Nyhet

Vellykka musikalsk epokeslang

UKAS PLATETIPS: Espen Ruds Dobbeldans er en moderne tilnærming til en tidløs sjanger på tvers av jazzgenerasjoner.

TEKST: PÅL BUSET

Espen Rud «Dobbeldans»
(Frode Nymo (alt.sax, sop.sax), Atle Nymo (ten.sax, bass.clar), John Pål Inderberg (bar.sax, sop.sax), Ivar Antonsen (pno.), Jari Bakken (el.git.), Terje Gewelt (bass), Jai Shankar (tabla), Espen Rud (dr.))
Label: Curling Legs

Arild Nyquist er én mulig inngang til Espen Ruds nye skive, Dobbeldans.
For min del gikk det mye i Nyquist som liten guttunge. Jeg har ikke hatt så mye med ham å gjøre sida, men han er der, i bevisstheten min, i en eller annen form, Arild, når jeg dytter skiva inn i spilleren.

Arild skreiv om traktene omkring Lysakerelva og Bogstadvannet. Et område jeg selv vokste opp i. Han skreiv om fisketurer. Blant annet om å fiske gjedde i den grunne vika innerst mot Sørkedalen. Jeg fiska også gjedde det, men fikk vel aldri noe annet enn rikelig med sjøgress, floke på snella og en og annen sjelden abbor.

Dobbeldans er ved første gjennomlytting litt mer som å fiske bitevillig sei. Null sjøgress, og fisk på hvert kast. Fornuftig hvis du skal fø familien, motstandsløst som tidsfordriv.

Tradjazz. Flinkisjazz. Så forbanna dyktige. Han hylles, den kreative stjernetrommisen, over hele linja. Så motstandsløst jeg glir gjennom skiva. Detta har jeg hørt før. Jyplingen tror han har forstått det. Vi er jo som kjent så bråkjekke i slutten av tjueåra.

Men vent nå litt? Motstandsløst? Litteratur kan også være sei eller ørret. Den kan fanges på ulike måter, lurer seg unna i større og mindre grad. Espen Ruds komposisjoner – det er hans fjerde skive som bandleder – legger med på det meste åtte musikere opp til flertydighet, til flere lang. Kort sagt finnes det mange ulike måter å lytte på.

Selv om skiva ved første gjennomlytting framstår som en slags neotrad, en skive som kunne kommet i 62’ eller 71’, går det opp for meg at den står på egne bein.

”Så er jeg blakk, dessverre”. Sant nok, men ikke mine ord. Platas første låt er, i likhet med spor fire, ”En tåkefantasi”, visstnok inspirert av Arild Nyquists dikt/sang av samme navn. Selv kjenner jeg ikke melodien, men jeg veit teksten handler om epleslang. Så lenge det er sesong er det helt streit å være blakk.
Så er jeg blakk, dessverre
men Kongen har det verre
for nå er høsten godt i gang
og jeg kan gå på epleslang
og jeg kan stjæle flaskepærer
og alt hva dikter A. begjærer (av frukt!)
mens Kongen pent må sitte bak sin rute
og hvile baken mot en silkepute (…)

Epleslang med skikkelig groovy åpning på bassklarinett før det glir over i en blåserkarusell. Det er gjennomkomponert, det er kanskje også det som skremte meg ved første møte, jeg lot meg lure av de tilsynelatende rett fram, enkle melodiene, men etter hvert går det opp for meg at det er god plass for improvisasjon og lekenhet i Ruds kompositoriske rammeverk.

Tabla og assorterte blåsere i insisterende innsirkling i platas lengste låt,”Krokaanitrall”, før jeg tror låta slutter idet den virkelig begynner og fortsetter, gjenoppstår i en annen og roligere del, en ny behagelig døsighet, bløt gitar og herlig, tiltagende barytonsaks. Og det skifter igjen, pianoet skal fram, jobber seg helt opp, et stykke ned igjen og så et nytt brudd, bassen går i front, pianoet legger seg lett kontrasterende i bakgrunnen, klarinett og saks stiger fram med bassen, musikerne vender tilbake til det jeg forstår må være hovedtemaet, og fjerde og siste del av suiten ender i nye spiraler og tabla-rus, ikke ulikt åpningstemaet.

Det er mange lag på Dobbeldans. I tittelsporet kan du for eksempel legge deg ned med den deilig, synkoperte bassen, med nestenbossarytmen og tablaen som fortsatt er med. Det er deilig å konsentrere seg om ett lag av musikken, bare ligge der nede og vite at de er der oppe, blåserne, et sted over hodet ditt. Kanskje beveger du deg gradvis opp mot dem, opp forbi gitaren, til altsaksene og endelig, de skarpere delene av perkusjon.

Slik er det med de elleve komposisjonene på plata. Du må ta deg tid til å oppdage kompleksiteten som gjemmer seg under tilørelatende enkle melodier.

Dobbeldans er slett ikke en overfladisk retrotradskive. Det er en skive som er akkurat så krevende som du tillater. Hvis du virkelig ønsker å få utbytte av skiva bør du ta deg tid til flere gjennomlyttinger, gjerne aleine med et godt anlegg, gode øretelefoner. Du bør ta deg tid til å lytte til de ulike laga i musikken, for Dobbeldans fungerer, som tittelen hinter mot, på mange ulike plan. Og orker du ikke det, fungerer skiva, med sine stort sett klare og lett gjenkjennelige melodilinjer, ypperlig bakgrunnsmusikk.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Nyhet

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Høstsesongen av Jazznytt18 er i gang, og talkshowet arrangeres nå i den staselige Deichmansalen i Bjørvika, i det som er kåret til verdens beste bibliotek. Neste arrangement er førstkommende onsdag, 20. oktober, kl. 18.

Meld deg på vårt nyhetsbrev