Vil kulturkrigen utkjempes med basslicks i fremtiden?

Hei, og velkommen tilbake til Now’s the time – Jazznytts ukentlige fredagsblogg. Om bandet løsriver seg fra etablerte sjangerrammer, er det her du leser om det først. OK, vi har vanvittig mye vi skal igjennom, så la oss bare begynne.

Uka som var (og er)
Det har vært – og er fremdeles – en god konsertuke. Håvard Wiik Trio var innom Hærverk i Oslo på onsdag og Antikvariatet i Trondheim på torsdag. Stemningen på jazztelegrafen etter Hærverk-konserten var svært, svært god – publikum hadde til alt overmål fått en opptreden fra Christian Reim (!) på kjøpet. Det er en type ting som nesten bare kunne skjedd på Hærverk for tiden – et av mange, mange eksempler på hvordan det lille stedet i Hausmanns gate er blitt uunnværlig på null komma niks. Paal Nilssen-Loves Large Unit har motsatt reiserute av sin tidligere Atomic-kollega – han spilte på Dokkhuset i Trondheim på onsdag og Victoria i Oslo på torsdag.

I kveld gjester selveste Django Bates’ Beloved Victoria, sikkert cirka samtidig som det sentrale mellomstorbandet Torg er innom Verftet i Bergen. Broen (som vi kommer tilbake til) spilte med Juno, Kristoffer Lo og Svartlamon damekor i Trondheim forrige lørdag og der oppe skjedde det i det hele tatt svært mye denne uka – PØKK! Med Ola Høyer + Hogne Kleiberg solo på mandag, Wako på tirsdag og nå i helgen arrangeres festivalen Fri Resonans – som blant annet skilter med Kim Myhrs You | me, i tillegg til en rekke andre fristende konserter til en svært rimelig penge.
Flere konsertanbefalinger fra helgen og uka som kommer følger lenger ned, men vi lar ukesrevyen holde på litt til først.

I helga fikk Jazznytts utsendte med seg Kristoffer Kompens kvintett på Herr Nilsen i tillegg til Dr. Kay & HITS på Victorias Jassbox. Førstnevntes konsert var en særs hyggelig affære – den kvikke trombonisten disket opp med anekdoter og et generøst knippe nydelige låter. Som nevnt i forrige spalte: Han skriver rett og slett særegent god og melodisk jazzmusikk, denne ettermiddagen fremført av (blant andre) en særdeles påskrudd Atle Nymo på tenorsax og bassklarinett. I et av settene fortalte han hvordan låta “Duke” fra fjorårets “Sundown” er hva han ble sittende igjen med etter å ha forsøkt å spille Ellingtons “It don’t mean a thing” på piano uten å vekke naboene. Et eller annet sted inni den låtas muntre, romantiske epleslang får man kanskje oppsummert måten trombonisten Kompen har swingt seg ut fra tradjazzen og inn i et litt åpnere landskap. Eller kanskje undertegnede leser for mye inn i låta – den har tross alt vært på hjernen støtt og stadig den siste lille uka.

På kvelden var det duket for Jassbox. Som alltid gøy, folksomt – og over gjennomsnittet skravlete. Ikke utelukkende en dårlig ting dét, altså, konsertene starter seint, folk har det gøy og om man på noe tidspunkt får lyst til å hytte litt med den kulturelle spaserstokken i retning en klynge jævla millennials med over middels formidlingstrang, er det kanskje mer enn noe annet et aldringstegn. Man får gå nærmere scenen eller opp på galleriet, det finnes plenty med både dans og ører på stilk i lokalet. Dr. Kay forsøkte riktignok å roe gemyttene noget ved å gaule “People of the Jassbox – shut up and listen” i et par minutter på starten over et messende trommegroove, men pytt sann, omsider ga de blaffen og bare kasta seg ut i det – det ble en god kveld, full av spontane øyeblikk og velkjente grooves, til slutt. Ekstra oppmerksomheter utdeles til bassvikar Stian Egeland Andersen og trombonist Øyvind Brække, som har fått seg et nytt og ikke direkte ueffent pirataktig kostyme.

Kan man stole på bassister?
Se, dét er spørsmålet. Eller, det vil si, det er jo kanskje ikke så veldig ofte, men mange i Oslos (og Norges) musikkmiljø fikk seg en sjokkartet opplevelse da en facebook-konto som hadde gitt seg ut for å være en ung, lovende bassist, og som hadde gjort seg til venns med rubbel og bit av folk i musikklivet, plutselig viste seg å egentlig være et skalkeskjul for en forholdsvis rabiat, (tilsynelatende) aldrende dansk innvandringsmotstander – som simpelthen hadde stjålet bassvideoene fra en ung australsk bassist.

Det er kanskje litt på siden å vie plass til denne hendelsen i et jazznyhetsbrev, men det er vanskelig å dy seg, rett og slett fordi… det er så himla rart. For en merksnodig og spesifikk nisjevirksomhet det er å forsøke å snike mørkebrun kulturkrig inn i kulturlivet via fete basslicks. Er DET liksom en greie nå, slik lettkledde falske fornavn-kontoer har vært? Det er jo i og for seg en kjent og kjær sak at tilbøyeligheten til å like fusion og tilgrensende sjangere har vært til stede hos mange liberale og konservative musikklyttere (se f.eks Solberg og Prince, Sponheim og Zappa ++) – at sammenslåingstrangen ikke bare strekker seg over fylkes- og kommunegrenser, men også over sjangergrenser som jazz, funk og rock, og det er i grunnen veldig fint, altså – men skal vi liksom på toppen av det hele måtte hanskes med en slags fordekt  altsaksofon-right? Nei, ærlig talt, det blir for mye. Man får ta hele episoden til etterretning – og så får vi håpe at det ikke er et tegn i tiden.

Broen på Khartoum
Gledelige tegn i tiden finnes det heldigvis mange av. Et av dem, som etter hvert preger konserttilbudet vårt, er den stadig hyppige forekomsten av små utvidede opphold, residencies om du vil, her og der. Popbandet No. 4 er mer enn jazz nok for denne spalten, både siden de rommer en rekke begavede jazzmusikere og siden de har vært foregangsfigurer innen øvelsen “jazzband som support for popband” (Kjetil Jerve trio i fri flukt på Sentrum Scene er jo et gyllent og pussig øyeblikk i nyere norsk jazzkonserthistorie). Nå er de i ferd med å selge ut en hel arbeidsuke på Parkteatret (27.11 – 01.12). De kunne sikkert tatt en uke til på strak arm.

Neste uke, på Khartoum i Bernt Ankers gate, spiller Broen tre dager til ende, fra mandag til onsdag. For de av våre lesere som ikke kjenner til galleriet og utestedet Khartoum Contemporary Art Center, er det verdt å bruke et avsnitt eller to på å introdusere denne lille perlen. Det ligger altså i svært levende Bernt Ankers gate, nærmere bestemt nummer 17, i kjellerlokaler som en gang på 70-tallet huset sagnomsuste Compendium Records, som blant mye annet ga ut Hi-Fly med Karin Krog og Archie Shepp, i tillegg til album fra det nå gjenoppståtte jazzrockbandet Saluki og Blow Out, med Jon Eberson, Sveinung Hovensjø, Jon Christensen og Håkon Graf i besetningen. For å nevne noe. Plastic Strip har gitt ut en samler, for nysgjerrige lyttere.

Ånden har overlevd i lokalene – den lar seg ikke temme, enten det er snakk om et sted som Nomaden eller Khartoum. Her om dagen var Compendium-grunnlegger Frode Holm innom dørene og møtte kurator og innehaver Fadlabi, og konstaterte at alt var ved det (u)vanlige. I tillegg til kunstutstillinger, lyttefester for jazzutgivelser og dj-kvelder hvor man får høre musikk fra nært og fjernt (eventuelt “terrorist countries and shit-holes”, for å bruke deres beskrivelse), disker Khartoum hver tirsdag opp med et konsertvidunder som kalles “Jazz in Khartoum”. En serie med improviserte tre-setts forundringspakker kuratert av Åsmund Skuterud og Kjetil Jerve. All slags musikere er innom.
Det finnes en slags løs kjerne av gjengangere som foruten kuratorene selv består av folk som blant andre Oddrun Lilja, Harald Lassen og Marthe Lea. I tillegg gjester en rekke forskjellige musikere innom – Hedvig Mollestad, Sudeshna Bhattacharya, Arthur Kay Piene, Solo Diarra – folk med all slags sjangerbakgrunner, høyskoleelever fra både jazz og klassisk –  musikere fra nært og fjernt, i minst dobbelt forstand.

Det starter gjerne med en besetning som er fastsatt forut for kvelden og en løs enighet om retningen, og siden får man oppleve andre fjes og stemninger. Resultatet er konsertkvelder helt utenom det vanlige, hvor bortimot det eneste sikre er at salige smil og skyhøy stemning oppstår i det særegne og entusiastiske publikumet de har tiltrukket seg.

Broens vokalist, Marianna Sangita Angeletaki Røe, har vært en av de gode medarbeiderne man kan støte på om man er innom Khartoum. Da hun fikk seg jobb i baren der, fant hun med bandets egne ord “endelig et utested hun kunne føle seg hjemme på i Oslo, et sted hun kunne leve ut sin kjærlighet til folkemusikk fra alle land med jamming, synging og tromming langt uti de sene nattetimer.” Nå går arbeidskontrakten hennes ut, og det er blant annet i den anledning at det mangslungne og spontane bandet avslutter konsertsesongen sin med spilling tre dager til ende, før Marianna stikker til Hellas ut året. Vi tok en kort prat med henne om konsertserien.

– Mandag og onsdag blir fokuset på musikk som allerede finnes, både låter fra Yoga, I  ART men også fra vår neste plate. Det blir faktisk ganske mange nye låter fra den! Så vi gleder oss til å ha «premiere» på mange av dem og se hva folk synes. Vi ser på disse tre dagene som en liten lekeplass og et pusterom der vi kan spille samme låtene flere dager på rad i forskjellige versjoner, med mye improvisasjon. Khartoum er en veldig liten plass, så lydbildet blir mye mer intimt enn når vi vanligvis spiller på klubber med stor PA og slikt. Det blir kanskje litt mer fokus på akustiske ting og detaljer! I tillegg er det veldig godt å kunne spille lenge, mellom en og en og en halv time på mandag og onsdag, slik at vi kan strekke på musikken uten stress, som det bruker å være på festivaler og slikt, der man bare kan spille i 45 minutter. Gjestene er ikke helt satt enda, men vi kan love noen veldig kule folk og musikere  Onsdagen blir det også en trio som spiller før oss, men det er en overraskelse.

– Hvordan kom dere på ideen om å spille her?
– Det å spille på Khartoum var Lars Ove sin idé, kanskje litt inspirert av sånn som Valkyrien (veldig fett band) hadde på MIR og andre plasser. Det er en veldig god mulighet for å prøve ut nye ting sammen med publikum på en måte, at man går inn i rommet på de premissene. At det ikke er «Å, nå skal Broen spille et 45 min sett med poplåter» men at det kan være mye mer frihet i det. Det passet veldig bra i og med at vi ikke har noen flere konserter før året er omme, og fordi jeg skal dra til Hellas og være der i to måneder for å skrive musikk. Jeg elsket å jobbe på Khartoum, det er en unik plass i Oslo som er veldig inkluderende og det rommer alt mellom himmel og jord. En dag er det KHIO-studenter som møtes og har foredrag og utstillinger, en annen er det jam, plutselig er det konsert med Sudanske musikere og leksjoner i arabisk, eller en techno-dj. Det er den plassen i Oslo der jeg følte meg mest hjemme og det var derfor jeg hadde lyst til å jobbe der. Slik som det ser ut nå skal jeg ikke jobbe der mere, jeg fikk Arbeidsstipend i to år og kan og vil derfor legge all tida mi til å lage og jobbe med musikk. Men jeg utelukker ingenting i fremtiden og vet at jeg alltid er velkommen tilbake inn i Khartoum familien.

I tillegg til de to konsertene med nytt og gammelt materiale, kommer tirsdagen, som faller inn under Jazz in Khartoum-etiketten. Foruten tre sett (på eventet henholdsvis titulert “Broen”, “Impro/groove” og “Impro/klubb”), får vi høre Jazznytts egen Audun Vinger som DJ. Hva Audun kommer til å spille? “De første platene jeg finner”, sier han. Det blir nok bra.

På tirsdag er det forresten slettes ikke bare Broen som spiller i Oslo – på Uhørt i Strøget spiller Eline Hellerud Åsbakk. Albumet hennes “Utenfor” fra 2015 er vel verdt en lytt, og gir vel en grei pekepinn på hva vi går imøte denne kvelden – korthugde, relaterbare tekster framført på klingende lydhørt finspill fra bandet, forblåst og lun, slik høsten åpenbart er. Konsertserien Blow Out! kan på sin side skilte med en dobbelkonsert: Talibam! & Audrey Chen, etterfulgt av Zanussi 3 på Hærverk.

Forslag til en god lørdag i hovedstaden
Det finnes atskillig verre måter å starte lørdagen i hovedstaden på enn å stikke innom Stortorvets Gjestgiveri klokken 13.30 og høre Shoeshine Boys. Bandet, har spritet opp hovedstaden med swing & sweet i det som må være godt over ti år nå (?), men er fremdeles for ungfoler å regne i en tradjazz-setting. Uansett hvordan man velger å vri og vende på det blir jo Anders Isachsen og resten av gjengen i grunnen bare bedre og bedre – sprell levende gammaljazz med mer enn en anelse garasjeattityd og stor swing – trass i at de for noen år siden fjernet nettopp “Swingin’” fra navnet sitt.

Litt senere på dagen, klokka fire, spiller Elin Rosseland Band på Herr Nilsen. Bandet består av Helge Lien (piano), Johannes Eick (bass), Knut Aalefjær (trommer) og Shannon Mowday (bassklarinett og saksofon). Repertoaret består av både nytt og gammelt blant hennes egne låter. Undertegnede har hatt klassikeren “Forventning” fra Fair Play (1989) på hjernen siden den dukket opp i et bryllup for en måneds tid siden, og det er saktens lov til å håpe på den i høstmulmet. Om man holder seg i strøket, kan man vende nesen mot Victoria og høre Torun Eriksen, som i september ga ut den oppsiktsvekkende platen “Luxury & Waste”, bestående av duetter med bassist Kjetil Dalland, som skal feires med releasekonsert.

Det skal riktignok holde fryktelig hardt å rekke begge deler, men 22.15, under Oslo Internasjonale Poesifestival, er det duket for dikt og bukkehorn/saxofon på Litteraturhuset når Karl Seglem tonesetter Inger Elisabeth Hansens krysninger/konvoi. Hansen fant faktisk tonen med Seglem, som selv er poet, på en poesispesial av Jazznytt 18 for en stund tilbake. Slikt gleder, selvsagt!

Tekst Filip Roshauw

Har du et jazzrelatert tips til noe som skjer, særlig utenfor Oslo, i nærmeste fremtid? Har du en øyenvitnerapport fra noe som skjedde på et sted vi ikke var? Er du riv ruskende uenig i noe vi har skrevet? Har du en teori om altsaxofon-right eller annen lyssky, jazzrelatert virksomhet som må frem i lyset? Hva enn du har på hjertet, det skader ikke å sende en mail til gravgaver@gmail.com og/eller filip.roshauw@gmail.com