Nyhet

Flere treklanger, ikke nødvendigvis enklere musikk

PLATEPRAT: Ivar Grydeland har laget sin første soloplate, litt over 10 år etter at han platedebuterte. Og for en debut, platen ”Bathymetric Modes” treffer noe grunnleggende fint i meg. Blant annet fordi den minner meg om mine siste 10 år.

AV ARTHUR KAY PIENE

Noen få ganger virker det som om en musikers karriere følger nøyaktig samme utvikling som det musikalske livet mitt. Det er kanskje bare en refleks i hjernen, som prøver å finne et system i alt, men det føles ikke mindre virkelig av den grunn. Dette var uansett den første tanken som slo meg da jeg hørte Bathymetric Modes ”, den første soloplaten til gitaristen, komponisten og  plateselskapsdirektøren Ivar Grydeland.

Jeg møtte Grydelands musikk for første gang på Blå rett etter at jeg hadde flyttet hjemmefra i 2003. Der kunne du røyke inne og høre friimprovisert musikk minst tre ganger i uka. Jeg har aldri vært så mye på konserter som i den perioden. Jeg har vel heller aldri vært så gira på den kaotiske fri-jazzen som da heller. Grydelands musikk var, akkurat som nå, et roligere alternativ til Paal Nilssen-Loves åtte-armede vegg av cymbaler. Men den passet fortsatt godt inn med den knallharde musikken du fikk servert der. Vakker, men nesten tilfeldig. Fokusert, men på grensen til stygg. Kompromissløs i sin tro på det lavmælte og repetitive. Dypt fasinerende.

Så delte Blå seg, og Konsertforeningen Blå, som booket den eksperimentelle jazzen, har levd et nomadeliv siden det. Da mistet musikksmaken min sitt hjem også. Fra å være en fri-jazzfanatiker begynte de gamle båndene mine til pop, rock og klassisk musikk å trekke til et bredere utvalg konserter, ikke bare til Mir som ble frijazzens nye hjem i Oslo.

Jeg møtte Grydeland igjen som improvisasjonslærer på Musikkhøyskolen. Jeg fikk inntrykk av at han i større og større grad åpnet seg opp for ulike stilretninger, fra country og kassegitar til samtidsmusikk og preparerte lydlandskaper. En musiker som fortsatt trodde på fri improvisasjon, men som fikk en mer og mer harmonisk tilnærming til impromusikk enn det som er vanlig. Han virket rett og slett var lei av de strenge rammene som atonal musikk ofte skaper.

Og så fikk jeg plutselig ”Bathymetric Modes”, som ble sluppet i september dette året  i posten. Jeg var ikke forberedt på hvor reflektert, moden og vakker denne plata var, og hvor enig jeg var i valgene som er tatt på den. Det er en kort og tilsynelatende gjennomkomponert plate som henter like mye fraTerry Riley som fraJim O´Rourke. Men først og fremst er det en gjennomført snill plate, som suger deg inn i sin minimalistiske verden. En plate som har lyst til å bli venn med deg. Det er på mange måter det motsatte av det som tiltrakk meg til fri-jazzen i utgangspunktet.

Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på eksperimentell musikk som tør å ikke bare være abstrakt eller vanskelig. Det er først når man åpner døra inn til det konkrete og enkle at jeg synes eksperimentell musikk blir noe mer enn et eksperiment. Jeg håper Ivar Grydeland er enig.

– Tar jeg feil når jeg mener du har blitt ”snillere” med årene?
– Tja, det er vel en retning jeg har beveget meg i lenge. Men det har jo tatt tid. Da jeg begynte her på Musikkhøyskolen (hvor han har gått grunnutdanning, master og nå er stipendiat [journ.anm.]), så spilte jeg jazzgitar. Eller, jeg prøvde å spille jazzgitar, jeg fikk det ikke til. Jeg var egentlig bare lei av det, det låt så sjelden sånn jeg ville det skulle låte. Så jeg bestemte meg for å begynne på nytt igjen. Jeg stemte om gitaren i rene kvarter og ville ikke lære meg de vanlige tingene. Det ble en slags musikalsk trassalder. Jeg tror ikke jeg drev så mye med musikk akkurat de første årene på NMH.

– Så da begynte du å spille country?
– Nei. Jeg møtte Ingar Zach, egentlig ganske tilfeldig, og jeg fikk inntrykk av at vi delte mange av de samme erfaringene. At vi hadde prøvd å spille vanlig jazz, men at vi ikke fikk det til. Så da begynte vi å jobbe med fri-improvisert musikk. Vi bare spilte og spilte og spilte oppe i huset til foreldrene til Ingar. Og så tok vi det derfra, vi fikk gitt ut plater og startet konsertserier og plateselskap. Det var vel først da vi begynte på master sammen at jeg begynte å kose meg med å snike inn noen treklanger inn i det vi holdt på med. Det var begynnelsen på Huntsville, også med Tonny Kluften som vi hadde spilt med lenge.

– Hva er forskjellen på Huntsville-platene og denne soloplata?
– Det er vanskelig for meg å si, det kan godt hende jeg låter som to forskjellige mennesker i de to bandene. Huntsville er et band med tre mennesker som skal være enige om alt, og ha et samlet sound man kan kjenne igjen. Dette prosjektet er jo bare mitt, jeg har ingen å sparre med. På godt og vondt. Dette er ikke en plate som jeg kunne laget for 10 år siden.

– Jeg synes det er mer plass til improvisasjon i Huntsville enn på Bathymetric Modes.
– Utgangspunktet for denne plata er improvisasjoner jeg har gjort på Tenori-on synthen. Improvisasjon er fortsatt et av de verktøyene jeg bruker mest når jeg lager musikk. Men å kalle denne plata for fritt-improvisert blir helt feil.

– Hvorfor?
Fordi jeg har jobbet så lenge med å redigere improvisasjonene. Og det er knallhard redigering det er snakk om her. Jeg har repetert deler, kuttet ut lange partier, endret tempo og tonehøyde. Jeg har brukt lang tid. De andre musikerne på plata er der først og fremst for å forsterke noen melodier  jeg fant inne i det elektroniske mylderet. Jeg skrev ut noen nye melodier til dem også.

Og så har jeg sittet og vurdert og redigert enda mer. Så alle låtene finnes i utrolig mange versjoner. Jeg liker ikke plater med så mye variasjon, så da måtte jeg prøve å plukke ut alt som ikke hørte hjemme her. Det er en låt på denne plata som jeg egentlig ikke synes passer inn.

– Og den låten er … ?
– Haha, nei, det er ingen som har påpekt det enda, så da holder jeg det for meg selv.

– Utvikler du deg mot at ting blir enklere og enklere? Følger du en musikalsk vei som fører deg til en soloplate med bare kassegitar og country-ballader?
– Ikke nødvendigvis enklere og enklere. jeg er nok litt mer interessert i konvensjonelle elementer nå enn for 10 år siden. D-dur og sånt. Det var litt «forbudt» helt i starten, men det tok som sagt ikke så lang tid før jeg begynte med å forsøke å bake inn tonehøyder og treklanger og puls i det lydmylderet vi holdt på med. men det betyr jo ikke at musikken er enklere?

Spør du om det kommer en plate med bare kassegitar og country-ballader? Det vet jeg ikke, jeg har egentlig ingen plan, bortsett fra å forsøke å lage den musikken jeg syns jeg kan best. Så den utviklingen får bli som den blir.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev