En reise med bass

Av Veronika Søum
Pressefoto: Liv Stadsøy

– Jeg kunne skrevet bøker om problemet med å reise med en kontrabass. Jeg har lært mye om kommunikasjon og improvisasjon på den måten, sier Bjørn Alterhaug.

Der han sitter i en av «basstuene» på Øya i Trondheim, har han utsikt mot en av sine kjæreste eiendeler. Kontrabassen fra 1840-tallet er den eldste av de tre han har, og er nesten som et familiemedlem å regne. Både reisefølge, samarbeidspartner og venn.

3. juni fyller jazzbassisten, akademikeren, forskeren og komponisten Bjørn Alterhaug 70 år. Han har allerede tjuvstartet bursdagsfeiringen med en markering på Ringve museum. Der framførte han flere av sine tidligere komposisjoner, deriblant «Ny musikk på gamle instrumenter» fra 1984, «Sporadisk konsentrasjon til fem bilder av Ove Stokstad» og «Variasjoner over en salmetone fra Tynset» fra 1989. Med det overrasket og gledet han publikum.
– I Trondheim blir jeg ikke assosiert nevneverdig med klassisk musikk, det er stort sett jazzsiden som har blitt presentert her, forklarer han.

Stunt fra «avgangsklassen»
Alterhaug er ikke opptatt av å feire seg selv, men benytter 70-årsdagen til å invitere musikervenner fra inn- og utland til konsert og vennefest på Dokkhuset 6. juni. Bjørn Alterhaug Quintet står selvfølgelig på programmet, i tillegg blir det gjesteopptredener av blant andre Karin Krog, John Christensen, Knut Riisnæs, Palle Danielsson og andre internasjonale musikere.
– Jeg og kona er like gamle, og vi så et innslag på tv fra feiringen av 80-årsdagen til Elvis. Den foregikk på et gamlehjem, og der satt det folk som bare er ti år eldre enn oss. Da sa jeg til Anne-Lise at nå må vi samle gjengen og feire. Det er viktig med sånne stunt når man går i «avgangsklassen». Jeg ser kolleger som ikke er like heldige som meg, forteller jazzveteranen.

Det er tre år siden han takket for seg som musikkprofessor ved NTNU, men jubilanten er travel som aldri før.
– Når jeg ser på notesamlingen min er det nesten umulig å forstå at jeg har hatt tid til å være på jobb tidligere. Nå har jeg så mange oppdrag at jeg må si nei. Det er også en god del foredragsvirksomhet om fenomenet improvisasjon, forklarer Alterhaug.

Til Molde som komponist
Med kvintetten er han aktuell på Maijazz og Kongsberg jazzfestival. Og for første gang stiller han som komponist og arrangør på Moldejazz. Bestillingsverket «Tiden leker og ler» ble urframført under Trondheim jazzfest i fjor, og omfavner tre av Alterhaugs store lidenskaper; musikk, filosofi og akademia.

Sammen med kollega John Pål Inderberg har han vært i Sveits, Nederland, Danmark og Sverige med det musikalske foredraget «Improvisasjon. Mellom panikk og kjedsomhet». Her hjemme har de holdt kurs for helsevesenet, deriblant ambulansesjåfører. Foredraget skal også presenteres under årets Maijazz.

Alterhaug har vært en pioner innen temaet, som langt fra har blitt like godt mottatt som nå. Da han innførte improvisasjon på musikkvitenskap i 1994, var ikke alle like entusiastiske.
– Improvisasjon blir ofte koblet med nødløsninger, noe som ikke er planlagt og dermed anses som negativt. I 1994 var det lite kulturelt mangfold i musikkutdanningen, man skulle helst bruke tid på notelesing og ikke improvisasjon, sier han.

Viktigheten av alles stemmer
For Alterhaug omfatter improvisasjon mye mer enn musikalske samarbeid; det er en måte å kommunisere og forholde seg til andre på.
– Improvisasjon er for meg å endre en situasjon. Ta for eksempel en debatt, om man er for opptatt av sitt eget innlegg uten å følge med på hva andre sier, kan innlegget komme helt feil ut. I jobbsammenheng velger man sjelden samarbeidspartnere, og da trenger man å være årvåkent lyttende og intuitiv for å finne ut hva som skaper gode team, mener han.

Det har Alterhaug selv hatt stor nytte av i møte med musikere som Ben Webster, Joe Henderson og Chet Baker.
– De har vært veldig ydmyke rundt det kommunikative aspektet. Da jeg spilte med Ben Webster i Studentersamfundet som 25-åring, sa han at han trengte min stemme for å spille opp til sitt beste. I teamarbeid er det viktig å anerkjenne ulikhetene og svakhetene, og oppmuntre hver enkelt til å komme med sin egenart, sin stemme. I vårt hierarkiske samfunn er det underkjent, men det er viktig å vite at alle har en stemme. Tenk så mange barn som slutter å spille når de er 12-13 år. De har ikke fått funnet fram til seg selv og sin egen drivkraft. Læring bør ikke kun være et målarbeid, understreker han.

Livslange musikkvenner
Barndomshjemmet i Mo i Rana var fullt av folk og musikk. Bjørn og broren fikk være oppe så lenge de ville, og Bjørn sovnet ofte under bordet og ved et tilfelle i et skap. Av moren lærte han å spille gitar, og sammen med broren dro han ut for å spille til dans som 12-åring. Det var da han oppdaget bassen.
Men å skulle leve av musikk var utenkelig. Det var først da han kom til Oslo og Garden at han fikk kontakt med hovedstadens jazzmiljø. Jan Garbarek, Terje Bjørklund, Egil Kapstad og Bjørn Johansen ble livslange venner og musikkpartnere.
– Jeg skjønte at jeg hadde kvaliteter som gjorde at jeg fikk bli med, forklarer Alterhaug.

Som student ved Musikkvitenskapelig institutt i Trondheim, der han kom inn på gehør, fikk Alterhaug i oppdrag å spille når internasjonale stjerner opptrådte i Samfundet.
-Tenk for en unik opplevelse vi fikk med å lære av artister som Lucky Thompson, Ben Webster, Bengt Hallberg og andre, utdyper han.

Nordens fremste jazzby
Gjennom Samfundet og tirsdagsjammen på Puben ble bassisten fort en del av det kreative miljøet.
– Det var en smeltedigel, noe jazzlinja er et eksempel på. Trondheim var og er kanskje den fremste jazzbyen i Norden. NTNU har skjønt det nå, og refererer like mye til musikkdelen av universitetet som det teknologiske. Jeg tror det har noe med sosialiteten som fins i det trønderske lynnet. Folk ble invitert med, og vi gikk jo aldri hjem. Man blir ønska velkommen og byen er så liten at man blir kjent. Det er et flott mellommenneskelig miljø, sier Alterhaug som var på laget da Terje Bjørklund anla jazzlinja i 1979.

Samme år mottok han Spellemannprisen for debutalbumet «Moments», som den aller første prisvinneren utenfor Oslo i klassen jazz.
– Det var det første jeg gjorde som ble markert og fikk en del oppmerksomhet. Det var viktig for miljøet og meg at det ble gjort en plate, samme år som jazzlinja ble oppretta. De fleste som deltar på plata har vært lærere der, forteller han.

I høst ga han ut sin femte soloplate, «Innocent Play». Til tross for at han har skrevet over 250 komposisjoner og medvirket på en lang rekke plateinnspillinger, har Alterhaug ingen overveldende plateproduksjon i eget navn.
– Jeg føler ikke at jeg vil gi ut noe uten å ha noe å si, sier han.

Rydder i notebunken
At det har skjedd en endring i oppmerksomheten rundt plateslipp i jazzsjangeren, har Alterhaug fått erfare. Den siste utgivelsen har knapt blitt anmeldt i de store riksmediene, i motsetning til hans tidligere plater. I innlegget «Kriterier for anmeldelse av jazzplater» maner han til debatt om kriteriene som ligger til grunn for hva som anmeldes i rikspressen.

Engasjement har jazzbassisten i store mengder. Nærmest hver dag skriver han leserinnlegg, både negative og positive. De fleste blir forkastet, men en årvåken leser av debattsider vil se at mye også kommer på trykk.
– Engasjement er kjempeviktig. Man bør ytre seg, selv om det får konsekvenser. Mange unge er redd for å si sin mening i frykt for å miste jobbene sine, men sånn bør det ikke være, mener han.

Den siste tida har Bjørn begynt å rydde i stablene av noter. Mye av det har sjelden eller aldri blitt spilt. Han har en ambisjon om å publisere noe av det upubliserte, og kanskje skrive mer for kor. Noen av hans ukjente komposisjoner blir offentliggjort under konserten med Knut Lauritzen storband i Dokkhuset til høsten.
– Jeg tror jazzen hadde stått sterkere hos publikum om det ikke hadde vært noe skille mellom «ren» og «uren» eller gammel og ung jazz. Jazzens kvaliteter går langt utover musikken, det er en måte å samhandle på med improvisasjon som en av mange elementer, avslutter Bjørn Alterhaug.