Kronikk

Tildelingsrutiner med konsekvenser

Norsk kulturråds tildelingspraksis er urealistisk og lite fleksibel. Dermed oppstår en uendelig runddans som kan ende i katastrofe, skriver musiker Frode Gjerstad i dette innlegget.

Vi som jobber med musikk utenfor institusjonene er blitt ganske avhengige av støtte fra Kulturrådet. De er definitivt den største aktøren og selv om vi jo også har andre aktører, kan disse vanligvis kun komme med mindre beløp sammenlignet med Kulturrådet.

Derfor er det veldig viktig at Kulturrådet er ryddig og forutsigbart.

Ofte er det slik at man skriver en søknad med vedlagt budsjett og sender dette inn til en søknadsfrist. Så brukes det 3 -4 måneder til saksbehandling og svar foreligger.

Og da begynner problemene for oss som søker.

Nåværende praksis
Det er svært sjelden at man blir tildelt det beløp man søker om. Og det gis ingen begrunnelse for hvorfor beløpet reduseres. Ofte ser det ut til at man deler ut 50, 75, 100, 150, 200 000 mao ”runde” beløp. Dette er jo i og for seg greit, men spørsmålet vårt er alltid: hvordan skal vi klare å få tak i de pengene som mangler? Og her møter man det neste problemet: det er nemlig ikke så enkelt at man bare kan redusere prosjektet og tilpasse det til en ny virkelighet, definert av Kulturrådet.  Reduserer man antall jobber, vil svaret bli at Kulturrådet reduserer tildelingen tilsvarende. Dermed oppstår det en uendelig runddans som kan ende i katastrofe.

Denne praksisen kan forstås, men den burde kanskje bli erstattet av en annen praksis som viser litt mer fleksibilitet og forståelse for situasjonen. Kan man godtgjøre at det ikke lar seg gjøre å skaffe pengene som mangler, bør det gis rom for et redusert prosjekt uten reduksjon i støtten.

Hadde vi hatt flere store aktører, ville man ha kunnet søke alternativ finansiering, men dette er jo bare i liten grad mulig. Dermed stilles man overfor valget å avlyse, levere pengene tilbake, eller forsøke å knipe inn der dette er mulig. Det betyr oftest at honorarene må reduseres for å komme i balanse.

Hva er behovene
Det ville være interessant å høre hvilket honorarnivå man i Kulturrådet anser er forsvarlig. Ettersom reiser bare i liten grad kan endres og gjøres billigere ved for eksempel å kjøre leiebil i stedet for tog og/eller fly er det mulig å sove på arrangørens kjøkken for å spare en del penger på hotell om ikke arrangøren står for dette. I Norge er det jo stort sett greit, mens i utlandet, er det  veldig vanlig med privat overnatting som tilbys på de mest utrolige steder. Selv har jeg engang ”sovet ” på et Hammondorgel i et øverom. Dette er ikke en optimal situasjon, men den godtas iblant fordi det ikke finnes brukbare alternativer.  De fleste som reiser litt, innser at situasjonen varierer enormt fra land til land, region til region og man må være villig til å tilpasse seg. Ellers må man simpelthen holde seg hjemme.

Men det er forskjell på at dette skjer en gang i mellom og at turneer er fundamentert på denne praksisen.

Stå opp kl. 04.00
Det ville være interessant om en fra Kulturrådet fikk være med på en utenlands-turne som ”nisse på lasset” og se hva vi gjør. Stå opp 04:00 for å nå avgang kl 06:00 med et billigfly som har en mellomlanding på 5 timer og som gjør at man ankommer i tide til lydsjekk, men ikke til mat før man spiller. Eller etter 8 timer på veien er det rett på jobb. Dette er hverdagen. Den er ganske langt unna de glamorøse forsidene i VG og Dagbladet….

Kulturrådet skriver i tildelingsbrevet at dersom planene endres, må de informeres. Det er jo greit, men innebærer i praksis at man først skriver en søknad som fører til en tildeling som er mindre enn det man søker om. Så må man sende en ny søknad med nytt budsjett og kanskje lage et helt nytt prosjekt. Dette er tidkrevende og resurskrevende.  Både for oss og for Kulturrådet.

Ny praksis er nødvendig
Jeg synes at denne runddansen med fordel kunne bli erstattet av en praksisen der man så på den enkelte søker og hva vedkommende har gjort tidligere dvs om budsjetter er holdt, om prosjektene er gjennomført slik man i utgangspunktet ønsket. Har man klart dette over litt tid, for eksempel 5 år, burde man kunne få en slags ansiennitet som medførte at man fikk tilsagn om et gitt beløp de neste 3 årene og at disse beløpene sto seg dersom man la frem planer som Kulturrådet godkjente for hver av årene. Dette ville gi en forutsigbarhet som i dag ikke finnes og som ville hjelpe enormt i planleggingsarbeidet, både for musikerne og for Norsk kulturråd.

Noen av oss spiller musikk som er vanskelig å selge i Norge. Men vi ønsker jo å spille så da er alternativet å dra ut. Dette medfører i blant store reisekostnader som da legger beslag på store deler av tildelingen. Det er mulig saksbehandlerne ser på dette, men det er også mulig man ser bort i fra det.  Selv synes jeg at tildelingen burde reflektere at reisene for eksempel ikke bør overstige en gitt prosentdel. Har man store reise/oppholdskostnader burde man kunne få ut litt mer penger slik at ikke honorarene blir lidende. Og honorarene burde følge en viss standard.

Avslutningsvis vil jeg peke på praksis med at autorisert revisor skal godkjenne regnskapet dersom tildelingen er over 100 000 kr. Dette er en helt grei praksis, men når man må betale revisor 10 000 kroner, utgjør dette 10% av tildelingen. Det burde kunne gå å gi en kompensasjon ved innlevert, revisorgodkjent regnskap. Tildelingene er knappe i utgangspunktet og det oppleves som meningsløst å måtte betale en person som ikke tilfører musikken noe som helst.

Igjen er det honorarene våre det går ut over.

Frode Gjerstad
Jazzmusiker

Fra forsiden

Kronikk

Jazzprogrammet på Canal Street

Rymden, Arild Andersen Group og Hot Club de Norvège er blant bandene på jazzprogrammet til festivalen Canal Street i Arendal som åpner 24. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev