To amerikanere, åtte klubber og metervis med instrument. Intenst og mykt med vibrafon og marimba.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Vibrafon og marimba er instrumenter som hver for seg, og særlig i salig samspill, fyller godt opp i øregangene. Med et vidt spekter, og ganske så gjennomtrengende bølger, kan det bli nesten for intenst. Det mest intense vibrasjonene går heldigvis kjapt over. Kveldens artister er begge amerikanere, førstnevnte bosatt i Tyskland, sistnevnte i Norge: David Friedman og Rob Waring har for andre år på rad stabla sine, så vel lydlig som reint fysisk, forvokste instrumenter inn på Caféteatrets scene. Det går i en blanding av improvisasjoner, det Rob omtaler som spontankomposisjoner, og Davids komposisjoner.
Først en frekvensmettende, innledende improvisasjon. David på marimba, Rob på vibrafon. Det ringer i ørene, det fyller seg opp i øregangene. Vil trommehinnene tåle trykket? Ja, heldigvis. Snart, etter at de mest gjennomtrengende tonene har lagt seg, vandrer de over i mer sparsommelig og melodiøst samspill. Marimba tar seg av bass og mellomtone, vibrafonen spretter av sted i en lys melodi.
Det ser ut som David og Robs klubber har sprettballer i enden. De liksom hopper, tilsynelatende av seg selv, og i høyt tempo, opp og ned og pling og plong. På det meste er åtte klubber i sving. Det er ganske imponerende å følge bevegelsene, hvor stor presisjon det er mulig å ha med disse forvokste q-tipsene.
David og Rob bytter instrument underveis. Noen ganger går det surr i notebladene. De blar hektisk, leter, stokker om, flytter. – It’s a complicated piece, sier David leende og bretter et noteblad på midten, setter det tett i tett med et annet på stativet.
Med demping og pedal og enorm presisjon deler de melodien seg i mellom. Svarer, ikke motsier. Mykt, skarpt, langt eller dempa. Davids komposisjoner er av typen du tror du kjenner. Jeg tar meg i å tenke: drar jeg kjenslen på denne? Men, nei, ingen jazzstandard, den viser seg å være helt ny, låta, foreløpig navnløs. Andre komposisjoner igjen minner om filmmusikk – thriller, men også tegnefilm.
Kveldens nest siste nummer, ”Synchronize Your Watches” starter ”tohendt” på marimba. Vi hører urverket, i utakt, snart i takt. Rob skritter rast over til Vibrafonen. En vanvittig tidsstudie i kryssende og krasjende lydbølger. Stadig mer luft, stadig større mellomrom. Til slutt kun to klubber igjen. Så lavt, det vibrerer så sakte og lavt at lufta nesten stopper. Så slår de slaget og alle alarmer går av.
