En eventyrlig strek

Av Frank Michaelsen/Jazznytt

Radka Toneff hadde beundret lillesøsterens tegninger i flere år og var fast bestemt på at det var 16-åringen som skulle lage omslaget til den kommende platen. Kalina Toneff hadde tegnet fra hun var liten, og gikk på grafisk linje den gangen. Etter noen uker med ungdommelig prokrastinering og utsettelse hadde Kalina et resultat som kunne presenteres for storesøster Radka. Hun ler når hun tenker på Radkas reaksjon da hun fikk se det første forslaget til Fairytales.
– Jeg hadde tegnet en skog, som på coveret i dag, men mer vagt og stilisert. Det var ikke i farger, men i forskjellige gråtoner. Det var min respons på den lavmælte musikken, rett og slett. Dette var Radka ikke enig i! Hun likte best den stilen jeg hadde tegnet i da jeg var litt yngre og bad meg “tegne som jeg gjorde før», minnes Kalina.
Da den første tegningen altså ikke falt i smak, ble Kalina invitert hjem til Radka, til det som var grandtantens leilighet i Oscars gate. Her skulle det hele gis et nytt forsøk.
– Det jeg husker best fra den ettermiddagen var at hun smurte to grove brødskiver til meg, der den ene var med leverpostei. Jeg hadde sittet i leilighetens pikeværelse og tegnet intenst i mange timer da hun kom inn med maten, intetanende om at leverpostei var det verste jeg visste! Men jeg turde ikke si noe da Radka kunne være ganske streng. Derfor tvang jeg i meg den brødskiven, husker Kalina, som fortsatt ikke liker leverpostei.

Det ble ikke laget noen skisse på forhånd, men Kalina hadde et tydelig bilde i hodet av hva hun ville gjøre, basert på stikkordene fra Radka: “skog», “trær», “eventyraktig». Utstyrt med flere Rotring-penner med tynn stålspiss, ideelt for å utføre intrikate detaljer, begynte hun med stenene nederst i bildet. Med god sans for “less is more» etterlot hun et hvitt område i sentrum av tegningen:
– Det skal være en åpen slette på midten, men jeg unnlot å tegne noe spesielt der da jeg ville ha det luftig.
Fikk du høre innspillingene før du tegnet?
– Ja, jeg fikk høre litt, så jeg kunne lage noe som var i samsvar med musikken. Jeg husker jo at Radka var kjempefornøyd og veldig begeistra for opptakene. Samtidig hadde jeg en følelse av hva hun ville jeg skulle gjøre fordi jeg visste hva hun likte ved tegningene mine. Jeg pleide ofte å tegne til henne.
Men den mest tidkrevende delen av jobben var ikke omslagstegningen:
– Jobben jeg fikk med å skrive sangtekstene og baksidetekstene for hånd var det som tok mest tid. Dette måtte dessuten gjøres om igjen fordi en låttittel var blitt feil. Radka visste godt hva hun ville ha og var opptatt av at alt skulle være håndskrevet. Generelt var hun flink til å beholde kontroll i alle ledd, og ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Derfor var det så tilfredsstillende når hun ble fornøyd.
Hvilket forhold hadde du til din søsters musikalitet?
– Jeg lærte jo å spille piano hos Radka. Hun brukte meg på eksamenen sin på konservatoriet. Da skulle jeg fremføre pianostykker hun hadde komponert for barn. Eksamen hadde gått kjempefint og jeg husker vi gikk ut for å feire senere. Barnestykkene som Radka komponerte husker jeg fortsatt, de var litt Bulgariainspirerte. Radka hadde skrevet musikk fra hun var ganske liten, forteller Kalina.
Men Fairytales er ikke platen Kalina har nærmest forhold til.
– Jeg hørte mye på Radkas musikk som liten og jeg elsket den første plata hennes. Mye fordi den inneholdt låter Radka hadde skrevet selv i tillegg til at den delvis er inspirert av den bulgarske folkemusikken vi hørte mye hjemme som barn. Faktisk hører jeg aldri på Fairytales. Den er altfor sterkt knyttet til det vonde som skjedde rett etter at den kom ut. Hun var utrolig ærlig i det hun presterte, så når jeg hører musikken forsvinner jeg umiddelbart inn i den stemningen. I en lang periode måtte jeg forlate rommet hvis musikken hennes kom på radio. Jeg har to barn som jeg ikke tror har hørt musikken hennes så mye, og det er fordi jeg aldri har satt den på, til tross for at jeg elsker musikk. Det blir for sårt, forteller Kalina.
Føler du at du ofte ser omslaget til Fairytales?
– Ja, det gjør jeg. Det har vært mye publisitet om Radka og jeg føler faktisk jeg ser coveret overalt. Når jeg får øye på det kan jeg gjerne minnes hvordan det var å sitte der og tegne det, men det er ikke noe jeg reflekterer mye over, at det er min tegning.
Ble du stolt første gangen du så LP-en?
– Jeg var nok litt stolt og litt flau. Det var vanskelig for meg å blir berømmet for noe på den tiden, så det var nok ikke noe jeg skrøt av. Men det var en stor glede i å få et resultat som Radka ville ha, etter å ha presentert den første tegningen, som hun ikke likte.
Nå er tegningen uløselig knyttet til musikken. Det må du vel være fornøyd med?
– Det har jo med vaner å gjøre og hva man er vant til å se i sammenheng. Man ser to ting sammen og forbinder dem derfor med hverandre. Hadde det vært et annet omslag ville det etter hvert føltes riktig. Men jeg er glad for at omslaget har overlevd og at den re-mastrede utgivelsen inkluderer den smått skjelvende håndskrevne teksten jeg laget som 16-åring. Det tror jeg Radka også ville satt pris på.
Hadde du drømt om at albumet skulle vokse slik i betydning?
– Nei. Og hvordan skulle det være mulig? Man tenker jo ikke sånn når man er 16. Hvis Radka ikke hadde tatt livet sitt er det heller ikke sikkert platen hadde stått igjen på samme måte. Den hadde satt spor, men kanskje ikke i samme grad. Sannsynligvis ville hun laget andre gode plater og Fairytales ville ikke blitt stående som et slikt punktum, reflekterer Kalina.

Saken ble først publisert i Jazznytts vårnummer 2016.
Jazznytt kan kjøpes på blant annet Narvesen, Bare Jazz og Big Dipper, eller du kan abonnere her og få magasinet rett hjem i postkassa.