Essay

Med nisselua på gjennom fjellpasset: Stier i ECM-katalogen del 1

Afric Pepperbird forklarer alt på ECM unntatt hvordan Garbarek endte opp som han gjorde.

ECMs tilgjengeliggjøring av musikken sin på strømmetjenestene er en så stor hendelse – både for norsk musikk og jazzverdenen som sådan – at Jazznytt fremover vil publisere en artikkelserie på nett hvor vi gransker ulike innfallsvinkler til selskapets produksjon. Dette er første artikkel og spillelisten som ledsager teksten finner du her

Tekst Filip Roshauw

Blant livets mange små selsomme opplevelser finner vi møtene med våre egne foreldres ungdom. Den kan røpe seg i spredte glimt hvor de plutselig oppfører seg annerledes mot deg eller hverandre, barnslig, lekent eller upassende spøkefullt, unheimlich, og hvor man ikke helt hva man skal si eller kanskje til og med krymper seg.

Eller vi kan finne det igjen i gamle fotoalbum, bilder av fester fra studietiden, med Belonging på platespilleren og (halv)tomme vinflasker på bordet, bilder som da man var mindre kanskje så ut som folk i forhistoriske frisyrer som gjorde uforståelige ting, men som når man når den samme alderen som de som blir avbildet, antar en annen karakter. “Vi kunne hengt”, liksom. Det finnes utallige clickbaitsaker viet til oppdagelsen av at foreldrene dine, og vennene deres, på et tidspunkt kanskje var kulere enn du noen gang fikk til selv.

Litt sånn er det å høre Afric Pepperbird av Jan Garbarek Quartet, ett av bortimot 1600 fra plateselskapet Edition of Contemporary Music, kjent under forkortelsen ECM, som nylig ble sluppet på all verdens strømmetjenester.

Afric Pepperbird kom ut i 1970 og har serienummer 1007 – altså det syvende i rekken på selskapet. Uten å bli alt for kjepphøy er det det første ordentlig klassiske ECM-albumet – ikke til forkleinelse for Paul Bleys With Gary Peacock (1003). Lineupen på Pepperbird fortoner seg som en korthugd faktaboksversjon av norsk jazzhistorie – Jan Garbarek på treblås, Terje Rypdal på gitar, Arild Andersen på bass og Jon Christensen på trommer. Jan Erik Kongshaug – lydtekniker på over 500 ECM-utgivelser – bak spakene og den enerådende plateselskapssjefen Manfred Eicher er selvsagt oppført som produsent. Men når du setter den på kan den, trass i alle de velkjente elementene, være en sjokkartet opplevelse.

Ikke fordi musikken er spesielt vrang. Tvert imot, Afric Pepperbird er på mange måter et lett tilgjengelig møte med skjæringspunktet mellom elektrisk Miles og andre, frie jazzimpulser som preget samtiden der og da. For nye lyttere som kommer sent til ballet kan det imidlertid like gjerne minne om arbeidet til et band som Tortoise eller funnene til et utall andre modige musikalske dypvannsdykkere i den mystiske marianegropen som finnes der ute et sted mellom såkalt rytmisk musikk og avant-garde.

Nei, årsaken til at Afric Pepperbird overrasker handler om avstanden fra det du hører der og da til den opplevde betydningen av platens gjerningsmenn og til plateselskapets virkningshistorie. Den historien er nemlig så omfattende og kraftfull at mange nordmenn som knapt har hørt en skive allikevel vil kunne feste kjennetegn til hva slags lyder ECM har gitt ut. Litt som måten folk som aldri har gått i teater og sett et Jon Fosse-stykke allikevel har en idé om hvordan de skal parodiere ham. ECM er liksom “fjelljazz”. Strenge svarthvitt-fotografier av uangripelig natur på utsiden, glassklare og klangbefengte musikkmeditasjoner på innsiden.

De “fire store” som deltar på Afric Pepperbird har åpenbart medvirket til dette – Garbarek mest av alle (selv om Rypdal er den av dem som står bak skivetittelen som virkelig nailer klisjeen med If Mountains could sing).

På et tidspunkt – rundt tiårskiftet 80/90-tallet, blir det virkelig alvor. Jazzen fullfører på mange måter sin klassereise når den, med forsker Georg Arnestads ord, blir løftet inn i “kulturpolitikkens elitedivisjon” i kulturmeldingen som kommer i 1992. Samme år, under avslutningsseremonien i Albertville-OL, innevarsles lekene på Lillehammer med at Sissel Kyrkjebø rir en gigantisk isbjørn inn på stadion mens hun synger en andrestemme til Garbareks ikoniske “Molde Canticle”, ledsaget av nok birkebeinere til å omringe et internasjonalt dopingkontor, i et klipp som rett og slett må sees for å tros.

Platen “Molde Canticle” kommer fra heter I took up the runes og ble gitt ut i 1990. Både coverdesign og sound peker fremover mot nettopp Lillehammer-OL og det er ikke å overdrive om man sier at denne utgivelsen på mange måter knesetter et “nasjonaljazz”-uttrykk, like gjenkjennelig og uløselig knyttet til store, offisielle øyeblikk det tiåret som den adventsaktige stats-lillafargen lysmenn i NRK tilsynelatende var så glad i og som senere er blitt appropriert av blant annet Lånekassen.

Om “Schrödingers Katt” på et eller annet tidspunkt i dette tiåret hadde kommet med nyheten om at et smart, ungt hode på Norsk Teknisk Høgskole hadde funnet en måte å bruke Garbareks sylskarpe og presise sopransaxofontone på i seismiske undersøkelser på norsk sokkel, hadde vi hatt lite annet valg enn å ta det for god fisk. Sånn føles 90-tallet – i hvert fall i revers.

Lekenheten som er gjennomgående på Afric Pepperbird setter det hele i et merkelig relieff. Så mye kulere de er da, har senere generasjoner med norske musikkfans tenkt. Hvor var det det brast? Er Garbareks karriere rett og slett en slags stor musikalsk metafor for hvordan den generasjonen der gikk fra kulturradikalisme og rødvinsstenket vinyl til CD-hyller, Bang & Olufsen-anlegg og generelt sett en velstandsøkning som knapt hadde vært mulig å forestille seg i noe samfunn bare tiår tidligere?

På tampen av Triptykon (no. 1029), en leken liten trioskive med Arild Andersen på bass og den finske ECM-krumtappen Edvard Vesala på trommer, fremfører Garbarek en gammel norsk bruremarsj med en åpenbar eim av Albert Aylers jordfargede frijazz i luften. 25. august 2001 sto han i Oslo Domkirke og fremførte samme melodi, under bryllupet mellom kronprins Haakon og Mette-Marit Tjessem Høiby.

Det finnes en generasjon norske musikkinteresserte lyttere som kan tilgis hvis de har assosiert ECM med en dreining fra kult og spennende til offisiøst og oppblåst. De kan også tilgis om de opplever historien om ECM som en i hovedsak norsk kulturhistorie. Det er ikke nødvendigvis narsissisme involvert i det perspektivet, det dreier seg simpelthen om den enorme betydningen musikken på selskapet har hatt for lyddesignet til moderne Norge – og hvordan det overskygger andre deler av selskapets formidable produksjon.

Desto større grunn til å juble over ECMs frislipp. Her får vi både musikalsk nasjonalarv i fanget, på mange måter – men vi kan også gjøre et realt forsøk på å snu den på hodet, gjenoppdage og reaktualisere den og samtidig se outputen til et av tidenes viktigste plateselskaper under ett med nye øyne.

For det er selvsagt ikke slik at ECM utelukkende kan puttes i fjelljazzkolonnen. Kategorien plater av typen “Jeg kan ikke tro at dette er ECM” er i seg selv stor nok til å være et eget, überhipt og arbeidsomt selskap med unike utgivelser som Julian Priesters Love Love, Bennie Maupins The Jewel in the Lotus og The Finnish/Swiss Tour av Hal Russells NRG Ensemble på utgivelseslista.

ECM var også plateselskapet hvor en bemerkelsesverdig stor andel av den siste store og rendyrkede jazzgenerasjonen som spilte med Miles Davis (“The lost quintet” med flere) endte opp.  Musikere som Dave Holland, Jack DeJohnette, Keith Jarrett, Chick Corea og Dave Liebman har alle tilbrakt store deler av sine beste år der og stått for musikk som i svært liten grad sorterer under den stiliserte, nordiske fjelljazzvignetten.

Det er snarere som om ECM på et tidspunkt formulerer en endeløs rekke gode svar på hva som hadde skjedd om Miles, i tiårskiftet 60/70 hadde snudd og kastet seg hodestups inn i den akustiske jazzen igjen. Samtidig holdt Ralph Towner, John Abercrombie og Pat Metheny på i sitt hjørne og etablerte lyden av moderne gitarjazz. I et annet hjørne ga Steve Reich ut Music for 18 Musicians, nok en påfallende velformulert understreking av potensialet som ligger i spennet mellom avant garde og såkalt rytmisk musikk. I et tredje hjørne igjen ble såkalt tidligmusikk gjenoppdaget. Eldgammel klassisk musikk, som nevnte Reich alltid har følt et tettere bånd til enn Beethoven og Brahms, skjøt knopper i delen av plateselskapet som befattet seg med klassisk musikk, ECM New Series. Der fant også folkekjære og innflytelsesrike Arvo Pärt det kanskje mest naturlige hjemmet for sin musikk.

Og da har vi fremdeles ikke nevnt Art Ensemble of Chicago, et av jazzens mest ikoniske, underholdende og groovy frie ensembler. Bare hør på “Ja”, åpningslåta fra ECM-debuten Nice Guys, som har det minst ECM’ske coveret man kan tenke seg, med noe så uhørt som et bilde av bandet og håndskrift på forsiden.

To minutter inn i foreteelsene, som til da har vært preget av nennsom, blåserpreget friimpro og perkusjonister som tusler i gangene og graver lovlig dypt i raslepåsan der finner både det ene og det andre rytmeinstrumentet, slår de rett og slett over i reggae. Ikke “reggae-aktig”, ikke “skjæringspunktet mellom det fritt improviserte og det reggae-inspirerte”, ikke noen av disse tingene – men simpelthen en plettfritt og sjelfullt fremført liten låt. Da er vi ikke lenger ved “Jeg kan ikke tro at dette er ECM”, men langt over i “Jeg nekter å innfinne meg med at dette er det samme selskapet som Garba ga ut Twelve Moons på”-territoriet.

Frem i nyere tid tok Nils Petter Molvær og Vijay Iyer, med nesten 20 års mellomrom, tak i sin egen musikalske samtid og skapte dypt personlige, tidstypiske verker – det førstnevnte er et av ECMs få elektroniske album og det sistnevnte bruker den helakustiske pianotrioen til å reflektere over elektronisk musikk.

En svimlende bredde. Og allikevel kan man, med litt fantasi og godvilje, finne små frampek mot det meste av det som er nevnt i Afric Pepperbird. Den skiva der forklarer det meste av eventyrlysten vi nå kan oppleve bortimot gratis – med mulig unntak av det endelige svaret på hvordan i huleste Garbarek endte opp med å høres ut som han gjør. Men noen ting får forbli en hemmelighet.

Det er betegnende — og kanskje også betryggende — at verken Pitchfork eller New Yorker i sine nylig publiserte lister over vesentlige inngangsporter til ECM-universet vektlegger den norske veien gjennom plateselskapets rikholdige katalog. Ikke fordi musikken ikke hadde fortjent eller tålt søkelyset, selvsagt, men fordi det forteller mye om hvilken rik, topptung og tross alt mangslungen tradisjon den norske musikken som er utgitt på selskapet står i. Fram til artister som Trygve Seim, Mette Henriette, Tord Gustavsen Trio og Jon Balkes grensesprengende Siwan-prosjekt, er det mest åpenbare fellestrekket hvordan det virker som om ECM-etiketten har lokket norske musikere til å utforske sin egen greie til ytterste konsekvens.

Alle vil nå nye lyttere nå – vår egen nasjonale forestilling av hva selskapet dreier seg om vil bli utfordret. Omsider kommer det unge, begeistrede musikknerder fra nært og fjernt som fabler om de fete, seine og litt slept on new age-skivene til han saksofonisten på Afric Pepperbird, og så er det som om tiden plutselig beveger seg framover igjen.

Tekst Filip Roshauw

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev