Sheila Jordan (85) er en av verdens beste jazzsangere og har vært en av norsk jazz’ beste amerikanske støttespillere i 50 år. Nå skal hun turnere med norske venner.
Av TERJE MOSNES
– Jeg har ikke reist i Norge med norske musikere på aldri så lenge, så jeg ble henrykt da Bjørn Alterhaug inviterte meg over. Du vet, Norge betyr noe spesielt for meg!
Sheila Jordan nærmest jubler på telefon fra USA. Den stadig like vokalforrykende 85-åringen stiller sammen med pianist Ivar Antonsen, bassist Bjørn Alterhaug og trommeslager Espen Rud på Nasjonal jazzscene, Victoria, torsdag 2. oktober, og fortsetter til Tromsø (3.), Sortland (4.), Svolvær (5.), Bodø (7.) og Trondheim (8.) før turneen avrundes med stort «Sheila-seminar» (10.) og konsert (11.) ved Smeltedigelfestivalen i Mo i Rana. I Tromsø og Trondheim skal den vitale veteranen også gi mesterklasser, noe hun har fortsatt med i USA også etter at hun avsluttet en mer enn 25 år lang pedagogkarriere for noen år siden.
Brobygger
– Smeltedigelfestivalen feirer 10-årsjubileum og bad meg om å invitere en utenlandsk gjest, forteller Bjørn Alterhaug. Han «har visst om Sheila fra hun kom til Oslo med George Russell midt på 60-tallet» og ble kjent med henne noen år seinere.
– Det var da vi spilte sammen på uroppføringen og plateinnspillingen av Egil Kapstads «Epilog. Bill Evans in memoriam», Vossa Jazz-bestillingsverket i 1983, sier Bjørn. I likhet med så mange norske musikere har han nytt godt av Sheila Jordans hjelpsomhet og smått legendariske gjestfrihet i New York, og i 1997 turnerte han to uker i Norge med henne, Bjørn Johansen, Stephen Scott og Victor Lewis.
– Sheila har betydd så mye som brobygger mellom amerikansk jazz og norske musikere som Arild Andersen, Jan Garbarek, Radka Toneff, Espen Rud, meg selv og mange andre, og seminaret under Smeltedigelfestivalen skal handle om blant annet dette, fortsetter Bjørn. – Per Husby er seminarleder, og Arild Andersen blir med på både seminaret og konserten dagen etter.
Duo med Arild
– Jeg gleder meg sånn til å synge med Bjørn, Ivar og Espen. Flotte musikere og hyggelige mennesker, sier Sheila Jordan med en entusiasme som selv skrøpelige mobillinjer ikke klarer å døyve.
– Norge har betydd mye for meg. George Russell introduserte meg for norske musikere, og mitt første vokal/bass-duoalbum gjorde jeg med Arild Andersen i 1977. Det danske selskapet Steeplechase var det eneste som våget å satse på noe såpass uvanlig.
(Pressefoto: sheilajordanjazz.com/Ed Cohen)
– I disse dager fortelles den dramatiske livhistorien din i en rykende ferske biografi?
– Så hyggelig at du nevner den! Joda, boka «Jazz Child. A portrait of Sheila Jordan» utkom for noen dager siden. Ellen Johnson, en flott kvinne og en god venn, og dessuten en god sanger og pedagog, insisterte på at jeg burde fortelle om livet mitt. Jeg protesterte lenge, men hun ga seg ikke og jobbet i sju år med boka. Jeg er så takknemlig, og heldigvis har de første tilbakemeldingene fra leserne vært veldig positive.
– Du begynte tidlig å synge og ble huka på jazz da du hørte Charlie Parkers «Now’s The Time» på en jukebox i 1947. Litt seinere dro du til New York for å studere musikk, ble god venn med Parker som ofte vinket deg opp på scenen for å synge med bandet og fikk etter hvert et stort navn som improviserende sanger. Det er en lang linje her, hva slags repertoar plukker du med deg til Norge denne gang?
– Jeg vet ikke helt ennå, men det blir nok noen nye og noen gamle sanger. Det har skjedd utrolige ting i livet mitt de siste 28 åra, jeg blir 86 i november og var jo 58 før jeg kunne slutte i den vanlige jobben min og konsentrere meg om å synge. Siden har jeg vært travelt opptatt, så jeg sier til alle: Stå på med det du liker og gi ikke opp, for det er aldri for seint.
– Du er godt voksen, men holder koken og vel så det. Hvordan orker du så mye reising?
– Jeg tenker ikke på det. Å hjelpe til med å holde jazzen levende er så mye av et kall for meg at jeg ikke tenker over at det er slitsomt å reise. Jeg tenker på meg selv om en budbringer, en jazzens budbringer, og er det slik at jeg må reise for å være det – vel, da reiser jeg.
– Etter så mange år og utallige konserter: Er det mulig for deg å gjøre noe du ikke har gjort før? Er improvisasjonslysten stadig til stede?
– Vet ikke. Jeg bare gjør det som faller meg inn i øyeblikket og tar det derfra.
– Hvilke kvaliteter leter du først og fremst etter når du velger repertoar?
– Ulikt mange andre sangere går jeg først og fremst etter melodien. Den må stemme. Kommer jeg over en god melodi med en dårlig tekst, forandrer jeg teksten, og jeg synger aldri sanger som jeg ikke liker eller ikke kan identifisere meg med. Det kan være sånne sanger som er glimrende for andre, men som ikke er «mine», og da overlater jeg dem til andre, sier en reiseklar og spillesugen Sheila Jordan.
