Nyheter

Til Voss og verden med Buddy i bagasjen

Tysk satsing på Håkon Kornstads «Tenor Battle» .

AV: TERJE MOSNES
Foto: Francesco Saggio

– Buddy-prisen kom fullstendig overraskende. Jeg hadde ikke tenkt tanken engang, men det var veldig hyggelig, sier Håkon Kornstad. 4. mars ble den 38 år gamle saksofonisten, sangeren og komponisten nummer 57 i den celebre prismottakerrekka som starter med Rowland Greenberg i 1956, og han er den 15. saksofonisten som mottar norsk jazz’ høyeste utmerkelse.

– Du fikk prisen umiddelbart før konsertstart med Tenor Battle på Nasjonal jazzscene Victoria. Hvordan var det å skulle spille rett etter en såpass overrumplende hendelse? Gikk det ut over konsentrasjonen?
– Jeg følte egentlig at jeg ble mer konsentrert, sier Kornstad og fortsetter: – Det er jo noen som vokser på motgang, jeg tror at jeg vokser like mye på medgang. Jeg fikk en form for «boost», tenkte at «da er jeg vel velkommen her, da, så da kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil.» Jeg ble litt rørt, og da er det verre å synge, du får liksom gråten litt i halsen, men det gikk fint det også.
– Prisen kom ganske kort tid etter at du måtte avlyse viktige spillejobber på grunn av halstrøbbel? Det må ha vært surt?
– Det var kjempenedtur! Her hadde jeg jobbet i seks-sju år for å lære meg å synge og få i gang dette Tenor Battle-prosjektet, og endelig løsnet det litt. Vi skulle spille i Aulaen for kongeparet og skulle være med på Spellemannprisen, og så kunne jeg ikke synge på noen av dem. Jeg var med i Aulaen, men det ble en amputert opptreden, og Spellemannprisen utgikk helt, så stemmeproblemene forårsaket en rimelig traurig start på året.
– Hva skjedde egentlig?
– Hvis du har en infeksjon eller en forkjølelse, og synger litt for mye uten å ta hensyn til sykdommen, sånn som jeg gjorde før jul, kan du få en hevelse. Og sånne hevelser kan bli værende en god stund. Det skyldtes overbelastning, rett og slett.
– Og da?
– Må man bare vente den vekk. Nå er halsen snart bra, men jeg må fortsatt ta det litt forsiktig med sangen.
– Ikke være utålmodig og sette i gang for fullt for tidlig?
– Nei, og utålmodig er jo mellomnavnet mitt. Men jeg har fått tid til å tenke igjennom en del ting. Mitt prosjekt har hele tiden vært å gå så dypt inn i opera som jeg bare kan, for å få med meg mest mulig autentisitet derfra og inn i min musikk. Før jul sang jeg mange ganske tunge operatiske ting for å trene meg opp, men det blir et spørsmål om hvor lenge jeg skal fortsette med det?
– Hvorfor?
– Fordi en sånn operasatsing er veldig krevende, og forutsetter egentlig at jeg ikke gjør noe annet, Tenor Battle inkludert, hvis jeg virkelig skal satse. Dette har jeg tenkt nøye på, og bestemt meg for at jeg heller vil være midt i mellom. Jeg utelukker ikke at jeg vil gjøre «tunge» operating seinere, men jeg har kommet fram til at jeg synes cross-blandinga av jazz og opera, slik vi holder på med i Tenor Battle, er morsomst.

Tenor Battle på Nasjonal jazzscene, Victoria 4. mars. Fra venstre: Håkon Kornstad, Per Zanussi og Øyvind Skarbø. (foto: Francesco Saggio)
Tenor Battle på Nasjonal jazzscene, Victoria 4. mars. Fra venstre: Håkon Kornstad, Lars Henrik Johansen, Per Zanussi og Øyvind Skarbø. (foto: Francesco Saggio)

– Det er jo den du er nokså alene om i verden?
– Ja, og dét er bedre enn å være en middelmådig tenor som får til å synge Mozart, men som ingen legger merke til. Og jeg synes Tenor Battle-prosjektet med Sigbjørn (Apeland, trøorgel), Lars (Henrik Johansen, cembalo, cimbalon), Per (Zanussi, kontrabass, sag) og Øyvind (Skarbø, perkusjon) er blitt veldig bra, vi har noe som vi kan vise fram. Etter sommeren skal plata («Tenor Battle») ut i Tyskland, og da håper jeg at vi er i form. Edel Records, som distribuerer Jazzland der, har et team i gang, vi skal forøke å bygge oss opp gradvis.
– Før den tid skal dere til Jazzahead i Bremen?
– Ja, 23. april. Nå blir det først Vossa Jazz, og Nederland og Moskva står også på vårplanene før vi spiller på Kongsberg Jazzfestival. Det skal bli spennende å se i Tyskland, det føles ofte som om tyskerne forventer at norsk musikk er fjell og fjord og lange vidder, og at det rent sosiologisk har vært et mye større skille mellom jazz- og operapublikum enn vi er vant til. Man går i operaen og ser noe som er viktig og pent, og på jazzklubb etterpå hvis man vil ha en øl, liksom. Det virker som om de som digger jazz har gjort litt opprør mot the establishment, og jeg er spent på hvordan de vil reagere når vi kommer med opera og jazz i samme pakka.
– Hva med jazzbiten av deg? Har du noen reinspikka jazzprosjekter under oppseiling?
– Jeg tror det. Jeg hører mer og mer på jazz igjen, og blir mer og mer inspirert av det. Særlig saksofonister fra før Coltrane-perioden synes jeg er spennende nå, der finnes det utrolig mye fint som er i ferd med å bli glemt. Hanna Paulsberg har litt av det der, og det er gøy å høre, men ellers synes jeg de fleste unge saksofonister som dukker opp nå er fundert i et slags «Coltrane-møter-Tristano»-landskap der tonen, soundet, i hornet ikke later til å ha den største betydningen. Det er mye tørr, treaktig tone å høre, jeg liker det bedre når saksofontonen er litt myk og «våt», type Coleman Hawkins. Gamle Hawkins-ting låter så utrolig friskt, ofte friskere enn hva jazz låter i dag. Det er «out there» på en eller annen måte, selv om det er veldig «innafor».
– Antyder du at du kommer til å sette sammen et rent jazzband?
– For meg handler dette foreløpig om å gjøre noe på øvingsnivå. Kanskje jeg vil prøve å spille standardlåter sammen med noen, for å bli bedre på det igjen. På Jazzlinja spilte vi en del standarder og det var veldig morsomt, men jeg skulle liksom ikke ordentlig inn i den materien. Jeg hadde lyst til å blande nyere sjangrer og lage noe som var helt nytt, og da ble det litt «ulovlig» å spille standarder.
– Nå tar du deg lov?
– I dag er jeg der at jeg tør å spille det jeg hører i stedet for å sensurere det, og i den sammenhengen blir selve tonen viktig, akkurat som i opera. Det er når du skal få noe vettugt ut av en enkel melodi at tonen blir mest eksponert, det er vanskelig, og har du ikke tonen i orden da, faller hele formidlingen død til jorda.
– Håkon Kornstad solo framover?
– Når halsen forhåpentligvis snart er helt bra igjen, ser jeg for meg en framtid der jeg veksler mellom Tenor Battle og solokonserter. Og kanskje være gjest her og der hvis noen vil ha meg med, sånt er jo alltid veldig hyggelig.

Terje Mosnes

Fra forsiden

Nyheter

Moldejazz-åpning mandag

Mandag 15. juli åpner forfatter Edvard Hoem den 59. Moldejazzen. Årets Artist In Residence, trommeslager Gard Nilssen, spiller samme kveld den første av sine åtte konserter.

Nyheter

NNJFs 50-årsjubileum og KKs jazz-anmelderi

Klassekampens musikkanmelder var på plass i Harstad, men dekket ikke Nordnorsk Jazzforums 50-årsjubileum. Underlig at ikke Klassekampen dekker denne viktige begivenheten i nordnorsk kultur, skriver musiker Bjørn Alterhaug i dette innlegget.

Meld deg på vårt nyhetsbrev