KONSERTANMELDELSE, CORTEX: Den noe yngre jazzhungrige garde samlet seg fredag kveld for liveseanse med avant-bop-jyplingene Cortex, en kvartett det viste seg å slure eksepsjonelt fint i messingen av.
Cortex (Thomas Johansson (trp), Kristoffer Alberts (sax), Ola Høyer (bs), Gard Nilssen (dr))
Nasjonal jazzscene, Victoria, 2. mars 2012
TEKST: ØISTEIN LORANGE MEYER
FOTO: ERIK LORANGE MEYER
Arven fra Ornette Coleman og 60-talls fribaggen står høyt de siste årene. Så høyt at man oppdager nye paddehatter tuftet på samme tonale tradisjon hvor enn man vrir og snor seg i den putrende jazzgryta her langt mot nord. Som en slags halv-generasjon yngre enn halvgudene i Atomic og The Core popper nå Cortex opp av gumbogryta, og det viste seg å frese godt i panna av denne kvartetten også.
Dette er musikk som skal sees live, som sine, noe eldre, åndsbrødre og det er nesten til å kaste opp en smule i munnen hvor høyt teknisk nivå disse unge drenger besitter. I alt fra soli til samspill sitter det midt i fletta, for å si det med hårfestet. Grunnlagt av det unge trompet-unikum Thomas Johansson i 2007, består ensemblet av sultne høyst brilliante musikere som biter seg mere og mere fast i Skandinavias jazzterritorie. Saksofonist Kristoffer Alberts (Alberts Ayler..? Et slags slektskap med Aylers space-bop og energy music hører i hvertfall skribenten i wailing og sololøp), kontratraktør Ola Høyer, og kanskje spesielt batterist Gard Nilssen er navn man begynner å dra kjensel på i så vidt ulike ensembler som Bushman´s Revenge, Puma, Heidi Skjerve kvintett, Humvee, Sasquatch, Young Nordic Improvisers, Mikado og ÆÆ men har også «tråkket løypa» med traverne Bugge og Balke, for å nevne noen.
Cortex tonale arsenal slynger seg ut i salen med et tungt blått gospel-i-New Orleans-med-vrengt-Don Cherry-brodd og foten begynner å gynge med ifra første låt. Spesielt bandleder og komponist Johanssons frasering og kontrollerte tone vitner om en 360-graders virtuos som virkelig har satt seg inn i jazztrompetens mange legender ved terping på horn og historie. Her har vi innslag av nevnte Cherry, før vi får trøkket til Fats Navarro og seinere glir over i Freddie Hubbards frenetiske skalakjør. Enormt raffe soloer! Her har vi en komet som kommer til å gjøre seg gjeldene fremover. Merk mine ord.
På menyen får vi servert alt ifra nevnt Cherry/Coleman-melodiøsitet, snappy swingers alla Philly Joe Jones med Miles Davis første store kvintett ikke ulikt Atomic uten piano. Men med ett er vi over i noen smygende mauriske stemninger i ei tåke nord-afrikansk røkelse andre farger jeg ikke forbinder like sterkt med nevnte atomer. Tredjelåta har et visst balkan-aktig preg med en pumpende breakbeat/D`n`B-puls i kontra og batteri. Kontraen til unge Høyer er godt sjøsatt og sprettent tett i ankeret, men kunne dog vært et par hakk høyere i miksen. Det kan vise seg at dette kun er undertegnedes problem da han er noe uvanlig glad i instrumentet, og at dette er et gjentagende irritasjonsmoment på de fleste konserter.
Et større problem enn det å forstå miksebordet og det reelt musikalske i de slingrende komposisjoner og øsende driv, er hvordan å få enda flere publikum til slike kraft-begivenheter. Hvordan få folk til å kjøpe album, oppleve det live og spre gospelet? Hvordan få alle til å forstå at denne musikk er selve episenteret av hva levende kunst dreier seg om. Den er ikke utilgjengelig, «vanskelig» eller noe som helst linket mot sære betegnelser. Den går rett i magen, huet, beinet og trenger ikke analyseres eller intellektualiseres på noe vis, bare oppleves. Live. Book dem på det krampaktige VG-lista showet på Rådhusplassen å la dem blåse parykken av kidsa neste år sier nå jeg… Alt i alt: dere skal på Cortex neste konsert.
Sjekk også ut deres raffe nye langspiller: Cortex – Resection (Bolage/Musikkoperatørene)
