Nyhet

Fort, fort, fort i spiraler

KONSERTANMELDELSE: Hva skjer når Motif inviterer tyskere med på scenen? Intenst – tidvis forvirrende, tidvis fantastisk.

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Motif feat. Axel Dörner og Michael Thieke
(Atle Nymo (sax, clar.), Håvard Wiik (pno.), Ole Morten Vågan (bass) Håkon Mjåset Johansen (dr.), Axel Dörner (trp.), Michael Thieke (clar., sax.))

Motif er en gjeng med flinkiser. De er jævlig dyktige, dessuten har de fått med seg to tilsvarende dyktige tyskere, Axel Dörner på trompet og Michael Thieke på klarinett og saks. De tar opp det meste av scenen på Victoria, notestativ og flygel og blåseinstrumenter og slagverk og bass – og musikere. De blåser. Hele tida blåses det. Fort går det. De slynger seg i voldsom fart.

Til tider er det så mye blås at den stakkars journalisten blir forvirra. Det kan være ham, et slitent journalisthodet mot slutten av en uke i sannhetens og den kritiske tenknings tjeneste. Uansett har han til tider vanskelig for å diskriminere stemmer. De blander seg i hverandre – på sitt beste, mest dynamiske, er de én stemme, – på sitt mest kaotiske forsvinner budskapet. Journalisten savner orden, dynamikk. De har så mye å si, alle blåserne. Hvor blir det av flygelet? Jeg kan se at han beveger hendene sine over klaviaturet, men jeg hører ham ikke. Oh Lordi!, flygelet drukner i virvaret av opphissa stemmer.

Ole Morten Vågan forteller vitser fra scenen. Ole Morten Vågan forklarer at hans far, som befinner seg i lokalet, liker at han forteller vitser fra scenene. Ole Morten Vågan referer til noen ansatte i kid’ens barnehage, også de til i lokalet.
Jeg tror Ole Morten Vågan og resten av gutta er ganske fornøyd med å ha med seg tyskerne. Tyskerne er flinke. Motif er flinke. Sammen blir de tidvis mye.

Når de legger seg ned, når ett eller flere instrumenter faktisk legges ned, briljerer Motif med gjester. Når én av dem slipper til, de andre pent i bakgrunnen, når det glir mellom dem. Når alle slipper til og hjelper hverandre fram. Når de ikke roper i munnen på hverandre, men hveser og maler og kontrasterer og hjelper hverandre, én etter én opp. Da er det godt å være sliten journalist på Victoria. Da må det gjerne gå fort også, han kan sette pris på litt god kakafoni, men sekstett er et utfordrende format, i hvert fall for en enkel lytter med øre for et velordna lydbilde.

Her er noe av de journalisten knota ned på blokka i løpet av de to setta:
Suggerende bomp-bomp-bomp på bassen. Fra blåserinferno til lange klanger og tidvis dissonans. Tilbake til det synkoperte og oppbrutte, nærmest stakkato og videre i en forrykende sakssolo. Alt løser seg opp. Slutt.

Blåserspiraler, melodiøst, opp og ned. Så klarinetten inn: Mer eller mindre samme tema, kludrer det til, komprimerer det, pianoet svarer. Bassen inn -> pomp-pomp-pomp. Saks, klarinett, trompet. Kaos. Roer seg. Bassen leder an, alt er oppstykka, alt skjer samtidig. Tilbake til åpningstema, blåserspiraler.

Tutu-tu-tutu. Tutu-tu-tutu etc. Insisterende åpning (alt av blås). Deretter pustesaks, langt og luftig. Tutu-tu-tutu igjen. Alle på en gang, men det funker. Tutu-tu-tutu’en får en intens storbandkvalitet. Jeg liker det. Sekstett uten kaos.

Det er altså ikke slik at Motif med Dörner og Thieke kun henvender seg til seg selv og andre utøvende musikere i publikum. Langt i fra. På sitt beste henger jeg med på de dyktige musikerne, jeg kan se at de koser seg, og jeg ser at publikum koser seg. Spontanklapp etter soloer, hoing og skriking og alt det der. Annet enn intenst kan en kveld med Motif uansett ikke være.
Intenst. Samspilt. Konkurrerende stemmer. Tidvis blåseroverdose.
Noen ganger savner journalisten den gode samtalen. Det er så hyggelig når gutta i Motif snakker sammen, liksom gemyttlig, rolig på gutterommet.

Fra forsiden

Nyhet

Jazzprogrammet på Canal Street

Rymden, Arild Andersen Group og Hot Club de Norvège er blant bandene på jazzprogrammet til festivalen Canal Street i Arendal som åpner 24. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev