Paolos dommedags-eksamen

Av: TERJE MOSNES

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe mye mer med teater, film og musikk enn bare med musikk, så dette blir eksamen for meg, sier Paolo Vinaccia foran uroppføringen av «Dommedag – ifølge Paulus» under Oslo Jazzfestival onsdag kveld.

Det timelange verket, en flersatset, multimedial forestilling, er laget av Vinaccia på bestilling fra Oslo Jazzfestival med støtte av Norsk Kulturråd. Framføringen skal skje i Oslo Domkirke med opphavsmannen på diverse instrumenter sammen med gitarist Eivind Aarset og Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen samt designerne David Solheim (lyd) og Tord Knudsen (lys, visuelle effekter) og fotografen Erlend Mikael Sæverud. Audun Aschim Steffensen har arrangert de krevende korsatsene, og i dialog med musikken inngår blant annet videointervjuer med mennesker som tross svært vanskelig livssituasjon er i stand til å vise omsorg og omtanke for andre. Denne egenskapen utgjør selve grunnideen for Vinaccias til tider rekviem-klingende verk.

Egoistiske
– Ja, jeg tror det er på tide at vi tar en liten prat med samvittigheten vår, begynner Paolo Vinaccia og forklarer:
– Jeg synes vi er blitt…ikke slemme, men litt egoistiske på den måten at vi nå og da sender en sms med 150 kroner til et eller annet godt formål og med det føler at vi har renset samvittigheten og kan slippe å tenke på hva som skjer rundt oss resten av det året.

– Vi kjøper oss en form for avlat?
– Rett og slett. Jeg vet ikke hva som gjør oss så immune overfor andres lidelser, kanskje er det alt stresset og jaget i vår egen hverdag, kanskje er det strømmen av informasjon som flyter forbi i mediene helt uten dramaturgi, og dermed blir enkel å glemme. Hovedintensjonen min med «Dommedag…» er uansett å få folk til å stoppe opp og tenke, og kanskje spørre seg selv om hva de kan gjøre overfor mennesker som kanskje trenger støtte og omsorg der og da. Det er her videointervjuene kommer inn mellom musikksatsene som møter med hardt rammede mennesker som ikke synes synd på seg selv, men snarere er opptatt av hvordan de kan støtte og hjelpe andre.

Kreft
– Du fikk selv en nådeløs kreftdiagnose i 2009, etterfulgt av en ødeleggende behandling og en etterhvert styrket oppfatning om at kreftdiagnosen var feil. Hvor nært er temaet i «Dommedag – ifølge Paulus» knyttet opp mot din personlige opplevelse?
– Man blir jo veldig skremt når man får en sånn beskjed, nærmest en dødsdom. Men det er lærerikt, jeg tror du får et mye større perspektiv på livet, og på en måte burde alle få en sånn skremmende nyhet for virkelig å bli revet ut av den statiske virkeligheten sin. Jeg tror jeg har fått et 360 graders perspektiv på livet der jeg hadde 90 grader før, jeg tenker mye mer på alt, kan stanse og se på en fugl som sliter med ett eller annet, jeg ser på en flott stein på gata, jeg ser uttrykket i ansiktet på gamle folk som sitter alene på benkene og jeg tror jeg ser dypere inn i øynene til dem jeg møter på gata.
– Rommer verket også en indirekte melding om at du savnet omsorg fra dem du regnet som nære og kjære da du fikk kreftdiagnosen?
– Jeg tror jeg var heldig, for jeg fikk veldig god støtte fra alle venner, det var virkelig rørende. Men jeg erfarte også hvor viktig det er med slik støtte, den var med på å gi meg styrke til ikke å stole på legene og diagnosen, men gå videre på egen hånd. Hadde jeg gitt opp og godtatt diagnosen, er det ikke sikkert at jeg hadde levd i dag.
– Når og hvor begynte ideen om verket å ta form i hodet ditt?
– Det er faktisk ikke så lenge siden. Oslo Jazzfestival ønsket å gjøre ett eller annet med bestillingsverket sitt sånn at det ikke skulle bli en vanlig jazzkonsert med flere hundre solister, og spurte meg om jeg hadde lyst til å lage noe som var annerledes. Først tenkte jeg «huff» og «herregud, nei», men ombestemte meg og sa: «OK, jeg tar utfordringen». Og nå får jeg endelig prøvd meg som både idéskaper, komponist, scenograf, koreograf, dramaturg, filmregissør og musiker innenfor en stor helhet. Vi opererer med et ganske stort teknisk rigg, og har intensjoner om å lage noe som kan bli en kraftfull vekker, så dette er virkelig som en eksamen for meg.
– Og tittelen? «Dommedag – ifølge Paulus»?
– Hmmm…en tricky liten sak, ikke sant? «Dommedag – ifølge Paolo» låter liksom ikke riktig, det er ikke dramatisk nok. Paulus, derimot, er jo både en bibelsk figur og samtidig navnet mitt på latin, og siden dette skulle spilles i en kirke og forhåpentligvis fungere mer som en vekker enn som underholdning, ble det «Paulus».