Nyheter

Joni og jazzen

Anja Lauvdal åpner årets Oslo Jazzfestival med en hyllest til Joni Mitchell. Her er historien bak sangerens forhold til jazzen.

Joni Mitchell ble tildelt en ærespris fra organisasjonen SFJAZZ i 2015. Seremonien feiret en artist som har tatt jazzen inn i sitt virke på en måte som er langt mer omgripende og overbevisende enn mange andre popstjerner som har forsøkt å låne litt “jazzkred”. Mitchell ble inspirert til å begynne å synge av Billie Holiday-albumene i sine foreldres platesamling og siden da har jazzen vært en rød tråd gjennom hele karrieren hennes. Som poet i tenårene passet den tekstorienterte folkscenen hennes bedre, men selv denne tidlige fasen av karrieren hennes har en løssluppenhet og en swing som skiller seg ut fra musikken til mange av hennes samtidige. Folk og jazz har i grunnen alltid vært naturlige makkere, begge er musikkformer med et sterkt forhold til sin egen tradisjon, kun overgått av trangen til å utvikle og utvide den.
Stilen til Joni har alltid hatt en frisk, improvisatorisk grunntone. Vokalen hennes kan minne om en slags scatting, så det var naturlig at hun kom til å gravitere mot jazzzen. På utgivelsen Court And Spark fra 1974 avslutter hun med en cover av jazzpophiten “Twisted” av Lambert, Henrdicks & Ross – en låt som i seg selv var en videreutvikling av en låt skrevet av Wardell Gray. På albumet spilte medlemmer av The Crusaders og LA Express. The Hissing of Summer Lawns fra 1975 hadde med seg jazzmusikerne Bud Shank, Victor Feldman og Chuck Findley, i tillegg til jazzrocktrommeslageren John Guerin, som er kjent fra sessionarbeid for alt fra Don Ellis og Oliver Nelson til Frank Zappa. En kort periode var han også Joni Mitchells kjæreste og en døråpner videre inn i jazz og annen eksperimentell musikk.
På midten av syttitallet hadde Mitchell rukket å bli frustrert med måten hardhente sessionmusikere fra rocken ikke alltid fremførte musikken hennes med den graden av subtilitet hun hørte i den. Da hun ble venn med Weather Report-bassisten Jaco Pastorius i 1976, ble hun med en gang klar over sin egen irritasjon over rockbassens klamring til grunntonen i akkordene. Jacos fretless-magi var et betydelig puff i retningen av et mer flytende og fleksibelt formspråk som vi hører på hennes neste albumrekke, som starter med Hejira (1976).
På dette tidspunktet brakte jazzen virkelig ut det fulle potensialet i hennes elliptiske og elegante låtskrivning. Don Juan’s Reckless Daughter (1978) involverte flere medlemmer fra Weather Report – Jaco, Wayne Shorter, Manola Badrena og Alex Acuna. Det er et av de mest eventyrlystne albumene i karrieren hennes og inneholder alt fra den seksten minutter lange suiten “Paprka Plains” (arrangert av Mike Gibs) til latinperkusjonfesten “The Tenth World”.
Historien vil ha det til at det var Charles Mingus – på det tidspunktet 56 år gammel og diagnostisert med  Lou Gehrigs sykdom, som endte opp med å koste ham livet et år seinere – som tok kontakt med Joni i 1978. Han ønsket å samarbeide med henne om et orkesterprosjekt. Trass i at hun på det tidspunktet datet trommeslager Don Alias (som blant annet spilte sammen med Jack DeJohnette på Bitches Brew-låta “Miles Runs The Voodoo Down”), måtte det litt overbevisning til, blant annet fra John Guerin, før Mitchell tok prosjektet helt seriøst. Hun var ikke i utgangspunktet helt bevisst på posisjonen til Mingus i jazzhistorien.
Da de til slutt møttes i New York, stemte imidlertid kjemien. En ulv i livets vinter møtte en våryr coyote, og resultatet ble et popjazz-mesterverk. “Det var som om jeg hadde stått ved en elv, med én tå i vannet, prøvende – og så kom Charlie og dyttet meg uti, og jeg hadde valget mellom å svømme eller synke mens han lo av måten jeg padlet rundt i malstrømmen av svart, klassisk musikk”, skrev hun senere.
Originalideen var basert på TS Eliots Four Quartets. Den ble nedskalert og resultatet er et mer intimt portrett av livet og personligheten til Mingus. Det kunne blitt en ærbødig hyllest, preget av respektfull distanse. I stedet føles platen tett på og virvlet inn i hans kaotiske liv. Sessionene føles som et møte mellom de to foregående tiårene i amerikansk jazz. Vi hører tre stykker av Mingus, komponert for anledningen og med Jonis tekster. Hun skrev også sin egen tekst til klassikeren “Goddbye Pork Pie Hat”. Wayne Shorter og Herbie Hancock møttes for første gang på fem år i studio. Resten av besetningen var Weather Report minus Joe Zawinul.
Mingus døde i Mexico femte januar 1979, 56 år gammel. Jonis “God Must Be A Boogie Man” ble spilt inn to dager senere. Enken etter Mingus, Sue, ga Joni private opptak av samtaler og lyder fra heimen som Mitchell limte inn mellom sporene. Musikken høres noen ganger fragmentert, som om den strever med å finne sin egentlige form. Den har en søkende og rå tone som Mingus satte pris på. Det solide håndverket viket plassen for skaperkraft.
Med Mingus, som ble utgitt i midten av 1979, ble Joni Mitchell endelig tatt virkelig seriøst utenfor rockens verden. Jazzbibelen Down Beat skrev at “dette er et vidunderlig stykke arbeid… det svever avgårde med den majestetiske bredden Mingus så ofte manet frem i musikken sin”. Syngingen til Mitchell var videre “det første ordentlige fremskrittet i jazzvokalstil siden Lambert, Hendricks & Ross.” Jazz var råmaterialet i hele denne rekken av album og preget også konsertopptrednene hennes, noe vi kan høre på det glimrende livealbumet Shadows And Light fra 1980, hvor Alias, Pastorius, Michael Brecker, Pat Metheney og Lyle Mays utgjør bandet.
Soundet preges av glassklar lyd, Ralph Towner-aktig kassegitarlyd, elastisk fretlessbass og perkusjon og vokalstiler hentet fra den globale folkemusikkarven. På dette tidspunktet hadde musikken hennes svært mye til felles med den økologisk og etnografisk orienterte world-jazz-fusionblandingen som også Codona og Don Cherry (med flere) praktiserte. I et parallelt univers kunne hun gitt ut en plate på ECM.
Videre utover 80 og 90-tallet ble jazzelementet på nytt fordøyd og ga næring til nye, modne tendenser i forfatterskapet hvor folkrocken atter dukket opp. Igjen var det også som om jazzen fikk noe til å løsne hos henne og på dette tidspunktet kunne hun også invitere stort sett hvem det skulle være til studio. Viktige nye navn på de senere albumene er folk som Kenny Wheeler, Wallace Roney og Brian Blade. På dette tidspunktet i karrieren begynte det også å skje en annen ting: Mitchells musikk sev tilbake inn i jazzen. Det finnes knapt en større musikalsk hylles enn 2007-utgivelsen River: The Joni Letters, hvor Herbie Hancock kom med et nytt blikk på musikken hennes sammen med musikere som Dave Holland, Lionel Loueke, Norah Jones, Corinne Bailey Rae, Tina Turner, Leonard Cohen og Joni i egen person. Den sopte med seg grammyer for årets album (den første jazz-LPen som fikk til den æresbevisningen) og beste moderne jazzalbum.
I sin selvbiografi Possibilities skev Hancock følgende om Mingus-innspillingene: “Hun gjorde så smarte valg og hadde en vidunderlig musikalsk situasjonsfornemmelse… jeg hadde vært litt bekymret over om hun ville klare å henge med, og her var det hun som holdt meg på tå hev.” Nå som Mitchell selv har lagt karrieren på is etter å selv ha fått en hemmende sykdom, er det hun som er blitt ulven i vintermørket.

Tekst: Rob Young

Teksten ble først publisert i Jazznytts sommernummer, #247.

Fra forsiden

Nyheter

Blow Out med historisk sus

Onsdag 15. august starter tidenes niende Blow Out-festival. Det blir den siste i de unike omgivelsene på Café Mir i Oslo, markert av et program som ikke sparer på godbitene.

Meld deg på vårt nyhetsbrev