Jazzarkiv med større muskler

Tekst og foto: Terje Mosnes

Problem 1: Som mer enn middels jazzinteressert skulle du gjerne ha hørt «Til Vigdis», Jan Garbareks legendariske debutalbum fra 1967. Plata sirkulerer bare som samleobjekt til skyhøy pris, og kommer neppe til å bli utgitt på nytt. Hva gjør du?
Problem 2: Du skriver oppgave om Karin Krog og lurer på hvordan avisene behandlet henne i tida rundt «Joy», på seint 1960-tall. Hva gjør du?
Problem 3: Du har en eller annen gang sett et bilde der foreldrene dine sitter blant publikum på Miles Davis-konserten i Molde i 1984. Det bildet skulle du gjerne hatt kloa i. Hva gjør du?
Svaret på disse tre spørsmålene, som på utallige andre, er følgende: Du kontakter Jazzarkivet i Nasjonalbiblioteket.

Ny seksjon
1. januar i fjor ble Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv, Norsk Folkemusikksamling og notetrykkdelen av MIC samlet i Nasjonalbibliotekets nyopprettede Musikkseksjon. «Fusjonen» fant sted etter ønske fra Kulturdepartementet, den finansierende instans, og som ellers i verden: Money talks.

Nasjonalbiblioteket, som i det siste halvåret har vist den flotte utstillingen «Jazz – foto og fortellinger fra arkivet», ligger på Solli Plass i Oslo. Her, i Norges sentrale jazzhukommelse, rår Norsk Jazzarkivs grand old man, Finn J. Kramer-Johansen (på heltid) og musiker/dokumentarist m.m. Per Husby (på 40 prosent deltid) over anslagsvis 12 000 fotografier, utallige klipp fra aviser og andre publikasjoner, ulike typer «jazz-dokumenter» fra konsertbilletter til festivalplakater og musikerkontrakter, bøker, tidsskrifter, noter, film og video og ikke minst timevis av lydopptak på alle «plattformer». I Musikkseksjonen, som ledes av Richard Gjems, har de dessuten 20 kollegaer som samlet utgjør en betydelig handle- og gjennomføringskraft når større formidlingsoppgaver skal løses.

Større ressurser
– Det er ingen tvil om at Jazzarkivet har fått helt andre ressurser og muligheter etter at vi ble en del av Nasjonalbiblioteket, sier Finn J. Kramer-Johansen. Han overtok som daglig leder i Norsk Jazzarkiv i 1984 etter at Bjørg Weltzien, Jazzarkivets første leder, hadde nedlagt et stort arbeid med å bygge opp virksomheten siden opprettelsen i 1981.

– Jeg var med på å ansette deg den gangen, som medlem av styret for Norsk Jazzarkiv, sier Per Husby. – Jazzarkivet kom i stand etter initiativ fra særlig Johs Bergh, Bjørn Stendahl og Steinar Kristiansen. Et visst press fra Sverige, som var i ferd med å opprette sitt jazzarkiv, lå også bak initiativet.
– Fra starten av var Jazzarkivet nært knyttet til Norsk Jazzforbund. Men da Jazzforbundet og Foreningen Norske Jazzmusikere fusjonerte og opprettet Norsk jazzforum i 1997, ble Norsk Jazzarkiv av ulike grunner organisert som en selvstendig privat stiftelse med tilskudd fra Kulturdepartementet, sier Finn og fortsetter: – Budsjettet tillot bare en én stilling, men vi hadde midler til å hente inn ekstern hjelp til spesielle prosjekter. Det var på den måten Per etter hvert kom mer og mer inn i driften her.

På nett
– Hva betyr det i praksis at Jazzarkivet nå er innlemmet i Nasjonalbiblioteket?
– Jazzarkivet skal først og fremst fortsette jobben med innsamling, katalogisering, bevaring og formidling av alt relevant materiale knyttet til norsk jazzmusikk, men forhåpentligvis med større ressurser på særlig formidlingsdelen, sier Richard Gjems.
– Vi har en ny direktør her på Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre, som er svært opptatt av at vi skal kunne formidle alt vi besitter av kompetanse, ikke minst gjennom tilstedeværelse og synlighet på nettet. Mest mulig skal bli lettest mulig tilgjengelig for publikum.
Videre har vi allerede fått til «Jazz – foto og fortellinger fra arkivet»-utstillingen som er blitt godt mottatt, vi forbereder en stor nordisk jazzkonferanse om forskning, dokumentasjon og formidling i oktober, og på litt lengre sikt står bind 5 av Bjørn Stendahls «Jazz i Norge»-historie på programmet.
– Hvordan kan jeg som jazzinteressert publikummer bruke Jazzarkivet?
– Ved å kontakte oss og eventuelt avtale tid for å komme hit og lytte eller lese eller se på fotografier, sier Finn. – I de tilfellene der det foreligger ønske om å bruke rettighetsbelagte bilder eller lydopptak, må dette selvsagt avklares på vanlig måte, men alle kan komme hit og se og høre på hva vi har.
– Og omvendt – hva kan publikum komme til dere med?
– I utgangspunktet alt de tror et Jazzarkiv er interessert i, men kanskje enda mer sånt de ikke tror det er interesse for, sier Per, – og da tenker jeg på gamle billetter, dagbøker, protokoller, regnskap, programmer – alt sånt som forteller en historie om jazzens plass i ulike perioder av norsk historie. Ofte er sånne ting de morsomste.
– Men det er viktig å være klar over at Jazzarkivet er et jazzarkiv, ikke et jazzmuseum, sier Finn. – Vi har ikke trompeten til Rowland Greenberg her, den hører hjemme på et museum. Men vi har lyden som kom ut av den trompeten, nærradiointervjuer med Rowland som nesten ingen har hørt – sånne ting.
– Og vi fungerer som radioarkivet til NRK, så det er klart at det finnes mye jazzrelatert materiale også i andre deler av samlingen, slutter Richard Gjems.