Fra aulaen på gymnaset til en nasjonal scene for jazz

Av Pål Buset
pressefoto: Trym Schade Warloe/Nasjonal jazzscene

På Otnæs kontor i jazzscenens og Norsk jazzforums kontorfelleskap i Akersgata i Oslo, henger en innramma utgave av en Flu Harberg-rute: et lite demonstrasjonstog utstyrt med faner, på fanene står ”Jazz er rart”.
– Jeg fikk ruta av Per Oskar Olsen, sjef i Sparebank1 Midt-Norge som tidligere var hovedsponsor for Moldejazz, forteller Otnæs. – Da jeg forlot Moldejazz til fordel for Victoria, fikk jeg Hartberg-stripa og streng beskjed om at den skulle henge på mitt nye kontor. Per Oskar er egentlig blues-mann på sin hals, men sier selv han har lært mye om, og etter hvert satt pris på, mye mer eller mindre rar jazz i sine år som gjest på Moldejazz.

Karbonadesmørbrød med egg
(Totalt tre smørbrød.)
I disse dager er det 45 år siden Otnæs koordinerte og promoterte sin første konsert: Keith Jarrett i aulaen på gymnaset i Mo i Rana.
– Min mor var aktiv i Musikkens venner på Mo. Tidlig på høsten ’69 spurte hun om to kompiser og jeg kunne tenke oss å ta ansvaret for det praktiske rundt en konsert med Karin Krog og Arild Andersen. Det ville vi.

Det var startskuddet for Otnæs’ jazzkarriere, om den svømmende og fotballspillende 18-åringen fra Mo ikke var i særlig grad klar over det selv. Samme høst fikk han en telefon fra det nystifta Nordnorsk jazzforum som lurte på om han kunne tenkte seg å være den lokale representanten. Otnæs takka ja, og slik rulla ballen videre. Neste telefon kom fra Club 7-nestor Atilla Horvat.
– Han hadde vel fått med seg at vi hadde greid å gjennomføre en konsert, ler Otnæs.
– Og så var han ute etter å få på plass en litt mer omfattende turne for en ung, amerikansk pianist han hadde tro på. Da han ringte og tilbød oss Keith Jarrett på sitt lett gebrokne norsk, trodde vi først det var noen som kødda med oss.

Horvat mente business, og den unge Otnæs med to kompiser sto plutselig med et stort ansvar på sine gymnasiastskuldre. De unge, håpefulle konsertpromotørene fikk tillatelse til å spille musikk over gymnasets høyttaleranlegg i storefri. Litt sleipe var de kanskje: blant annet gikk det i en cover-versjon av The Beatles Here There and Everywhere. Med andre ord ikke helt representativt for hva som kunne forventes av Jarrett og medfølgende musikere.

– Vi gikk rundt med billettblokka og pusha så godt vi kunne. Åtte kroner for voksne, seks kroner for barn. Til slutt fikk vi solgt 324 billetter, et tall jeg aldri vil glemme. Jeg har fortsatt regnskapet et sted, humrer Otnæs. – Det er skrevet for hånd og viser et bitte lite overskudd. Det til tross for at publikum kanskje ikke fikk akkurat det de hadde forventa. Riktignok åpna Jarrett med Dylan-låta My Back Pages, men deretter gikk det rett over i det frieste av det frie. Dagen etter, da vi hadde sendt bandet til flyplassen, feira vi med å spise opp overskuddet på Meyergården på Mo. Vi hadde akkurat råd til tre små cola og hvert vårt karbonadesmørbrød med egg.

Telefonkiosk på Nordstrand
Slik havna Otnæs i ”bookingbransjen”. Da han flytta til Oslo for å studere hendte det også at han fikk tilsvarende henvendelser. En telefonkiosk ikke så langt fra hybelen på Nordstrand, fungerte som kontor.
– Gjennom Arild Andersen og Karin Krog fikk jeg spørsmål om jeg kunne sette sammen en liten turne for Jan Garbarek kvartett, og det gjorde jeg mens jeg fortsatt holdt til på Mo. Det leda videre til at jeg kom i kontakt med Terje Rypdal på Moldejazz i ’71 (for øvrig Otnæs første møte med festivalen (journ.anm.)). Det endte med at jeg booka en liten turne for Rypdal Ensemble fra en telefonkiosk på Nordstrand.

I åra som fulgte var Otnæs flittig konsertgjenger mens han studerte i Oslo.
– Miljøet var mindre da. Det var ikke like mye som skjedde, sammenlikna med i dag. Vi kunne glede oss i månedsvis til én bestemt artist skulle komme til byen. Men det var mye bra på gang, på Club 7 selvfølgelig, men også på Håndverkeren, på scenen på Studentbyen på Sogn og på Bikuben for å nevne noen.

Jazz er ikke feigt i Bodø
I 1978, etter fullførte studier (cand.polit. med hovedfag i sosialpedagogikk) flytta Otnæs til Bodø og ventende jobb hos Fylkesskolesjefen. Snart ble han trukket inn i miljøet rundt den lokale jazzklubben Ad Lib.
– Bodø hadde et helt spesielt musikkmiljø med tre veletablerte klubber som alle trakk i samme retning. Det var ikke samme antagonisme mellom klubber og sjangere som kanskje var tilfellet i større byer. Jazzklubben, viseklubben og rockeklubben jobba tett sammen og publikummet var i fri flyt sjangerne i mellom.

Otnæs jobba seg snart opp til å bli en slags sjef for Ad Lib, og ble på veien kjent med Halvard Olsen som dreiv Sjøhuset i Bodø. Der fikk de tre omtalte klubbene mulighet til å drive sin egen scene.
– Sjøhuset var viktig for musikkmiljøet i Bodø. Der fikk vi anledning til å etablere scenen Sinus i 1983. En scene der rock, vise og jazz gikk opp i en større helhet. I Bodø var det ikke noe ”jazz er feigt” og ”rock er ræva”. Jazzfolk gikk på punkkonsert med UK Subs og en av de lokale representantene for sjangeren, Harald Hanekam, kunne observeres på første rad under konsert med Chet Baker.

I ’86 gikk Otnæs over i jobb i kommunens kulturavdeling. Blant annet ga han seg i kast med å utrede mulighetene for et kulturhus i Bodø. Valget falt til slutt på aulaen ved Aspåsen skole som via ombygning sto ferdig i 1991.
– Helt ærlig var jeg innstilt på å la stillingen som sjef for kulturhuset gå til en annen, forteller Otnæs. – I utgangspunktet så jeg på det som en drømmejobb. Men som så mange andre kulturhus resulterte dette også i store politiske stridigheter på feltet, de hadde jeg liten lyst til å involvere meg ytterligere med. Men så satte rådmannen ned foten i det han sa ”nå har du født denne ungen, da må du også være med på å oppdra barnet.”
Slik ble Jan Ole Otnæs leder for kulturhuset i Bodø, en stilling han ble værende i fram til han ti år seinere fant veien til en viss festival på Nordvestlandet.

Jazz, økonomi og folkefest
På begynnelsen av 80-tallet ble Otnæs valgt inn som styremedlem i Norsk jazzforbund,  som gjennom sammenslåing med Foreningen norske jazzmusikere ble til Norsk jazzforum i 1997. På landsmøtet i jazzforum i 2001, samme år som han takka ja til jobben som festivalsjef i Moldejazz,  ble Otnæs valgt som styreleder. På landsmøtet ble det også vedtatt å utrede en mulig nasjonal scene for jazz. Innen Otnæs gikk av i 2005, var en slik scene, om enn som en prøveordning, et faktum.

Etter noen års tilværelse som nomadisk klubbkonsept, åpna som kjent Nasjonal jazzscene i lokalene til gamle Victoria kino på Karl Johan i 2008. Det skulle gå enda noen år før Otnæs tok over skuta. Som mangeårig konsertarrangør og sjef for et kulturhus, var det ikke noe helt nytt han gikk til, da han i 2001 overtok roret på et noe økonomisk tynget Moldejazz.
– Jeg kjente jo Moldejazz godt både som konsertgjenger og frivillig. Det var uansett en viss overgang å gå fra en kulturhusmodell der du avvikler arrangementer året rundt til en festival der 70 – 80 arrangementer skal avvikles i løpet av én uke. Dessuten gikk festivalen, som resultat av en rekke uheldige omstendigheter, på en veldig økonomisk smell i 2001.

Slik hadde det seg at Otnæs overtok en festival som sto i gjeld. Han hadde dermed ikke noen annen utvei enn å gå i pluss i 2002.
– Det ble en bratt læringskurve, sier Otnæs. – Ikke minst måtte jeg bli kjent med byens næringsliv på rekordfart. Vi fikk ettergitt litt penger her og der, og viktigst: alle artister fikk utbetalt sine honorarer. Men gjelda la et veldig press på festivalen. Sponsorinntektene måtte opp, utgiftene ned og billettsalget bedres.

Resultatet av en iherdig innsats var at festivalen solgte rekordmange billetter i 2002. Det hadde også sitt å si for trivselen i byen. Skal vi tro Otnæs var de like ved å sprenge kapasiteten for den resten av året så rolig nordvestlandsbyen.
– I 2002 var vi gjennom taket for hva byen kan tåle. Vi hadde noen fantastiske konserter, det er ikke uten grunn vi solgte billetter, men det ble rett og slett i overkant stor pågang. Hotellkapasiteten var sprengt, og som avlastning skulle vi få inn ei tidligere hurtigrute som hotellskip. Én måned før festivalen ble den kansellert. Noe som fikk daværende organisasjonssjef Frank Fossdal til å utbryte at ”dette er vel omtrent som om Alexandra (byens tradisjonsrike hotell, journ.anm.) har brent ned”.
Løsninga ble å sette 80 sponsorer på «jazzcruise» med hurtigruta til Kristiansund.

Otnæs skulle ha mange gode år i Moldejazz, selvfølgelig med svingninger i program og besøkstall som for festivaler flest. I 2013 forlot han Molde til fordel for sjefsjobben i Nasjonal jazzscene.

– Nå er du så heldig å styre en konsertscene som utelukkende kan konsentrere seg om jazz. Det er vel symptomatisk for spesialiserte festivaler i dag, at navna som står øverst på plakaten ikke alltid hører hjemme i riktig kategori. Hvordan opplevde du det i Molde, å skulle kombinere folkefest og knutepunktfestival?
– Dette med folkefest var for lengst opplest og vedtatt da jeg overtok roret i Molde. Det var noe jeg måtte leve med. Selv har jeg alltid trivdes best med de smalere produksjonene og på de mindre scenene, men jeg ser heller ingen ting problematisk i å booke inn store headlinere utafor jazzfeltet, for å muliggjøre det smalere programmet økonomisk. Min booking-moral på dette feltet er at en artist kan rettferdiggjøres så lenge han eller hun enten er inspirert av, eller har hatt en innvirkning på, jazzen. Slik kan navn som Stevie Wonder og Paul Simon uten problemer toppe en jazzfestival. Det er derimot ikke alle som forstår at Elton John ikke har noe med jazz å gjøre, mens Sting og Elvis Costello er helt innafor.

– Hva med disse endringene i lyttevaner vi har hørt så mye om i ti – femten års tid? Er cd-salgets død relevant for jazzen, og har det gjort det dyrere og vanskeligere å hente inn for eksempel store, amerikanske jazznavn?
– Jeg styrte Moldejazz i et tiår der svært mye skjedde med hvordan vi konsumerer musikk. Nå er dette platesalgets død en ja- og nei-problemstilling for smalere jazz, der salgstallene, med få unntak, aldri har vært spesielt høye, men det er klart utviklingen på det digitale feltet har noe å si. Jeg tror nok heller smal musikk har blitt lettere tilgjengelig, og driver du festival eller konsertscene, har det åpna seg helt nye promoteringskanaler. Når det gjelder tesen om at manglende platesalg nødvendigvis gjør artistene dyrere, er jeg ikke sikker på om den er gyldig. Artistene helt i toppsjiktet har blitt dyrere, men et stort mellomsegment har nok heller blitt rimeligere. Største utfordring i dette tidsrommet har heller vært at artister, og da kanskje særlig amerikanske, etter 9/11 har blitt mer nølende innstilt til å reise med fly. De fleste flyr til Europa og velger deretter transport over landejorda, noe som nødvendigvis er en utfordring for mindre sentralt beliggende festivaler og scener.

En viktig klubb for norsk jazz
– Det er ikke mange andre jobber jeg kunne tenkt meg, sier sjefen for Victoria, Nasjonal jazzscene. En klubb som siden dørene åpna i 2008 har rast oppover på jazzmagasinkåringer av typen Top Hundred Hip Joints for Jazz.
Der Blå lenge var Oslos representant på jazzkartet, er det nå Victoria som gjelder. Også nasjonalt har klubben fått stor oppmerksomhet i form av kåringer og bejaende artikler i rikspressen. Victoria står støtt som en scene der alt fra mainstream til det helt smale trekker publikum. Kort sagt må scenen kunne kalles en suksess.

– Jeg var med på utredningen, og har fulgt spent med hele veien. Både på den tidlige, utprøvende tida, og i etableringsåra under Jon Olav Kringeland og seinere Linda Skipnes Strand. Vi er veldig heldige som er i en posisjon der vi kan hente inn det største av så vel internasjonale som nasjonale stjerner. Vi er en nasjonal jazzscene, og jeg synes vi makter å sette sammen et tilbud som viser bredden i norsk jazz. Dessuten er vi, blant annet gjennom Uhørt-serien,  blant de beste på å slippe til unge artister.

Under Europe Jazz Networks (heretter EJN) årsmøte i Helsingfors i midten av september, ble Otnæs valgt inn i paraplyorganisasjonens styre. Han er overbevist om at europeisk jazz vil tjene på Nasjonal jazzscenes tilstedeværelse, og vice versa. Det er viktig for norsk jazz å være representert i styret.
– Finanskrise eller ikke, det er ikke helt sant at offentlig støtte ikke lenger finnes på kontinentet. Selvfølgelig er det steder det står dårligere til enn andre, men det finnes både reise- og arrangørstøtte. Myten om at norske scener og artister får sydd puter under armene, er og blir en myte. Sammenlikna med amerikanske utøvere, står det stadig betydelig bedre til i Europa. Uansett utgjør EJNs stadig større medlemsmasse et utrolig nettverk for arrangører, agenter og promotører over hele kontinentet. Vi får etter hvert også inn en del EU-midler som muliggjør en fast, lønna administrasjon og som muliggjør en rekke prosjekter.

Blant det Otnæs og Nasjonal jazzscene ser på som ekstra spennende ved å ha en fot innafor i EJN-styret, er muligheten til å utvikle og utveksle produksjoner også europeiske arrangører imellom.
– Vi begynner å bli flinke på dette i Norge. Gjennom de regionale sentrene, men også mellom festivaler og klubber. Her på Nasjonal jazzscene har vi for eksempel tatt initiativ til en turne med Mats Eilertsens tingingsverk for Vossa Jazz 2014. Vi har også tidligere samarbeida med andre arrangører om turneer, men dette er første gang vi tilbyr en ferdig produksjon som også subsidieres av oss. Slik sikres Eilertsens verk et videre liv. Slikt håper jeg å få til også på europeisk nivå.