Hanna Paulsberg Concept slipper plate til fullpakka Kampenjazz.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Hanna Paulsberg gir tommel opp bak ryggen min etter at jeg har pressa meg forbi henne og inn døra til trappa opp til Kampenjazz, for tredje sesong lokalisert til Caféteatret på Grønland. – Kult! Det kommer masse folk jeg ikke kjenner, sier Hanna.
Og ja, selv om undertegnede ikke er betalende gjest, er hun inne på noe. Det er riktig så mange jazzhuer som har trossa det begredelige oktoberværet til fordel for plateslipp med Hanna Paulsberg Concept (heretter HPC).
Kampenjazz-sjef Jon innleder:
– HPC hadde sin aller første konsert på Kampenjazz i 2010, nå er de tilbake med plateslipp og turnestart.
Wayne Shorters rytmiske og harmoniske nyvinninger, sterke melodier, og visstnok spesielt hans komposisjon Footprints utgjør grunnlaget og utgangspunktet for HPC.
I hvert fall påstår de – i følge Kampenjazz’ programblad – at det var der de fant hverandre musikalsk. En annen utstikker på historien sier at gruppa ble til i forbindelse med Hannas eksamenskonsert på Jazzlinja i Trondheim.
Det er ikke Shorter, men Paulsberg låtene er signert og det er klart fra første spede start at her står melodien sterkt, selv før Hanna kommer i en smått bluesa vandring som viser seg å være hovedtemaet. Tempo varierer, trommer fra steady til en slags sving, så noe kjappere, flere slag, men ikke rasker. Bassen skifter, pianoet svarer. Melodien består. Hanna stødig med små variasjoner i tempo og betoning.
Unge og dyktige. Ingen tvil om det. Der andre ensembler av samme generasjon satser på volum, støy, kappløp eller en kombinasjon av alle tre, markerer HPC seg som en mer historisk orientert gruppe. Her trenger ikke noe være annerledes eller nyskapende for å være godt. Og godt er det. Melodiene er gode. Samspillet er godt, det virker tilfeldig, slentrende, men er det ikke. Her spilles ikke mer enn nødvendig. Når Hanna er ferdig med melodi og/eller solo og bass eller trommer og piano skal fram, ta over, da setter hun seg på huk med saksa. Drikker av vannglasset.
Når Hannas saks truer med å bli detektimen og havnekvarter i tåkete netter, brytes det opp. Det vipper aldri over før noe nytt oppstår, uten at det truer grunnmelodien. Her er vel også grunnlaget. Her er vel også det som virkelig overbeviser med HPC: De er så forbanna tighte. Fy farao som disse kan spille i hver sin verden og samtidig utgjøre samme kontinent!
Og et lite utrop til Hans Hulbækmo: Her er virkelig en trommis som veit å bruke trommesettets utkanter.
Nå smeller kvartetten ut på turné med skiva som forresten er oppkalt etter Hannas kjære bestemor. Waltz for Lilly. Hanna er glad i å skrive låter til mennesker og dyr og gamle helter. Slik som i en av kveldens høydepunkt ”By, by, Stan Getz”. Det var visstnok i møte med Getz smått melankolske bossa at Hanna først plukka opp saksa. Enda godt hun gjorde det.
