Albumklar pianist, komponist og gründer

– Prosessen med «Close to Shore» har vært såpass omfattende at jeg vil lande den på en skikkelig måte, sier Maren Selvaag (28). Mandag kveld spiller hun derfor lanseringskonsert i Kulturkirken Jakob (Oslo) med bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Simon Olderskog Albertsen som medmusikere, og selvsagt med sine egne komposisjoner på repertoaret.
Konserten/bare-vinyl-og-digital-utgivelsen skjer for hennes egen regning, ni år etter at førsteårsstudenten ved Jazzlinja på NTNU i Trondheim fikk DNBs Talentpris under Dølajazz i hjembyen Lillehammer, og om lag tre år etter at mastergradsstudenten ved Norges musikkhøgskole spilte inn «Close to Shore» i New Yorks Avatar Studio. Der hadde hun med seg bassist Eivind Opsvik og trommeslager Eric McPherson, begge godt etablerte størrelser på den kreative New York-scenen. Hvordan er egentlig historien om Maren Selvaag?

Klassisk start
Gråkald novemberformiddag i Oslo. Maren tar imot i øvingsrommet som hun disponerer i et forretningsbygg i Vika.
– Det er snakk om renovering eller kanskje riving, men inntil videre er jeg her, sier hun og forteller villig vekk om veien fra den første «jazzåpenbaringen» og fram til lanseringskonserten.
– Begge foreldrene mine var opptatt av kultur og ville at jeg og de to søsknene mine skulle spille, begynner hun. – Jeg ble sendt til pianoundervisning, men var ikke spesielt interessert før jeg hørte noen andre elever spille «Clair de lune» og «Bryllupsdag på Troldhaugen» på en elevavslutning. Det syntes jeg var så fint at jeg fikk en enorm motivasjon, og fra den ene dagen til den andre begynte jeg å øve fire timer pr. dag.
– Klassisk?
– Ja, jeg spilte veldig mye klassisk i noen år. Litt tilfeldig kom jeg med på et jazzkurs med workshops under Dølajazz da jeg var 14, men det kanskje aller viktigste var at vi som var med på kurset gikk på absolutt alle konsertene under festivalen. Vi hørte Farmers Market, Come Shine og mange andre, og dette brede spekteret av kreativitet ble en voldsom oppdagelse av et univers som jeg ikke ante eksisterte.
– Dermed var det gjort?
– Nei, nå gjaldt det jo å finne noen som kunne lære bort jazz. Lærerne på musikklinja på videregående kunne egentlig ikke forklare så mye, men det andre året dro jeg som utvekslingsstudent til Genève, og der var det et kjempegodt jazzmiljø. Midt i byen var det et jazzsenter med en kombinasjon av profesjonelle og amatører, det var jam to ganger i uka, en flott konsertscene, øvingsrom og workshops når det kom interessante musikere til byen. Jeg gikk på et kurs som het «Pianotrio» og som ble ledet av en dyktig jazzpianist. Vi var mange pianister som fikk 15 minutter hver med en profesjonell bassist og trommeslager, og det ble en bratt læringskurve for meg. Den samme uka som jeg lærte hva et akkordskjema er, skulle jeg også spille på det sammen med bassist og trommeslager foran 20 andre pianister.
– Hva slags musikk spilte du i Genève-perioden?
– Det gikk mye i standardlåter, ofte i egne versjoner. Men også andre ting, pianolæreren hadde ekstremt godt gehør, og hvis det var låter vi ville spille, transkriberte han dem for oss. Han transkriberte låter av Tord Gustavsen, Bobo Stenson og Keith Jarrett for meg, så da ble jeg introdusert for dem også.

Vinstra
Tilbake i Norge byttet Maren Selvaag skole det siste året på videregående.
– Jeg dro til Vinstra videregående der Vegard Moshagen var lærer, sier hun. – Han en veldig flink jazzpianist og har vært viktig for mange av oss unge som har kommet fra dalen. Han var den første læreren som introduserte meg for den måten man jobber på ved Jazzlinja i Trondheim, altså gehørsbasert læring.
– Som betyr?
– For eksempel transkribering av soloer og jobbing med rytmiske og harmoniske fenomener ut fra et fysisk eller gehørsperspektiv. Og han utfordret meg på komposisjon, jeg husker godt at han ga meg en gul post it-lapp der han hadde angitt en gruppe toner – d b c f a – med beskjeden «gjør noe med dette her». Jeg skrev en komposisjon ut i fra det, og spiller den fortsatt på konserter i dag.
– Hadde du lagt vekk hele den klassiske pianospillingen på dette tidspunktet?
– Nei, jeg hadde spilt klassiske konserter i Genève, og jeg hadde klassisk pianolærer det siste året på videregående. Etter det ble det hovedsakelig jazz, men jeg er veldig glad for at jeg har fått med meg så mye klassisk, både fra et komponistperspektiv og når det gjelder ting som klang og teknikk.
– Dro du rett fra videregående til Jazzlinja uten noe mellomår med musikkfolkehøgskole eller annen kvalifisering?
– Ja. Jeg prøvespilte og kom inn i Trondheim, og jeg husker at jeg opplevde det som litt utfordrende at mange som hadde det mellomåret allerede var i gang med band og prosjekter. De hadde nettverk, mens jeg startet på helt bar bakke. Samtidig er jeg takknemlig for at jeg fikk starte såpass tidlig med den måten å jobbe på, for i løpet av den første måneden på Jazzzlinja ble jo alt av løse tråder i min forståelse av funksjonsharmonikken oppklart og plassert. Jeg kan ikke forstå hvorfor man ikke begynner tidligere med å klappe og synge.

Banff
Mens Maren Selvaag studerte i Trondheim fra 2007 til 2010, etablerte hun sitt eget kammerjazzensemble (med bl a Hanna Paulsberg og Torstein Lavik Larsen) der hun fikk prøvd ut sine egne komposisjoner. I 2009 deltok hun på Banff International Workshop in Jazz & Creative Music («tre uker i Rocky Mountains, helt fantastisk, noe alle unge musikere MÅ søke på») der hun og medstudenter fra flere land dannet komponist/musikerkollektivet Sound Circus som holdt det gående et par år og utga albumet «Raise the Curtain» i 2011.
Som ferdig bachelor i utøvende piano fra Jazzlinja flyttet hun til Oslo og jobbet som frilanser mens hun fortsatte komponiststudier ved Musikkhøgskolen. I 2012 startet hun et masterstudium i jazzpiano, og fikk via gode bekjentskaper og iherdig stipendsøknadsskriving anledning til å legge deler av masterprosjektet til New York City. Metropolens kreative klubb- og konsertscene ble en god arena for både lytting og spilling, og i lånt leilighet på Manhattan komponerte hun musikken til det som nå presenteres på «Close to Shore».
– New York-scenen er mye mindre enn vi tror, sier hun. – Jeg kjente en god del folk fra både Banff, en sommerworkshop i Brooklyn og fra året i Genève, og det er lav terskel for å ta kontakt med andre musikere, for eksempel etter en klubbjobb, og spørre om de kunne være interessert i å spille med deg. «Alle» musikere i New York trenger jobb hele tida, og med det budsjettet jeg disponerte, kunne jeg spørre noen av favorittmusikerne mine om å være med på jobber. Det var egentlig litt sjokkerende for meg, jeg innså at folk som vinner Grammy-priser bor i kollektiv i Harlem uten å eie nåla i veggen. Selv ikke når du er på topp, er det særlig lukrativt å være jazzmusiker i New York.

– Hva med tilnærmingen til det å musisere?
– Svært annerledes enn det jeg var vant til. I Norge opplever jeg at folk er positive til å jobbe i dybden på prosjekter, mange musikere er virkelig villige til å øve og jobbe inntil tingene blir bra, selv om det kanskje ikke finnes penger til å betale for all den tida som går med. I New York er det et annet tempo. Selv når jeg tilbød betalt øving, var det vanlige å øve kortest mulig og deretter få jobben gjort.
– Mer ferdigheter og mindre kunst?
– Nei, ikke nødvendigvis. De jobber på en annen måte, og de beste har spilt utrolig mye med prima vista-fokus og husker alt som blir sagt og avtalt. Videre spiller mange med hverandre i hverandres prosjekter, sånn at de over tid, kanskje fem-ti år, er blitt godt samspilte. Men det er klart, med sånt tempo kan du ikke forvente at de skal kunne alt utenat, og jeg var på konserter som ble litt kjedelige fordi alle sto med nesa i notene hele tida.
– Nå er du tilbake i Norge, ser du videre bortenfor lanseringskonserten?
– Jeg har jo lyst til å etablere meg som Maren Selvaag. Ikke nødvendigvis med et fast band, men sånn at jeg kan variere litt. Og jeg har lyst til å komponere mer, gjerne for større ensembler.
– Sikter du mot en karriere som utelukkende solist eller leder for egne band som spiller dine komposisjoner?
– Nei-nei-NEI. Jeg har kjempelyst til å spille i andres band også. Ingenting er så givende som å få lov til være med i andres prosjekter, bli kjent med deres komposisjoner og deres måte å strukturere og organisere musikken på. Det er inspirerende, det er jo sånn man kan komme under huden på musikken og oppdage andre måter å løse ting på.
– Du utga en plate i mai i år?
– Ja, sangeren Andreas Backer og jeg har en duo som heter Ung og Freidig, og vi kom med albumet «Min Gylne Time». Standardlåter på norsk, vi håper å komme oss ut på veien etter hvert.
– Du er også entreprenør og organisator?
– Jeg leder noe som heter INFI, International Network of Female Instrumentalists, som jobber for å rekruttere, inspirere og støtte kvinnelige instrumentalister. Vi har prosjekter i Sør-Afrika, India, Brasil og Cuba, og skal til Uganda på nyåret. Og jeg er kunstnerisk produsent for Business for Peace Awards-seremonien som foregår hvert år i Oslo Rådhus. Det er en internasjonal prisutdeling der en komité med bl a vinnere av Nobels fredspris kårer en vinner blant verdens bedrifter som tar særlig samfunnsansvar og satser på bærekraft i forretningsvirksomheten.
– Hva går produsentoppgaven ut på?
– Seremonien skal ha en oppløftende og nyskapende ramme, og vi har bestemt oss for å satse på unge talenter på tvers av sjanger. Ut over det har jeg ganske frie hender, nå sist hadde jeg et bestillingsverk til åpningen som ble innledet med en fanfare som Kristoffer Eikrem spilte.
– Har du flere slike oppgaver?
– Ja, og jeg opplever at det er et ønske at vi frie kunstnere organiserer oss og møter næringsliv, organisasjoner og det offentlige i en eller annen organisert form for samarbeid. Jeg har lyst til å tråkke opp noen spor til andre arenaer enn de tradisjonelle – jazzklubber og konsertsaler – der vi jazzmusikere kan tjene penger på å gjøre det vi er gode på og utdannet til.
Jeg har startet et selskap, Bellwether (bjellesau) med dette for øyet, og henvender meg spesielt mot deler av eventbransjen der det er arenaer med rom for kvalitet og kredibilitet i formidlingen av et budskap og verdier.
– Aner jeg en gründer?
Maren Selvaag ler: – Er ikke egentlig vi jazzmusikere gründere i kraft av det vi driver med? Poenget mitt er at vi må kunne hente inn penger fra andre steder i tillegg til fra støtteordningene. Vi må være kreative også på det feltet.
– Som pianist har du forhandlet deg fram til en god avtale med Steinway. Hva gjør du hvis du skulle forelske deg hodestups og uimotståelig i lyden av en Bechstein?
Ny latter: – Nei, da får vi bare se hvem som tilbyr den beste avtalen, da.

Terje Mosnes (tekst og foto)