Når alt klaffer

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Med femten musikere, én journalist og unevnelig mange kilo i overvekt, begav Ensemble Denada seg ved juletider i 2012 ut på turné i Italia. Hvordan står det til med jazzapparatet i et land der kulturstøtte er skåret ned til beinet?
Jazzinorge ble med, og forsøker i denne føljetongen å kombinere turnédagbok med lettbeint, kulturpolitisk analyse.

Juletrøbbel
Det er ikke hver dag du blir forsinka på grunn av weihnachtsmarkt i Nord-Italia, men det er akkurat det femtenmannsensemblet Denada opplever på vei inn til hotell og spillested i Sacile, en liten by et sted på slettelandet mellom alpene og Venezia. Politi og diverse funksjonærer i refleksvest vil ikke vite av noen turnébuss. Kjør rundt, sier de, sentrum er stengt. Vi kjører rundt, men det er liten hjelp i å sirkle, skal du til sentrum. Og jo flere runder vi kjører, desto mer anstrengt blir ansiktsuttrykket til lydmann Holger Schwark. Forsinkelser er ikke noe særlig, skal du stifte bekjentskap med et ukjent antall kabler, en miksepult og ikke minst en bøling lydmenn med sterke meninger – når du er den som alltid er førstemann inn og sistemann ut.

– Vi ligger bak skjema, det betyr rett på venue i dag som i går, sier turnéleder, trompetist og produsent Anders Eriksson over høytaleranlegget når vi etter noen omganger med fekting og feilkommunikasjon omsider har kommet oss innafor sperringene og inn til sentrum.
– Dessuten må vi dra en halvtime tidligere enn planlagt i morra. I følge sjåføren skal det snø. Trodde ikke de dreiv med den slags her, men vi er tross alt ikke langt fra alpene.

Teatro Zancanaro, kveldens spillested, er et skikkelig gammalt art deco-teater. Her er røde seterader i to etasjer og en skrekkelig dyp orkestergrav. Ikke akkurat en scene som innbyr til stage diving. Vi lesser ut og inn og rigginga er i gang.

Il volo del jazz er konsertserien som årlig fyller teateret med internasjonale jazznavn. Høsten 2012 gikk serien over tre høstmåneder, fra oktober til desember, med blant andre Herbie Hancock og John McLaughlin på scenen. Denada er sesongens siste konsert. Det er det italienske booking-, management- og produksjonsbyrået Around Jazz som legger til rette for serien. Denadas mann i Italia, Enrico Iubatti, har vært involvert i selskapet i et par tiår og vet hvilke tråder man bør trekke i. Dessuten har Around jazz holdt på i en årrekke. Penger eller ikke, musikk må til og byrået vet hvor publikum holder til, hvordan de mobiliserer dem, og til hvilke lokaler.

Tenke annerledes
Med en kort time til lydprøver, og som mer i veien enn til nytte, tar journalisten seg en liten spasertur i Sacile. Hektisk eller ikke, også på en turné for viderekomne må det være tid til litt sightseeing. Noen smale, norditalienske smug, et par torg og en kirke. Jul, over alt er det jul. På et torg en stall med en krybbe, på et annet en skøytebane med tilhørende julelys.

Der musikklivet tidligere fikk støtte over statsbudsjett, så vel som gjennom Italias svar på grasrotandelen, er det nå kun sistnevnte som gjelder, men i langt mindre grad enn tidligere. En stadig større del av potten blir brukt til å lappe på budsjettsprekker i andre sektorer. I 2011 gikk kun 370 millioner kroner av overskuddet fra det nasjonale lotteriet til kultur, i 2007 var tallet ca. 1,2 milliarder.
Det er fortsatt mulig å få tildelt skattepenger, men nå kun lokalt, på statsbudsjett blir det meste av kulturposten spist opp av drifts- og vedlikeholdsmidler til landets ikke ubetydelige kulturskatter.

– Vi må tenke annerledes, forteller Enrico fra Around jazz. – Vi er ikke vant til å hente inn midler fra kommersielle aktører. Vi er ikke vant til den amerikanske modellen, der artister sloss om å få spille for døra, og helt amerikansk blir det vel heller ikke. Men du kan ikke drive en festival med et enormt budsjett hvis det ikke finnes kjøpekraft og etterspørsel. Da må du kutte ned på utgiftene, forsøke å finne fram til alternative finansieringsmodeller, eller booke artister som ikke krever enorme honorarer. Da jeg begynte i jazzbransjen for tretti år siden var det heller ikke mye penger, men artistene la seg ikke ned for å dø av den grunn. Musikk og kultur er nødvendig uavhengig av økonomiske svingninger. Dårlige tider betyr ikke at folk slutter å tenke, eller at de slutter å være kvalitetsbevisste kulturkonsumenter. Jeg tror ikke det blir vanskeligere å drive med jazz, vi må som sagt bare tenke nytt. Hvor kan vi spare? Kanskje bør artister nøye seg med en stjerne mindre på hotellfasaden? Slik jeg ser det er det viktigste at vi fortsetter med kulturell utveksling. Det viktigste er at musikere fra ulike deler av Europa, fra ulike deler av verden og på tvers av sjangere, møtes og utveksler ideer. At vi, slik som nå, snakker sammen og forstår hvor mye viktigere en levende kultur er enn all verdens plast og kjendiser.
– Men tror du dårlige økonomiske tider kan gi god grobunn for kulturell produksjon og forbruk?
– Det der tror jeg er en myte. En litt romantiserende måte å se det på. Jeg tror ikke vanskelige tider gir mer eller mindre kultur. Selvfølgelig påvirkes kulturelle uttrykk av økonomiske og politiske forhold, men jeg tror ikke arbeidsløshet og statsgjeld fører til noen masseflukt til kunsten.

Stort oppstyr
Krise eller ikke, kjøpekrafta ser i hvert fall ut til å være på plass der norditalienske julekaker og assortert juggel bytter hender på julemarkedet. Snart begynner også snøen, i tråd med bussjåførens spådom, å falle over juleklisjeen. Store filler gjør gatene våte. På Zancanaro er lydprøven fullt i gang. Holger svetter, bandleder Helge Sunde fekter. Alt er med andre ord i skjønneste orden. Nå gjenstår det bare å se om norditalienerne tar seg tid og råd til litt norsk storbandmusikk.

Det blir en virkelig god konsert. Bandet er på topp, publikum tallrikt. Det hoies og klappes og alle koser seg, både på og foran scenen. Bravo! roper noen. Noen mindre justeringer er gjort. Det er det samme repertoaret som dagen i forveien, men denne gangen går solistene fram, stiller seg foran. De virker sikrere, fekter nonsjalant med instrumentene og bukker etter fullført solo. Pausevitsene til Helge Sunde sitter litt bedre, latteren i salen sitter litt løsere. Til og med Olav H. Hauge ser ut til å fungere bedre i Sacile. Kort sagt koker det i Zancanaros røde seter etter fullførte ekstranummer. De er virkelig entusiastiske, disse italienerne. De er så pratsomme og nysgjerrige og vil ha autografer. Gjerne på album. Det er dessverre et problem, det der med cd-er. Kremt. I Denadas rekker hviskes det om en kasse med plater som skulle ha kommet fra Tyskland. Hvor ble den av?

Det går kjapt opp for trombonist og merch-sjef Erik Johannesen at seksten cd’er er i knappeste laget der scenen stormes av like deler middelaldrende entusiaster og fjortiser med rare briller. Er først Denada i byen skal autografer innhentes, bilder tas og hender ristes. Har dere hørt om det der norske storbandet som er så hot at de ikke en gang selger plater etter konsert?

Gammel kulturnasjon
– Skjønner du hva jeg mener? spør Anders etter konserten. Vi har blitt geleida til en vinbar gjennom snøværet – som nå, fortsatt i tråd med bussjåførens spådom, ser ut til å ta til. I det vi, som første pulje Denada, entrer lokalet blir vi møtt av stående applaus, gratulasjoner og nye autografhenvendelser.
– Dette er noe helt annet enn hjemme. Ikke at det er noe galt med et norsk publikum, men det er noe i klisjeen, ikke sant? Det er litt høyere temperatur her lenger sør i Europa.

Og jo, han er inne på noe. Jeg kan ikke annet enn å nikke bifallende. Temperament og temperatur eller ikke, også journalisten lar seg imponere av oppmøtet og innstillingen til det norditalienske publikum. Antagelig ville de selvantent på en Bon Jovi-konsert, slik de ter seg til femtenmannsorkesterets groovy, men tross alt også tidvis utfordrende repertoar. Trampeklapp, plystring og roping er noe vi forbinder med helt andre sjangere her i nord. Kanskje er det et spørsmål om nettopp kategorier? Har vi tatt jazz’en ut av jazz? Er det så forfina og sofistikert at det ikke kan ropes litt?
– Vi snakker om en gammal kulturnasjon, sier Anders. – Er det skisport i Norge, er det musikk i Italia. Bare tenk på publikummet i kveld. Bare se rundt deg. Her er halve byen, uavhengig av alder, ute og drikker vin etter konsert med et norsk jazzensemble. Det er en helt annen kultur for musikk enn hva vi er vant til, og det er ikke rart. Rett borti høgget her oppsto operakunsten. Her lager de noen av verdens beste instrumenter. Og ikke nok med det, jazzen har vært viktig i Italia helt siden mellomkrigstiden. Derfor er det viktig at Denada og andre norske artister kommer seg hit. Det er et stort marked, og selv om det er mindre penger i omløp, slutter ikke italienerne å gå på konsert. Interessen for norsk musikk i Italia er mye større enn mange der hjemme forestiller seg.

Oppstyret faller ikke til ro. De deler av publikum som har fulgt oss på bar legger ikke fra seg entusiasmen sånn helt uten videre. Hver gang én eller flere av bandets medlemmer beveger seg inn eller ut av lokalet, er det på ny tid for trampeklapp og gratulasjoner. En jente på en åtte–ti år har vært på konsert med mamma. Nå koser de seg med litt drikke og antipasti til tross for at klokka må være langt over leggetid. Jenta har med seg en liten bok hun samler jazznavn i. Nå går den rundt borda, alle Denada’er skal skrive og undertegne små hilsener. Selv spiller hun piano.

Når boka har gått runden, er det på tide å pakke sammen for kvelden. En siste runde applaus og håndristing, og en glad og ubekymra gjeng trasker tilbake til hotellet. Snøen faller fortsatt – stadig tettere, men legger seg, det gjør den ikke.

Dette er del av en artikkelserie om en førjulsturné femtenmannsbandet Ensemble Denada gjennomførte helt mot slutten av 2012. Jazzinorge ble med for å undersøke vilkårene for det glamorøse turnéliv på kriserammende italienske veier.
Betyr trange tider kroken på døra for eksport av norsk jazz til Sør-Europa? Det virker ikke sånn. Fortsettelse følger snart.
Første del, Storband uten grenser, kan du lese her.