Blogg

Now’s the time

Ukentlig blogg fra Jazznytt-redaksjonen. Denne uken om Oslo-konserter med Master Oogway, Kristoffer Kompen, Motvind Aid og Håvard Wiik Trio, samt en avstikker til trøndelag med Wako.

Noen av oss går inn i høstferie, mens det for andre bare er en helt vanlig helg og uke. Og for fans av jazz og tilstøtende musikk innebærer det som regel en veritabel drøss med konserter. I alle fall om man bor i nærheten av en større by. Hvordan skal vi få tid til alt sammen? Det går an å prøve. Om det er Oslo det gjelder, er det et par fine hendelser å merke seg.

På Norges Musikkhøgskoles serie RÅ, opptrer blant andre Master Oogway i kveld fredag. De kom til finalen i Jazzintro tidligere i år, men måtte gi tapt for bandet I Like To Sleep. Men de tar en helvetes revansj med å utgi det tøffe albumet The Concert Koãn på prestisjeselskapet Clean Feed. Det skal bli moro å følge dette bandet utvikle seg. Og utvikle seg gjør de oppe på Majorstua i kveld også, da de opptrer under prosjektnavnet Master Oogway Oktett. Med spesialskrevet materiale og en besetning som består av Håvard Nordberg Funderud (gitar), Karl Erik E. Horndalsveen (kontrabass), Erling Skorpen (trompet), Lauritz Lyster Skeidsvoll (tenorsaksofon), Arnfinn Gursli Langesæter (tenorsaksofon), Kristoffer Lippestad (barytonsaksofon), Martin Mellem (trommer) og Roland Galewicz (trommer).

Lørdag ettermiddag sånn cirka rudthalvlitertid er det Oslo Jazzforum-konsert på Herr Nilsen. Det er en egen stemning på de konsertene der i lørdagens beste timer, sånn cirka kl. 16. Og for et band som skal spille der: Kristoffer Kompen og kompani. Her er det faktisk med moderne teknologi mulig å bare smette inn anmeldelsen som stod på trykk i Jazznytt da plata Sundown først kom ut. Med tillatelse fra skribenten.

Kristoffer Kompen
Sundown
(Kompen records)
De siste par årene har tuba hatt en overraskende dominans i den norske jazzheimen, benyttet og besudlet på underligste vis, brukt som bass, eller bare som en vanlig tuba. Jazznytt kunne greit laget et spesialnummer om tuba. Men la oss ikke glemme trombonen oppi det hele, denne lystens binders som så umiddebart kan sette tankene i spill. Instrumentet setter seg litt på sidelinjen og har et visst historisk preg, men har likevel svært allsidige bruksområder, og etterlater lytteren både blå og rød. Og når Kristoffer Kompen, som har gledet konsertgjengere i flere år med sitt livlige spill, benytter seg av instrumentet, kan det også hjelpe på å heve låtmaterialet. Det er i alle fall lett å merke seg hvor fine låter det er på Kompens nye album Sundown, en kvalitet som gjør at albumet tåler adskillige lyttinger. Og de er fine på en slik måte at man reiser hodet fra hva det nå er man foretar seg, når de virkelige hitene dukker opp. Slik som med «Debow», som også inspirerer til oppfinnsomt trommespill fra Pål Hausken, en nær bassolo fra Jo Skansaar og varmende pianoklunk fra Eyolf Dale. Dette er fire musikere som spiller godt sammen. I tittelkuttet høres det ut som det bittersøte lydsporet til en begravelsesmarsj for et snilt mafiamedlem man har mange gode minner med. Og avsluttende «Chorale» gjør at man ikke lenger myser mot sola, slik Kompen gjør på omslaget, men snarere innfinner seg med at kvelden er kommet. En strålende plate.
Audun Vinger

Søndag kveld er det mulig å slå to fluer i ett smekk nede på det fantastiske utestedet Kafe Hærverk i skumle omgivelser nede ved Hausmania og et nytt kulturhusbygg som ikke har åpnet ennå. For det første kan man oppleve presumptivt fantastisk musikk, for det andre kan man støtte den meget interessante, morsomme og viktige festivalen Motvind, som kunne trenge veldig mange flere midler i kassa. Sommerens festival hadde et utrolig sterkt program, og det svei i idealistenes lommer. Her er det bare å støtte opp slik at vi kan få flere store opplevelser, og anerkjenne deres arbeid for en mer etisk orientert jazzfestivalbransje. De som opptrer er den sentrale Motvind-musikeren Marthe Lea (sax, klarinett og sang) i duo med gitarist Fredrik Rasten. Og et band som oser nytenkning, engasjement, samarbeid og håndholdt kunstnerisk aktivitet, ja det kan søren meg nesten kalles et superband! Det er i alle fall Motvinds vakre ansikt utad, Andreas Røysum på klarinett, Kjetil Jerve på tøffe tangenter, Christian Meaas Svendsen på basskropp, og den meget jazzete trommeslageren Andreas Wildhagen. Det kaller vi et bann!

Håvard Wiik Trio er en av mine favoritttrioer, og har vært det veldig lenge. Men hvor f#$%& har de vært de siste årene? Her har det ikke vært norgeskonserter på mange år, virker det som. Onsdag 3. oktober er det deres tur til å innta Hærverk, med Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer som vanlig. Disse skal også opptre på Antikvariatet i Trondheim dagen etter, torsdag 4. oktober. Heldigvis kom de med det glitrende «comebackalbumet» This Is Not A Waltz for ikke fryktelig lenge siden, her er noen ord fra Chris Monsen om akkurat dét albumet

Håvard Wiik Trio
This Is Not a Waltz
Moserobie Records
Om jeg ikke tar helt feil er dette albumet Håvard Wiik Trios første utgivelse på ti år etter The Arcades Project som kom på Jazzland i 2007. Nå har selvfølgelig de tre Wiik selv på piano, Ole Morten Vågan på kontrabass og Håkon Mjåset Johansen holdt den musikalske kontakten i løpet av den tiden som medlemmer av ensemblet Motif, men likevel. Dette låter jo så samspilt som hvilken som helst fast arbeidende pianotrio der ute, og det bevitner tre musikere som virkelig er på bølgelenge.
På dette Rene Magritte-referende titulerte albumet finner vi dem i særdeles frilynt og utforskende humør, med Wiiks sedvanlige behendige tangentføring og oppfinnsomme komposisjoner, som er tettpakkede med ideer men likevel etterlater mye rom for utforskende improvisasjon, som samlingspunkt for løssluppen interaksjon, tittellåten (rett nok skrevet på fransk) et skinnende eksempel på hvor elegant de tre kan gli fra trippende, abstraherte mønstre over i dansende utfoldelse. Noe liknende finner sted i avsluttende «Mnemonic Functions», som etter godt og vel to minutter med innledende sondering bykser ut i bop-liknende løp, før de tre drar tilbake i en mer dempet og introspektiv avslutning.
Albumet spinner i fra det hardtsvingende og balstyrige på låter som «Calligrams» til mer tentative, avventende og meditative ballader som «Tear Conveyor». En annen favoritt er dog rubato-pregede «Neidbau», hvor et enkelt, lett sårt åpningstema og senere mer ekspansive improviserte utbroderinger finner forløsende energi i de nevnte temposkiftende. Herlige saker.
Chris Monsen

Fristende, ikke sant? Den siste anbefalte konserten og platen denne uken er av bandet Wako, som for tiden er på turné med sitt besnærende  nye album Urolige Sinn. Det er en plate  som har surret og gått i CD-spilleren de siste ukene (vi har nemlig en slik maskin fortsatt) og den gir stadige gleder. Kvartetten skal spille for Trondheim Jazzforum tirsdag 2. oktober, en skolekonsert på Orkdal VGS og en kveldsgig i Stjørdal, på Daba Café den 3. oktober. Avslutningsvis får Filip Roshauw ordet, snedig klippet ut av hans spalte Bunkevis som er på trykk i det nye nummeret av Jazznytt, som selvfølgelig alle som liker jazz burde prøve å skaffe seg.

Wako
Urolige Sinn
Øra Fonogram
Nevnte Martin Myhre Olsen spiller også her, sammen med Kjetil André Mulelid på piano, bassist Bárður Reinert Poulsen og Simon Olderskog Albertsen på trommer. Urolige Sinn er også en alvorlig plate – med titler som Skumring og det som hører til, Du gråter aldri og Snart blir jeg far signaliserer den et ønske om å komme nærmere, å blottstille mer, som vel er et slags tegn i tiden i mye norsk improvisert musikk. Det føles som mer enn bare titler festet til tilfeldige musikkstykker også Jernvilje utstråler nettopp dét, med pianoet og bassens drivende bassfigur, miniatyren Skavlet føre høres ut som det også, med sin boblende fifling og fofling. Og sånn fortsetter det utover plata, som med sine knappe 35 minutter allikevel rekker å besøke en rekke meningsfylte steder i musikken og menneskelivet før det gir seg.
Filip Roshauw


Da gjenstår det bare å ønske alle en særdeles god helg, og vi minnes med ære og glede det innholdsrike livet til forfatter og jazzmann Olav Angell (1932-2018) som gikk bort tidligere denne uka. Now’s the time.

Tekst Audun Vinger


Wako (foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev