UKAS PLATETIPS: Hektisk jazz er ikke for den utålmodige. Wolfram Trio debuterer med en blanding av lytterutfordring og kappløp.
TEKST: PÅL BUSET
På coveret: Wolfram-bikkja. Dere som har vært på konsert med Wolfram, dere som på noe vis kjenner til Wolfram, har antagelig fått med dere Wolfram-bikkja. Dette frådende rabiesudyret som gliser skeivt inn i blitsen. På plakatene, på nettet, nå også som cover-bikkje.
Hvis du har hatt en lang dag på jobben, eller av en annen grunn er stressa, lei deg eller bare litt utmatta, er det ikke en spesielt god ide å sette seg ned med Wolfram Trios debutalbum Wolfram. Det er ikke en dårlig plate, det er bare en veldig intens lytteropplevelse, og definitivt ikke egnet bakgrunnsmusikk.
De ti navnløse låtene (åpent for tolkning, eventuelt er tittelen lik lengden på låta) er hektiske serieeksplosjoner av akustisk frijazz. Her er sjeldent rolig eller lavmælt, her skal blåses, dundres og vandres, og stort sett skal det skje veldig kjapt og hulter til bulter.
Alt er ikke hektisk, jeg skal ikke påstå det. Men det aller meste går unna. Enkelte av låtene er mer ettertenksomme med små, slentrende turer på kontrabass og stille snirkling i pustesaks. Behagelige, bedagelige visper over trommene. Et tema som utvikles, intensiveres.
Pa-dam dam dam- pa-pa-dam-dam-pa-pa-dam-dam-da. Kallalla-bam! Titidiidiili(!), ti-tu-tididili-di, titididilidi(!), Ta-ta-t-at-at-ada-da. Kalla-bam-bam-bam. Kababbalam. Bo-dom, dom- Bo-dom, dom-bom. Ka-dom-bom-bom!
Omtrent sånn kan siste del av fjerde låt transkriberes. Trommene ruller. Saksen ruller. Bassen vandrer. Hektisk. Fortsatt forbanna hektisk.
Femte låt er platas første, lengre pustehull. Jeg tror jeg trenger det. Her er det høyere under taket og lydene er lavere, mindre. De gjør ikke like mye ut av seg, har ikke like dårlig tid med å komme seg opp spiralene sine, med å dundre over trommeskinn eller småløpe opp halsen. Så begynner saksen å skrike som en som hengslene på en motvillig Jøtul-ovn.
I åttende låt, en av mine favoritter, dukker hengslene opp igjen. En knapt tre minutter lang meditasjon over ovnens foregående klynking. Nesten uhørlig perkusjon. En bass som mumler, mer enn vandrer.
I Wolfram er gamle ovner og maniske småfugler, mumlebass og løpebass, spastisk slagverk og fjærlette visper. Det er hektisk i Wolfram, her finnes sjeldent mye energi, men også små stille lommer, øyeblikk der jeg kan slappe av, puste ut og samle meg etter utbrudda.
Dette er Wolfram Trio. Dette er akustisk speed-impro. Dette er en gruppe som ikke er redd for å utfordre lytterne. Enten hører du på Wolfram, eller du gjør det ikke. Det er ikke bakgrunnsmusikk. Dette er ikke litt hyggelig jazz du setter på til kaffeslabberaset. Ikke nærm deg Wolfram Trio hvis du ikke mener det. Vær for all del obs på Wolfram-bikkja.
Wolfram Trio er: Halvor Meling – Saksofon, Fredrik Luhr Dietrichson – kontrabass, Jan Martin Gismervik – trommer.
