KONSERTANMELDELSE: Med utskiftninger og nytt låtmateriale er Bladed mindre jazz en noensinne. Men hva gjør vel det?
TEKST: PÅL BUSET
FOTO: PIO RASCH-HALVORSEN
Bladed (Anita Kaasbøll – vokal og tangenter, Guro S. Moe – bass og koring, Håvard Skaset – gitar, Thomas Oxem – trommer). Mono, 25. april 2012
!er en ny, underkommunisert konsertserie på Mono. Den har en logo, artister er åpenbart booka, men det er lite informasjon å finne. Hvem spiller? Når? Hva innebærer egentlig !? Et søk på ’!’ på google er temmelig meningsløst. Etter litt om og men finner jeg en side som heter ” vi-sparker-igang-ny-konsertserie”. På sida: et enormt utropstegn og følgende tekst: Ingen hovedsak definert for denne nyhetssaken.
Underkommunisert eller ikke, undertegnede, fotograf Pio og anslagsvis førti konsertgjengere har funnet fram til Mono, konsertserie eller ikke. Vi er her for å se Bladed.
Bladed er en kvartett bestående av jazzfolk som spiller alternativ rock. En sliten kategori, men det trenger ikke være et problem. Ikke så lenge musikerne er dyktige og låtmaterialet interessant. Primus motor Anita Kaasbøll er uteksaminert ved jazzlinja på NTNU, og er ikke et ukjent navn i jazzkretser. Stian Westerhus og Martin Langlie var med på førsteplata Mangled Dreams (2009). Da var kvartetten en trio.
– Vi er i studio med ny plate, sier Anita. – Mesteparten av det vi spiller i kveld er materiale som vil bli med videre på plata.
Tortoise fades ut, det suser i forsterkere. Anita setter seg bak Rhodes-pianoet. Legger ned noen enkle akkorder, synger. Reint, vakkert. Anslaget blir gradvis hardere, både på tangentene og i stemmen. Jazz, pop-rock, med et hint av hes soul. Så støy: Håvard Skaset med feedback og gitarspasmer à la Grinderman. En droneblusa bassgang fra Guro S. Moe. Rumling fra Thomas Oxems slagverk. Nå skriker Anita, hun uler litt som PJ Harvey. Jeg beklager, men skal jeg være ærlig, må jeg innrømme at jeg hørte mye PJ Harvey i Bladed. Jeg har i perioder lytta mye til Stories from the City, Stories from the Sea. Det tror jeg også Anita har. Ikke at det nødvendigvis er negativt.
Jeg liker twangen i de åpne akkordene. Jeg liker de små utbrudda, skiftene og støyen. Det er fine melodier. De er tight spilt. Noe av det som gjør at Bladed får det bedre til en mange andre up and coming pop/rock-grupper her til lands, er nok – her banner jeg i kjerka, sorry, trangbuksa indie-venner – at medlemmene er dyktige, skolerte musikere. De veit kort sagt hva de driver med. Gode, catchy låter, men med nok overraskelser til å framstå som noe eget, ikke bare en etterlikning.
Når Anita ikke synger eller spiller elpiano leker hun med bokser. Hun lager støy sammen med gitaren som hyler og feader og fuzzer, men også er melodiøs og klar. Det er ganske gjennomgående for låtmaterialet: Her er kontrasten mellom støy og melodi alltid nærværende. Styggvakkert, men mest vakkert.
Det er en god dose americana i Bladed. En fortellertradisjon med frie kvinner og menn i åpne landskap. Historier messes fram over åpne akkorder og støyriff.
Det virkelige høydepunktet, i mine ører, kommer midtveis i settet.
– Denne låta heter Sfinks, sier Anita.
Fabeldyret sleper seg gjennom ørkenen. Spytter et og annet sandkorn. Et rufsete, uflid dyr. Men uten tvil et beist med like deler sjarm og nerve. Og for en lyd det lager, fabeldyret. Slik en vakker, lys stemme som skiller seg ut i støyen. En sørgesang for de tapte neser.
Dessverre blir jeg litt lei mot slutten av konserten. Jeg mistenker at de bruker opp de beste og mest gjennomarbeida låtene i begynnelsen av settet.
– Vi skal faktisk avslutte med to urframføringer, sier Anita.
Det burde de kanskje droppa. Ikke at de er dårlige, de er kanskje bare ikke helt gjennomarbeida.
