Med folketoner, tyske plateselskapeiere med sansen for romklang og noen geografiske selvfølgeligheter, kan jazzen vinnes, skal vi tro Luca Vitali som har skrevet bok om norsk jazz, på italiensk. Nå foreligger boka i engelsk oversettelse – The Sound of the North.
Av: Pål Buset
Foto: Lolo Vasco
Luca Vitali havna i dårlig selskap under Nattjazz i Bergen, noen år ut i det nye årtusenet. Lurvete jazzjournalister og –forståsegpåere tok på seg å sette italieneren inn i norsk jazz – i lengre og kortere linjer og hvordan det hele visstnok er skrudd sammen. Det kunne vært en fortelling om radikalisering, og på et vis er det kanskje det – det er fortellingen om hvordan Vitali gikk seg så vill i norsk jazz, at han så det nødvendig å gjøre bok av det.
Da jeg møtte Vitali, under Moldejazz i 2014, var boka fortsatt under produksjon – nå har italienske Il Suono del Nord blitt oversatt og kommet ut på engelsk som The Sound of the North – med støtte fra blant annet Norsk jazzforum og Utenriksdepartementet. Dette intervjuet skrives med andre ord ut i etterpåklokskapens lys.
– Det var såkalt nujazz på begynnelsen av nittitallet som først gjorde meg oppmerksom på at det fantes en jazzeksportør der oppe i nord. Jeg hadde hatt befatning med ECM-utgivelser og dermed –soundet, også tidligere, men det var først med Bugge Wesseltoft, Nils Petter Molvær og ikke minst Arve Henriksen at jeg ble ordentlig hekta, forteller Vitali.
I likhet med mange norske kulturarbeidere og musikkentusiaster, var Vitali fra barnsbein av svært opptatt av musikk. Pop og rock først, og etter hvert jazz. Heller ikke ulikt en del mellomstore, norske byer, har også Vitalis by, Bologna, en lang tradisjon for jazzfestival. Bologna Jazz Festival ble grunnlagt i 1958, og danker dermed ut samtlige norske.
Vitali gravde seg fort lenger ned i nu jazz-baggen, og en grunnleggende interesse for norsk jazz var født.
– Det meste av Rune Grammofons katalog fra denne tida, er viktig for meg den dag i dag. Det leda meg også til Sidsel Endresen, men også mye annet som har skjedd siden. Farmers Market, Christian Wallumrød Ensemble, Maja Ratkje, Dans Les Arbres, Huntsville og Paal Nilssen-Love, for å nevne noen. Etter å ha gravd meg stadig lenger ned i det jeg fortsatt liker å kalle den nye, norske jazzen, ble behovet for å oppsøke den – jeg er jo tross alt musikkjournalist og tilknytta jazzfestivalen i Bologna – stadig mer påtrengende. Det førte meg til Nattjazz i 2007. Deretter har jeg kommet tilbake gang på gang. Til Molde, til Maijazz, til Punkt, Ultima og Vossa Jazz.
– Men hvorfor en bok om norsk jazz på italiensk?
– Det tok mange år for meg å faktisk nå fram til denne scenen. Ja vel, jeg var en stor fan av alt som fulgte Wesseltoft og Henriksen, men jeg hadde hørt så mye snakk om dette soundet, at det skulle være noe særegent skandinavisk i dette luftige ECM-uttrykket. I Garbareks store, men også åpne og lavmælte tone. Jeg var sikker på at det måtte ligge noe bak alle disse klisjeene om snø og fjell og smeltevann. Og så var det vel for å spre det glade budskap. Jeg har kuratert en norsk serie under festivalen i Bologna, og er heller ikke den eneste som promoterer eller følger med på norsk jazz i Italia. Med boka vil jeg tilgjengelig gjøre fortellingen om den særegne norsk jazzscenen, men også ta livet av noen av de verste fordommene.
– Hvilke fordommer?
– Du vet det der med at norsk jazz skal kunne forklares geografisk og demografisk. At et lite gjestmildt klima, varierende lysforhold og store avstander gir et eget uttrykk – en egen tone. Det er ikke så enkelt. Gjennom mine år med en aktiv tilknytning til norsk musikkliv, har jeg naturlig nok sett bredden i uttrykk. Det er langt fra scenen som møtte Manfred Eicher rundt 1970, og den jeg har opplevd de siste sju åra.
– Men slik du har forklart meg bokprosjektet, tyr du til en del av de samme forklaringsmodellene?
– Ja, men jeg viser at Garbarek bare var en del av begynnelsen, og at dette soundet ikke har oppstått som en naturlig, skal vi si geografisk eller geologisk, nødvendighet. Det er ikke slik at saksofon + fjell og fjord = unikt sound. Det er så mye mer sammensatt. Slik det er noe islandsk i Bjørk, er det selvfølgelig noe norsk i norsk musikk, hvis du aktivt leter etter det. Slik jeg forstår det, ville ikke norsk jazz vært norsk jazz uten norske folketoner. George Russells metodiske og teoretiske tilnærming til jazz, var med på å åpne sjangeren. Skandinavia var mer mottakelig for hans ideer, ikke like bundet til en slags kanon og faghistorie. Det tillot en jazz som frigjorde seg fra bop’en på et annet vis enn i USA. Blant annet oppfordret Russell skandinaviske musikere til å utforske sin egen musikkarv. Med unntak av Jan Johanssons Jazz på svenska (1964), var det, etter hva jeg vet, ikke eksperimentert særlig mye med jazz og folketoner, før Garbarek med flere fikk øynene opp for det utover på syttitallet. Det på den ene siden, og noe med norsk mentalitet og samfunn på den andre siden.
– Det må du utdype.
– Norge som samfunn har nærmest flat struktur. Ikke helt, selvfølgelig, men jeg har inntrykk av at fraværet av gammel adel, kombinert med relativt små sosiale forskjeller, gir en annen tilnærming også til musikk. Da jazzlinja på NTNU kom i gang på slutten av 70-tallet, var det med en helt annen læringsfilosofi enn på for eksempel Berklee. Undervisningen var mer demokratisk anlagt. Dessuten var det i mindre grad konkurranseprega. Lærerne satsa på å stimulere utvikling av musikalsk personlighet, framfor drilling innen en musikalsk disiplin. På Berklee skulle de holde liv i bop-tradisjonen. I Trondheim ville de utvikle spennende musikere og videreutvikle jazzen. Jeg tror også at nordmenn snakker sammen på en annen måte enn for eksempel italienere. Vi roper og snakker i munnen på hverandre. Jeg har inntrykk av at nordmenn i større grad er i stand til å la hverandre fullføre setninger. Det mener jeg kommer til uttrykk i norsk samspill og kanskje er en mer plausibel forklaring på the sound of the north enn klar fjelluft og dype daler.
– Men, legger italieneren til, det er klart det også ligger noe i de store avstandene og det faktum at det finnes forholdsvis få nordmenn. Da snakker jeg ikke om et spesifikt norsk uttrykk, men det at det finnes så vanvittig mange grupper per capita. At relativ små, regionale sentra har blomstrende musikkscener, og etter hvert gode utdanningsinstitusjoner, tror jeg er med på å bidra til mangfold. Jeg har jo tidligere nevnt jazzlinja i Trondheim. Det er et godt eksempel på et tett miljø i en forholdsvis liten by. Alle kjenner alle og alle spiller med alle. Det florerer et ordtak mine jazzbekjente i Norge har lært meg. Seks musikere, gir minst tolv band.
«The Sound of The North», den engelske oversettelsen av boka, lanseres på Nasjonal Jazzscene fredag 16. oktober , og blir snart å finne i utvalgte butikker. Forlaget er Auditorium International.
