Progressivt, men på ingen måte historieløst med Hayden Powell trio på sesongåpningen for Nesodden Jazzklubb.
TEKST OG FOTO: PÅL BUSET
Høsten prøver å gjemme seg innerst i Bunnefjorden, ute av syne, men jeg vet den venter der. Og en av de siste sommerdagene er det virkelig fint på Hellviktangen en surrete busstur fra Nesoddtangen. Spørsmålet er selvfølgelig om Nesodden jazzklubb er i stand til å mobilisere Follo, eventuelt Oslo. Her skal det jazzes, men på et forholdsvis bortgjemt sted. Et gammalt, hvitmalt trehus, en treklynge, en strand.
Det er ”barnestjernen” fra Molde/England, Hayden Powell, som åpner sesongen. Det gjør han med Jo Skaansar på bass og Eyolf Dahle på piano. Hayden debuterte allerede som trettenåring med dixieland i hjembyen. Femten år seinere er uttrykket et ganske annet. Her har vi en akustisk trio som snor seg elegant gjennom musikkhistorien. Det er akkurat slik jazz skal funke: En progressivt, men ikke historieløs vandring.
Hayden puster seg svakt, svakt inn. Et øyeblikk lurer jeg på hvor de har gjemt perkusjonen. Jeg synes jeg hører en trommemaskin. Hvor kan den gjemme seg i dette akustiske landskapet? Det er ingen trommemaskin, det er bare Hayden som beatboxer gjennom trompeten. Lett anslag fra Eyolf, myke mollakkorder. Bue på bassen, lange toner som blander seg med Hayden. Nå blåser han, demper, slipper ut lange, tynne toner.
I løpet av to ganger førtifem minutter gir trioen oss materiale fra den kommende andreskiva, så vel som et utvalg fra den kritikerroste førsteskiva. På sistnevnte opptrer trioen i en hel rekke formater – der har de med seg trommis Jasper van Hulten og saksofonist Tore Brunborg.
Det fungerer riktig så fint i trioformat, så har de jo også spilt en god del sammen, blant annet som del av Skolekonsertene i fjor. Det burde ikke overraske at det er tight. At de makter å overraske. Snu om på, leke seg med takt. Det kommuniseres mye. Og det glises. Særlig Eyolf har vanvittig kommunikativ ansiktsmuskulatur.
En trio med knakende gode solister. Temaene vandrer og forvrenges, eller én eller flere holder kjeft. Det er alltid et godt tegn – musikere som ikke er redd for stillhet. Noen ganger klinger det så skjørt og vakkert at jeg er redd noe skal briste. Hayden setter ny rekord i lang, lys tone og Jo sklir seg reint gjennom en progresjon med sikker bue over strenger. Eyolf brygger på noe. Eyolf bygger noe opp. Det blir intenst, nesten som de blygrå skyene over Oslo-gryta. Så eksploderer det. Halv funky frijazz-inferno.
Det er virkelig moro på Hellviktangen en torsdag seint i august, i hvert fall med en så samspilt gjeng, med et så sterkt låtmateriale. Heldigvis har det også møtt opp en del mennesker, både fra Follo og Oslo. Jeg gleder meg til den kommende skiva.
