival i 1967, var en fiasko. Hun ble etter sigende buet, og knakk sammen i nervøsitet på scenen. Senere teknologi har jo vist at det ikke er «booo» folk roper, men «beautiful»!, og er ikke denne opptredenen rett og slett gripende? Om hun er utilpass må det være på grunn av bandet, som har tydelige problemer med å takle låtenes særegne time

To år senere er det en litt mer frempå stil, til overmål i TV-studio. Hadde noen vist frem dette live på kopekassa i dag, hadde folk fått sjokk, og så skrudd av.

New York Tendaberry, albumet hun vel spilte inn da Miles var på besøk, er i det hele tatt fortsatt en usedvanlig rystende lytteropplevelse. Det er et ord som kanskje blir brukt i overkant mye, for hvor ofte blir en egentlig rystet — satt ut, urolig, litt halvskremt og lykkelig på samme tid? Laura Nyros musikk innehar disse kvalitetene. Og sjokket har ikke avtatt siden jeg hørte musikken hennes første gang. Jeg stod, eller satt, med hevede armer og vidåpen munn og lyttet til låter som «Map To The Treasure» og «Beads of Sweat» fra påfølgende album, jeg husker hvilket rom jeg befant meg i, mange år etter at låtene ble innspilt men det var likevel som å bli dasket i fjeset med en dagsfersk, nyplukket blomsterkvast. Nesten litt flaut å tenke på, men forstatt relatable.

Som med mange av de store musikalske forfatterskapene kan man la det ligge en stund, glemme det litt, før det åpner seg for en igjen med full styrke, på vidt gap, som det vel heter. Og det er viktig å minne seg selv på, inni alle sjokkene og de kraftige kunstneriske opplevelsene musikken gir, at Nyro opprinnelig opererte i midten av den kommersielle popkulturen og amerikanske plateindustrien, på siste halvdel av sekstitallet. Låtene hennes ble enorme hits for Barbra Streisand, 5th Dimension og Blood, Sweat & Tears, hun var signert først til Verve og så til Columbia, den kommende mogulen David Geffen så lyset og ville satse alt på henne, og likevel føles musikken så jævlig sterk og på utsiden av alt det vanlige? Ja, for en tid det var. Alt var kunst, glamour, frihet og god grafisk design.

…Tendaberry har enkelte låter der poplistene og elementer av showtunes er merkbare, som forfriskende «Save The Country» og «Time and Love», men de virkelige hakesleppene inntreffer i rolige, intense, hovedsaklig pianodrevne låter som «The Man Who Sends Me Home» — og er ikke dette jazz så vet jeg ikke hva som er det. Når man hører Laura må svelge litt i det innledende verset på påfølgende «Sweet Lovin’ Baby», er det umulig for lytteren å unnlate å gjøre det samme. Eksistensen strammer seg sammen som en nyklemt dumpling, klar for dampkurven. «Captain St Lucifer» er en slik fortettet affære, før det plutselig ramler inn i et hektisk bandstuk noen takter, og slik er mye av musikken hennes, for å bruke en fryktelig klisjé er det som en elv som tidvis går over sine bredder, det er en helt egen time her, som flyter i alle retninger. Når hun hvisker «New York tendaberry» tett inn i mikrofonen helt til slutt, føler du at du er blitt fortalt noe helt spesielt, bare til deg, rett fra hestens munn. Ja, atter en klisjé, men kom igjen, alle føler det slik med musikk som oppleves ekstra sterkt for en.

New York Tendaberry kom i midten av det som forsåvidt kan kalles en trilogi, med Eli & The 13th Confession (1968), en stone cold pop classic som inneholder solide høydepunkt som «Eli’s Coming», gatehjørnesoulen i «Lu», det er å mye her … Hva så med «Lonely Women», en låt som nesten gir like kraftig gåsehud (ikke bare Christer Falck som har eierskap til dét begrepet) – vi begynner å snuse på nivå med Radka synger Ornette her. Men med en tekst som virkelig røsker tak i en:

No one hurries home to lonely women
No one hurries home to lonely women
A gal could die without her man
And no one knows it better than
Lonely women

Det er dark ensomhet, men dette høres kanskje ut som vanlig hjerte/smerte, og at en skikkelig mann er det eneste som kan hjelpe. Men Laura var ikke satt sammen på den måten. Allerede i neste vers merker man stemningsendringen

No one knows the blues like lonely women do
No one knows the blues like lonely women
Blues that make the walls rush in
Walls that tell you where you’ve been
And you’ve been to the hollow
Lonely women

Det er ikke bare at nettet snører seg sammen og at veggene ser deg, her skal renne bitre tårer

Let me die early morning
Whoa bitter tears, whoa bitter tears
Uptight downpour

Hvilken mening er det med det hele?

Don’t got no children to be grandmother for, be grandmother for
She don’t believe no more
She don’t believe no one hurries home to call you baby
Everybody knows, everybody knows, everybody knows
But no one, no one knows.

Gulp. Og dette fra en av den sesongens mest suksessrike poplåtskrivere for hitlistene, lystige traller for cocktailselskaper over hele USA. Denne plata betyr mer for meg enn alle tidsåndplatene av Bob Dylan og Leonard Cohen til sammen.

Men Christmas and the beads of sweat (1970) er en enda drøyere affære. Rytmeseksjonen fra Muscle Shoals-gjengen gir et organisk soulrock-sound på den herlige a-siden, men det er virkelig full klaff for klikken på side b, som er litt mer foruroligende i stilen, med Joe Farrell, Cornell Dupree og ingen ringere enn Alice Coltrane absolutt present på låtene. Altså, når «Upstairs By A Chinese Lamp» innleder platesiden blir man hensatt i en helt annen emosjonell situasjon enn man var kun få sekunder tidligere, og det er nettopp dette som gjør musikk så spesielt. Under en biltur for å rekke et eller annet i romjulen nettopp, kom denne låten plutselig på radioen, i et program med Svein Terje Torvik, og du verden, jeg havnet i grøfta rent metaforisk sett — det var som å bli besatt av noe helt annet, ikke bare en annen tid, men en annen måte å tenke musikk på. Det finnes ikke noe hverdagslig ved denne musikken.

Den lange studioversjonen av «Map to the treasure» kommer med bølger av ny erkjennelse, men likevel også som en slags inngangsport til den forrykte gospelrocken i «Beads of sweat», hvor vi også hører et karakteristisk eksempel på Nyros låtstemninger som går opp og ned i temperatur om hverandre. Man kommer i en tilstand av sweet blindness – smak på dem, svetteperlene på overleppa. Ser ikke land.

Det krever sin mann og kvinne å skulle tolke Nyros mer ekspressive katalog, men det samme burde jo gjelde f.eks. Joni Mitchell, og der er jo folk ikke redde for å kaste seg uti det, med fjorårets Joni-hyllestkonsert som et vellykket eksempel (nå skal også denne konserten settes opp på nytt på diverse jazzfestivaler i sommer). Men hvor var jeg, jo, Laura. Hadde Siril, Susanna, Anja eller Thea fått noe ut av å forsøke å bale med den låtkatalogen, da? Fantasien løper løpsk.

Det demrer jo for meg at det faktisk kom en halvjazzikalsk hyllestplate til henne for noen år siden, signert Billy Childs, jeg tror faktisk at jeg klarte presse gjennom en liten tekst om den i Dagens Næringsliv. Map to the Treasure: reimagining Laura Nyro heter den, og inneholder blant annet tittelkuttet tolket av enestående Lisa Fischer i syv minutter (som i skrivende stund faktisk går av scenen på Cosmopolite, hvordan kunne jeg glemme den konserten?!). Og, det hadde jeg fortrengt, der er jo Esperanza Spalding og Wayne Shorter med nettopp «…Chinese Lamp»?! Dianne Reeves som gjør «To A Child», og Rickie Lee Jones som gjør «Been on a train» med Chris Potter på saxen. Det hele låter kanskje litt mer svulstig og polert enn det trenger, Lauras musikk er jo befolket irrasjonelle kanter, men det fungerer jo et oppspark til videre tolkninger, vil jeg mene. Akkurat som gjengen viste at var fullt mulig å gjøre med Joni.

Laura kom med flere plater etter dette, også i samspill med glimrende musikere som Michael Brecker, og mye alene bak flygelet, med en mildere men fortsatt eksotisk emnekrets. De siste opptakene til den ufullførte platen som senere ble utgitt som Angel in the dark setter også merker etter seg. Dette får vi komme tilbake til, eventuelt, om det blir nok klikk på denne delen av artikkelen.

Avslutningsvis er det nettopp umulig å komme unna den aller fineste hyllesten til Laura Nyro, og den kom tidlig, med «Baby let’s swing» og den unike rockhelten Todd Rundgren på hans debutalbum «Runt».

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Moldejazz-åpning mandag

Mandag 15. juli åpner forfatter Edvard Hoem den 59. Moldejazzen. Årets Artist In Residence, trommeslager Gard Nilssen, spiller samme kveld den første av sine åtte konserter.

Now's the time

NNJFs 50-årsjubileum og KKs jazz-anmelderi

Klassekampens musikkanmelder var på plass i Harstad, men dekket ikke Nordnorsk Jazzforums 50-årsjubileum. Underlig at ikke Klassekampen dekker denne viktige begivenheten i nordnorsk kultur, skriver musiker Bjørn Alterhaug i dette innlegget.

Meld deg på vårt nyhetsbrev