Kriterier for anmeldelse av jazzplater

«Norske jazzmusikere velger pop» het innslaget i NRKs «Kulturhuset» 9. april. Flott at P2 reiser problemstillinger rundt jazz som er det ene utgangspunktet for denne ytringen, det andre er avisers kriterier for anmeldelse av jazz.

På spørsmål fra programlederen hvorfor jazzmusikerne nå velger pop istedenfor en mer jazzorientert musikk, og om det var et problem, svarte NRKs jazzanmelder Svein Magnus Furu bla at det er et stort mangfold i musikk i dag og den musikk som presenteres i ulike medier er ikke jazz. Han opplevde ikke dette som et problem; studentene tar jazzutdanning for å bli god på instrumentet sitt, noen velger ren jazz, men den mest interessante jazzmusikken er den som er minst museal, som kopler mange uttrykk, følgelig en styrke at pop velges.

Det kunnes sies mye om svaret. Imidlertid, slik jeg hører dette finner jeg her anledning til å reise spørsmål om utvelgelsen av det som blir anmeldt, noe som utvilsomt har med jazzens posisjon i mediene å gjøre. På få år har jazz, som en av de mest markante kulturelle uttrykk i det 20. århundre og inn i vår tid, nærmest forsvunnet fra mediene. Dette skyldes nok i stor grad at mange av de fremste formidlerne i større aviser, TV og radio pga. alder ikke er så aktive lenger, og at jazz ikke «selger» godt nok hos journalister og redaktører.

NRKs jazzanmelder sitter i en meget viktig posisjon når det gjelder å bidra til både mangfold og at både «ren» og «uren» jazz blir formidlet i NRK. Det samme gjelder Klassekampen, Aftenposten og andre større aviser.

For å belyse mitt anliggende vil jeg ta utgangspunkt i en utgivelse som, så vidt vites, ikke er blitt anmeldt i NRK jazzklubben og heller ikke i Klassekampen og Aftenposten. Jeg tror dette kan gjelde mange andre CD-er i denne kategorien. Eksemplet er min egen CD, «Innocent Play», fra oktober 2014, som ble tilsendt både Jazzklubben, Klassekampen og Aftenposten for mange måneder siden.
At CD-en ikke er blitt anmeldt, skaper undring. (Alle mine fire tidligere CD-er i eget navn er blitt fyldig anmeldt.) Det som jeg imidlertid kunne tenkt meg en begrunnelse for er hvorfor denne i dag ikke synes å bli sett på som kulturelt sett gyldige uttrykk for anmeldelse.

Det snakkes pent om mangfold, ord som «museal» og «ren jazz» brukes ofte uten at man prøver å forklare hva som ligger i disse ordene. Er det slik at utgivelser som oppfattes i en klar jazztradisjon ikke er av interesse for dem som har blitt tildelt et kulturelt ansvar og betales for å anmelde? Bidrar dette til mangfold og interesse for jazz?

Jeg tror mange, både unge jazzmusikere og oss litt tilårskomne, ville blitt klokere om ansvarlige anmeldere kunne si noe om dette. Vi kunne få en debatt rundt mangfold, «ren» og «uren» jazz, og ikke minst kriterier for hva som anmeldes i NRK, i Klassekampen, Aftenposten og andre større aviser for tiden.

Bjørn Alterhaug
Bassist, komponist, bandleder og tidligere professor i musikkvitenskap ved NTNU