– Musikerne her har minnet meg på hvor viktig musikken er. Festivalen ga meg inspirasjon og glede som det er lenge siden jeg opplevd så intenst, skriver bassist og komponist Thomas Winther Andersen i dette reisebrevet. I oktober holdt han konserter og workshops på Madagaskar.
I dette reisebrevet deler musiker Thomas Winther Andersen opplevelser fra sitt besøk på festivalen Madajazzcar på Madagaskar. Winther Andersen er en norsk bassist og komponist bosatt i Amsterdam. Han er for tiden aktuell med prosjektene Winther-Storm og Robert Rook Trio.
Trafikken kryper forbi vinduet hvor jeg sitter i hotellobbyen, Sentrum Antananarivo, Madagaskar. På gaten myldrer det av gateselgere, vakter, tiggere samt velkledde menn og kvinner. Fra en liten park vis a vis hører jeg et band som spiller. Lyden er autentisk og upolert. De synger klokkereint på gassisk, jeg lytter; flerstemt sang, musikerne er dyktige. Musikkens minner meg om 80-tallet, da jeg selv oppdaget jazzen. På den tiden var det dette lydbildet som gjaldt. Jeg undres over at så mange musikere her velger å uttrykke seg i denne stilarten nå.
Jeg lukker notiser og epost, jeg skal straks spille min siste konsert på festivalen.
For noen uker siden dukket det opp en melding i innboksen på Facebook som gjorde meg nysgjerrig: Hei jeg er direktør for Madajazzcar, hvert år inviterer vi en norsk artist til å spille på festivalen vår, kan du komme fra 3. til 10. oktober? Det virket seriøst. Jeg sjekker raskt referanser via Google og kontakter fiolinisten Adrian Løseth Wade som stod i programmet fra fjorårets festival. Spent rydder jeg plass i kalenderen og avtaler detaljer, det blir tre konserter og en workshop. Jeg skal spille med seks for meg ukjente musikere, en fransk og resten fra Madagaskar. På intuisjon plukker jeg ut noen egne låter til repertoaret, i vurderingen tar jeg også med Adrians kommentar om at musikerne på Madagaskar er dyktige, rytmisk sterke og de fleste er orientert mot amerikansk fusion/jazz. Jeg sender repertoaret på epost.
Ut av senga i høstmørket, klokka er fem, en fjorten timers flytur venter. Rundt midnatt trekker neseborene inn frisk fjelluft. Jeg gjetter som en nordmann på gradestokken. Jeg tar på meg en genser og er overrasket over den kjølige natten i dette tropiske området. Bak meg ruver flyet, hangaren virker liten i forhold. Inne bak en åpen skranke sjekker to kvinner pass og selverklæring om helsetilstand. Her lander det bare noen få internasjonale fly om dagen, mitt fly er det eneste nå. Etter at de første ti passasjerene har passert passkontrollen, regner jeg ut at sistemann i flyet vil være ute om tre timer. Jeg er langt foran i køen. I trengselen utenfor lufthavnen ser det ut som det er minst tre personer som venter for hver passasjer, mange har sprittusj-plakater med navn. Sjåfør og en personlig guide som skal følge meg hele uken har ventet. De er fantastiske unge mennesker som har satt av ti dager til å jobbe for festivalen. Vi kjører til byen, 50-60 km/t kjennes fort. Av og til er vi nede i gangfart for å svinge unna hull i veien.
Hele uken blir jeg hentet på hotellet og kjørt alle steder. Første øvelse med Mahefa trio trives jeg, vi ler og vitser, snakker litt om musikken, men det er lettere å bare spille enn å forklare noe, engelsk er ikke så vanlig og jeg snakker ikke fransk. Musikerne er unge og talentfulle og de har øvd på låtene jeg sendte. Jeg synes det låter fint. Vi sper på repertoaret med noen kjente standardlåter. Konserten med dette bandet skal være samme kveld. Arrangementet kalles Cabaret, et ord som her betyr klubbkonsert, den holdes på hotellet hvor jeg bor. Vi spiller ett langt sett. Med litt overtalelser og autoritet får jeg inn to ballader på programmet. De blir de eneste balladene jeg hører i løpet av festivalen. Etter konserten er det jamsession, antallet musikere fra festivalen som er tilstede er imponerende. De jeg skal spille med de neste dagene er også innom. Vi blir litt kjent og jeg jammer et par låter med gitaristen Andry Ravaloson. Jeg slapper av og vet allerede da at resten uken også blir gøy. Neste dag øver vi til konsertene. Den første holdes i Institut Francais.
Vi setter sammen et repertoar hvor alle fire bidrar med låter. Andry har en fin, litt roligere låt. En original låt av pianisten Michael Randriantseva er i 12/8, tempo ligger hurtigere enn det jeg er vant til. Jeg får bryna meg, trommeslageren har noen sløye fraser. To av mine låter er også på repertoaret og jeg spiller solo kontrabass som åpning av konserten.
Festivalen eier en bass, antagelig er den det eneste eksemplaret som finnes på Madagaskar. Det kjennes litt som å snekre med et brukket hammerskaft, men det går. Jeg har bestemt meg for å ta alt som en utfordring, ikke klage og holde energien på topp. Alle musikerne her overvinner de største eksistensielle problemer for å kunne spille, så hvorfor skulle ikke jeg kunne få til noe med et litt dårligere instrument enn mitt eget. Alle bassistene her spiller elbass. En av grunnene til at jeg er invitert til festivalen er for å vise frem kontrabassens karakter og muligheter. Kanskje jeg kan inspirere noen unge til å begynne med det? Jeg gliser av ideen at jeg uten å ane det har fått en liten rolle som misjonær. Ifølge Wikipedia har Norge hatt misjonærer i Madagaskar siden 1800-tallet. En bekreftelse på denne forbindelsen fant jeg i navnet på den lokale pilsen som heter skol (skål).
Festivalens siste konsert holdes i et utendørs amfiteater som ligger fem minutters gange fra hotellet, vi spaserer dit og det kjennes godt. Veien går bratt nedover, etter noen minutter tar vi av til en smalere vei langs en lang grå mur, den har ett relativt lite inngangsparti. Innenfor ligger teateret som kan romme fem tusen mennesker. Billettene er gratis. Tribunen er godt fylt. Tre enorme Ficus-trær ruver bak lydmannen som sitter i midten av arenaen. Det kjennes som en oase, idyllisk lagt terrenget og med en lang historie. Byens harde liv forsvinner.
Det er mange konserter på det offisielle programmet i dag. Første band, som tidligere i uken vant festivalens talentkonkurranse, har akkurat begynt når jeg kommer. Det er det eneste bandet fra Madagaskar i dag med trompet og saksofon som solister. De er dyktige, stemningen er fantastisk allerede. Både musiker og publikum koser seg. Jeg føler et enormt fellesskap både blant musikere, publikum og de mange frivillige som jobber for festivalen. Programmet utvikler seg, to trommeslagere spiller tretti minutter solo i duett, jeg synes det er originalt, dog overasker det meg litt at publikum digger det som en selvstendig akt. Trommespillet er både virtuost og fengende. Et annet ungt band inntar scenen, gitaristen Joro Rakotozafirison spilte jeg med på min første konsert, de spiller egne låter, varierer instrumentasjon og bruker noen meget sløye rytmiske figurer. Alt låter samspilt og energien er topp. Disse gutta og mange andre jeg har hørt denne uka, spiller med en intensitet som det skulle være siste sjanse. De fleste er autodidakt og har lært å spille på øret og av hverandre, det styrker dem, synes jeg.
Det er min tur, jeg blir tatt imot som en verdensstjerne. Jeg synes bandet er enda bedre enn kvelden før. Vi spiller fire låter med lange solostrekk, energien er nådeløs. For en opplevelse å gjøre dette. Etter oss spiller US Army Brassband. De rapper og swinger, hardt og høyt, det er live, kanskje ikke min musikksmak, men i dag synes jeg alt er gøy. Publikum tar helt av på tubafunk. Et lokalt band spiller etter dem. De dobler energien til de amerikanske gutta med steinbra arrangementer, tre sangerinner i flerstemt kor, rytmisk fengende og nådeløst reint. Jeg legger særlig merke til en sløy Michel Camilo-låt som jeg selv prøvde meg på som tenåring, samt en tradisjonell sang fra Madagaskar i skikkelig afrikanske 12/8-rytmer. Jeg er imponert. Det spilles mer, programmet går mot slutten med takkeprat og foto av de frivillige.
Gitarbattle annonseres. Seks gitarister inntar scenen sammen med bass og trommer. Solen går ned, myggen har gjort entre, ingen kan forstyrre festivalgleden. De spiller Spain av Chick Corea i 45 minutter. Hver av gitarsoloene stikker seg litt ut og har noen egenheter. De overgår hverandre. Det jeg trodde jeg ikke ville holde ut, får meg i stedet til å glise. Jeg har en sjelden gang opplevd det på jam, selv i kompet med ti solister på tenorsaks som spiller som en kule på I Got Rhythm. Unntaksvis kan tiden da stå stille. Opplevelsen komprimeres til et øyeblikk av eufori man husker. Spain var sånn. Kanskje litt synd at de spilte to låter til, men da dro jeg på avslutningsfesten. Der var det også jam, snacks og øl, jeg hygget meg med nye vennskap.
Noen timer senere sitter jeg i flyet. 8000 km skal tilbakelegges, jeg feller en tåre og merker at jeg er temmelig sliten uten helt å være klar over det. Livets råeste sider parallelt med musikken som gir håp, frihet og fellesskap. Jeg har gitt alt i en konsert, styrket av nye vennskap og musikalsk fellesskap. Jeg er glad for at Norge støtter festivalen gjennom NORAD og ambassaden. Jeg føler meg som en tenåring som har vært på leir, sliten, glad og trist at det er slutt. Jeg håper livet vil bli bedre for flere i fremtiden på denne enorme øya. Musikerne her har minnet meg på hvor viktig musikken er. Festivalen ga meg inspirasjon og glede som det er lenge siden jeg opplevd så intenst.
Thomas Winther Andersen
Fakta om festivalen:
Madajazzcar ble første gang arrangert i 1988. Festivalen er knutepunkt for landets musikere og hjelper til med musikalsk infrastruktur, talentutvikling og eksponering av musikere på Madagaskar. Hvert år spiller en rekke internasjonale artister. De settes ofte sammen i band med de lokale musikerne. Det er mye kontakt med det franske jazzmiljøet. Det holdes lange utendørskonserter med mange band, skolekonserter og forskjellige klubbkonserter over hele byen. Ofte skjer flere arrangementer samtidig i forskjellige lokaler i byen. Festivalen finansieres med sponsorpenger og alle konsertene er gratis. Madajazzcar arrangeres i oktober hvert år.