Slik funker Kongsberg

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Du ser dem hvor enn du beveger deg i Kongsberg sentrum i uke 27. Funker på tvers av aldere og fasong. De jobber frivillig. Noen for å senere kunne få betalt for noe tilsvarende – de aller fleste for å være en del av Kongsberg-familien, og da snakker vi ikke våpen, men jazz. Det er funkene som slipper deg inn, geleider deg ut, skjenker ølen din og rigger scenene opp og ned. Ikke nok med det, skal det vise seg, de gjør også artistutvalget.

I følge festivalsjef for Kongsberg jazzfestival i 2012, Torbjørn Heitmann Valum, har festivalen helt fra sin spede begynnelse i 1964 vært helt og holdent tufta på frivillig arbeid. Da stiftelsen ble oppretta i 1991 gikk samtlige daværende funksjonærer inn som innstiftere. Det vil si at Kongsberg jazzfestival er summen av alle som legger ned frivillig arbeid i festivalen. Sammen styrer de skuta gjennom generalforsamling.
– Men dere har en lønnet administrasjon?
– Ja, det er meg, daglig leder, koordinator og markedsansvarlig. Utover det er absolutt alle frivillige. Organisert i grupper under gruppeledere.
– Hva med festivalprofil – booking og liknende?
– De er også funksjonærer på lik linje med alle andre, de er valgt på generalforsamling, og sitter i en programkomité bestående av fire medlemmer, om enn understøtta av daglig leder og koordinator.

Om lag fem hundre frivillige funksjonærer må til for å få en jazzfestival som Kongsberg på beina. Går du byen og festivalen i sømmene, vil du se at disse jazzens oompa-loompaer har en finger med i spillet overalt. Ikke mindre enn 18 grupper av varierende størrelse tar seg av alt fra koordinering av artister, via miljøhensyn til sjauing. «Kaos» heter gruppa som tar seg av opp- og ned- og omrigg. Som alle andre journalister på jakt etter et fartsfylt innblikk i funketilværelsen, blir jeg sendt til Per Arne Skalberg, selveste Mr. Kaos.  – Kom til kontoret, på Flåtaløkka vgs bak kinoen, skriver Per Arne.

Kaos lever opp til navnet sitt. I en haug av vernesko, funkemat, refleksvester og brusflasker gestikulerer Per Arne med kjøreplanen mens han bjeffer inn i en mobiltelefon. – Og det sier de vi må gjøre? Da må vi kanskje rive scenen også.
Per Arne småbanner. Det er tydeligvis hektisk for Kaos litt etter lunsj på fredag.

– Å ja, det er pressen, gliser han, rekker ut neven. – Pressefolka sender alle som er på utkikk etter litt action hit.
– Ja, har du noe moro til meg?
– Du burde heller bli med natt til søndag, eller rett før festivalen starter. Det er da det er virkelig action. Tro det eller ei, med de folka her kan vi sette opp eller rive hovedscenen på noen timer. Vi kan sette opp eller fjerne fem hundre stoler på tjue minutter.
– Ikke dårlig. Det er rekorden?
­­– Ja.

Etter litt om og men viser det seg at det er et flygel som skal flyttes klokka 20.20 i Smeltehytta. – Det er egentlig ikke så spennende. Det er jo bare et løft, men det er nok de beste vi har i kveld.
– Ja, da går jeg for flygel. Men en ting til, har du noen gode riggeskrøner?
– Det er nok av dem her, sier Per Arne, stikk innom kveldsmøtet, så er det sikkert noen som har noe på lur.

Per Arne er en av dem som har jobba så hardt, så mye og så godt som funksjonær at han har begynt å gjøre jobben også resten av året – vel og merke lønna. En av leverandørene til Kongsberg jazzfestival (Rubicon) fikk øynene opp for denne mannen som ser så klart i en verden av sceneelementer, stoler og flygel, og ansatte ham like greit.

Funkere kommer fra litt her og der. Noen kommer til fra andre deler av landet – frivillige på jazzklubber og studentlivet i Oslo utgjør en del, men de aller fleste har, i følge festivalsjef Torbjørn, en tilknytning til Kongsberg. – Det finnes to typer funker. Utflyttere og innflyttere. Utflytterne er med for å holde på en tilhørighet til Kongsberg, innflytterne er med for å skape seg tilhørighet.
– Hvordan lokker dere til dere potensielle funker?
– Vi tilbyr en familie for livet. Det jeg tror de setter mest pris på, er samholdet de opplever. Uavhengig av hvilken gruppe de er tilknytta kommer de tilbake år etter år. Dessuten har vi en svær funkefest etter festivalen.

Festivalsjefens syn ser ut til å bli bekrefta av en Kaos-fyr i begynnelsen av tjueåra hvis navn forblir uvisst. – Fatter’n er med her, det er sånn jeg blei med. Som trettenåring, men første året gjorde jeg ikke en dritt. Jeg vant en GameCube første dagen, så jeg satt bare foran TV’en. He, he. Men nå er jeg treogtjue og må sjaue og lempe, bil vil de ha meg til å kjøre òg.
– Men hva gjør at du er med år etter år?
– Det er jo samholdet. Jeg liker ikke jazz en gang. Eller noe av det, de skikkelige dyktige gitaristene, de kan jeg gjerne se, men i all hovedsak er jeg med på grunn av folka og samholdet.

Etter hvert sniker klokka seg forbi 20, og under Datarock på Tubaloon skotter festivalgjengere skeptisk opp mot de heller sorte skyene som har samla seg over kirka og hovedscenen, klare for å skylle popen ut av øra deres. For undertegnede er det tid for flygelflytting i regi av Kaos i Smeltehuset.

– Alle sammen! Vi har fått besøk av en journalist. Da tar vi sangen ikke sant?
Et titalls mennesker har samla seg rundt et flygel på størrelse med en hvalross. Beistet skyves et stykke over flisene på finerplater før de får posisjonert det omtrent slik de ønsker. Det siste som skal til er et aldri så lite løft.
Det er da de synger – andektig, med tjuefire hender på flygelet:
– Yes, we have no piano. We have no piano today. Løft!
Og det løftes. Tolv kropper spenner fra og et øyeblikk må flygelet føle seg lett, hendig, nærmest praktisk, som en tamburin eller en ukulele.

– Tror du det er mange som melder seg som funker for å bruke det som såkalt CV-mat?
– Jeg tviler ikke på at det er viktig i arbeidsmarkedet, sier festivalsjefen.  – Men jeg tror heller ikke det er slik at folk jobber frivillig kun for å forberede seg på, eller for å få bedre sjanser til å klare seg, på arbeidsmarkedet. Det kan være én side, men hovedsaken er dette med samhold og følelse av eierskap til noe større. Det er uansett ingen tvil om at frivillig arbeid på festivaler så vel som i organisasjonslivet er en fantastisk måte å tilegne seg kompetanse og nettverk på.

Selv har Torbjørn mer enn ti år bak seg i ulike frivillige organisasjoner. I 2000 flytta han til Oslo for å jobbe i Elevorganisasjonen. Deretter begynte han på Blindern og forvilla seg stadig lenger inn i Det Norske Studentersamfunds jungel av underforeninger. I 2005 var han festivalsjef for Studentfestivalen i Oslo, Studio. I 2006 Formand, som det heter på fint, for Studentersamfundet, og i tre år fram til i fjor, var han prosjektleder for UiO 200, Universitetet i Oslos 200 års-markering. Torbjørn er med andre ord et klassisk eksempel på at engasjement ved sida av studiene kan være med på å åpne en og annen dør.

Kveldsmøtedeltakerne har rukket å forsvinne litt hit og dit innen jeg kommer meg tilbake over elva til Kaos i kjelleren på skolen bak kinoen. Ved synet av journalisten blir de tilstedeværende litt skeptiske, men med en lovnad om at kamera ikke skal involveres, får jeg slå meg ned blant pausetakende Kaos-mennesker i slitne sofaer på rampa utafor kontoret.
– Hvem er det som sitter på de skikkelig gode riggeskrønene, da?
Det gestikuleres, pekes. Det må være han der, de nikker mot en fyr. Er det noen som har gode riggeskrøner på lager, må det være Roe.

– Vi hadde Mingus, eh, nei det blir feil …  Wynton Marsalis, i ’95, sier Roe Grim Sørby, en av de virkelige Kaos-veteranene, som har dumpa ned i en gammal sky-stol på min side av bordet. – Da hadde vi kun ett flygel, og det var oppe i Kongsberghallen og skulle brukes i midnattskonserten i Kongsberg kirke klokka 23.59, og det der Wynton Marsalis-bandet var så spillesugne at de spilte ekstranummer på ekstranummer på ekstranummer … det var jo veldig hyggelig det, problemet var jo bare at vi måtte ha tak i det flygelet, og det litt kjapt, for det måtte jo til kirken, og da hadde vi en gammal pickup polstra med to svære madrasser og ulltepper. Hvordan vi løste det var at vi bare lina opp hele Kaos langsetter scenen, slik at i det øyeblikk pianisten gav seg, nappa vi helt enkelt flygelet vekk under fingra på den svære afroamerikaneren.
– Hvordan napper du et flygel?
– He, he. Det var sånn det var det, på de svære konsertene der. Lyset kom ganske kjapt på, og publikum fikk bare beskjed om å bli sittende. Og så fløyt flygelet nærmest rett av scenen slik som en svær … nei ikke jumbojet, men en sånn derre dreamliner ut over publikum…
– crowd surfing?
– ja, nettopp … og mens flygelet fløyt av sted var det noen under det og skrudde av beina. Så var det å skli flygelet opp på denna pickup’en. Og da dørene gikk igjen bak oss, (inn til Kongsberghallen) var det en stemme som sa over høytaleranlegget, Flygelet har forlatt konsertlokalet. Ha en riktig så god kveld. Så kjørte vi bort til kirka, og så var det på høykant inn der. Pianostemmeren fikk vel cirka ti minutter for å ta en liten justering før det var i full gang igjen der. Raskere omrigg tror jeg aldri jeg har opplevd.

Et godt eksempel på de frivilliges innsats. Uten dem – ingen festival.