Anja Lauvdal er en av landets mest aktive og oppvakte musikere. Keyboardisten i Skadedyr, Moskus, Broen, Torg og Skrap åpner Oslo Jazzfestival i år.
– Ok, vent litt, jeg har et spørsmål til her. Hvordan går universet under?
– Hmmm. Jo, det starter vel på nytt igjen?
Det er kanskje ikke til å tro, for det skjer så mye nytt rundt Anja Lauvdal og de utallige prosjektene hun deltar i, hele tiden, at det er lett å tenke seg at dette musikerlivet leves i den hvileløse fornyelses tegn, men repetisjon virker på mange måter å være et nøkkelord.
Utdrag fra intervju med Anja Lauvdal. Hele intervjuet kan leses i Jazznytts sommernummer, #247.
Ta Skadedyr. Den 27. april 2018, på Nasjonal Jazzscene Victoria, er det dem det dreier seg om. Den kvelden slipper det store bandet (12 musikere på scenen) albumet Musikk!. Albumet, deres tredje (og etter alle solemerker langt fra siste) utgivelse, består utelukkende av komposisjoner signert trommeslager (og denne kvelden fløytespiller) Hans Hulbækmo. Den er oppkalt etter utropet herolden i “Tre nøtter til askepott” kommer med når Askepott og resten av gjengen er på ball – to slag i gulvet med dertil egnet stokk, påfulgt av utropet “Musikk!”.
Slik starter begge settene denne kvelden, i sum så breddfulle av nettopp musikk at de fyller lokalet med en merkelig sorts takknemlighet. Som om måltidet fra André Bjerkes “Nå begynner vi” (Først kom, som kjent, et lass med lisser) eller menyen Knutsen og Ludvigsen planla å by kongen på ble virkelig. Barnslig og spiselig alt sammen, jeg vet. Men man blir sittende og assosiere slik under en konsert med dem. Når triumviratet Lauvdal, Hulbækmo og Heida Mobeck i et intervju med Svein Terje Torvik på P2s Jazzklubben for eksempel forklarer at tittelsporet på den nye plata inneholder fektekamper og er inspirert av riddere, faller mye på plass, en følelse av at mye kunne kommet fra et barns forestillingsverden. Det er i hvert fall dit de ertende og vakre melodiene, de mange fargerike og tydelige sceneskiftene og den sprell levende gleden over samspill og oppdagelse, drar meg akkurat denne kvelden.
De merksnodige riffene oppstår et eller annet sted i randsonen, mellom samtaler, tanker og ideer fra Heida Mobeck eller Hulbækmo, og i hendene til Lauvdal, på en Microkorg eller et flygel eller den lille naivistisk utformede og kraftige synthen OP-1, allestedsnærværende i ny musikk, kraftig og lett å ta med på togtur. Fra utpå kanten et sted snor de repeterende linjene seg innover i det livsbejaende mylderet på midten av scenen og lydbildet, som en sulten og smidig larve som setter et stort og sprøtt kålhode til livs.
– På den siste Skadedyr-skiva er det Hans som har kommet med låtene. Han sier “kan du spille det her”, og da må jeg bare gjøre det, så godt som jeg kan. Men siden vi kjenner hverandre så godt, har både jeg og alle rundt også mye frihet, og føringene er ofte veldig abstrakte. Den balansen er både kul og hårfin. Men den måten å være musiker på elsker jeg, å bare ha et eller annet å gjøre, å groove så godt du kan med noen andre i bandet. Det er det mest meningsfylte som finnes.
– Hva er et godt riff, egentlig?
– Hehe. Det må få frem fantasien på en eller annen måte, ha en flyt. Du må kunne dykke inn i det, snarere enn at det oppleves som en loop. Også må det ikke være for fikst. Det må være åpent nok til å ikke låse det som skjer rundt. Også må det spilles av noen som digger det.
Alt det Lauvdal sier her kan i grunnen brukes til å beskrive måten musikken til Skadedyr er innrettet på også. Eller for den saks skyld Broen, det kantete kunstpopbandet som i fjor kom ut med albumet I <3 Art på Bella Union. Det er ikke det at musikken til de to bandene egentlig ligner på hverandre, for det gjør de jo ikke – selv om bandene har et slags delt foreldreansvar for riffet som både dukker opp i Skadedyrlåta “Culturen” og “Time”, Broens kanskje flotteste poplåt til nå. Allikevel – noe av det slående med prosjektene musikere som Anja Lauvdal, Hans Hulbækmo, Heida Mobeck, Fredrik Luhr Diethrichson og Lars Ove Fossheim driver med, er hvor tydelig separert de fremstår, trass i det herlige samrøret, og hvor naturlig det virker som at ulike ideene finner sine hjem.
Skadedyr tilbyr trillebårlaster med ulike innfall fra de ulike medlemmene, fra det fritt improviserte til det komponerte, som det heter, midt i kålhodet, så å si. Duoen Skrap, bestående av Lauvdal og Mobeck, har vært en kreativ forskningsbase for de to i snart 12 år. De har også samarbeidet med blant annet Jenny Hval og gir ut alt fra pop til friimpro – i tillegg til helt andre formater enn musikk, etter hvert. Torg er, som bandnavnet impliserer, et langt friere møtepunkt for ulike impulser. Moskus er en velskapt og uutgrunnelig humoristisk pianotrio, som om Paul Bley flyttet til Flåklypa og ved en inkurie fant ut at han trivdes bedre og bedre der. Den farlige norske Broens kantete og kunstferdige kunstfunk virvler rundt et meningsfullt og effektivt hulrom i midten av lydbildet hvor bare noen av bandmedlemmene, og den modige og omdiskuterte vokalen til Marianna Sangita Angeletaki Røe, kan oppholde seg av gangen. Alle bandene kommer med nye album i år, med unntak av Broen som gjorde det i fjor.
I tillegg, for å skjønne hva slags år Lauvdal har, må alle bestillingsverkene er med på nevnes – Skrap VI: Finity på Only Connect, Trondheim Jazzorkester og The MaxX, Ståle Storløkkens “Twilight Saloon”, Skadedyrs samarbeid med Andreas Røine «Mutationes Tempestas» på Vossajazz og rollen som konsertmester når Oslo Jazzfestival på sensommeren har bestemt seg for å hylle det musikalske kontinentet Joni Mitchell i operaen. Nye musikalske opplevelser og oppgaver så godt som hele tiden – men i midten av alt, en glede av å gjøre ting om igjen.
Tekst Filip Roshauw
Foto Anne Valeur
