Helge Lien_2_foto Pål Buset

Konsertanmeldelser

Lekent og samspilt i kirka

Helge Liens Norske kvartett - Kampenjazz, 8. februar 2015

Helge Lien med håndplukka kvartett. Melodiøst og dronende på tvers av musikalske generasjoner.

Av: jazzinorge

09.02.2015 1 kommentar

Tekst og foto: Pål Buset

Øyvind Skjerven Larsen, prosjektansvarlig i Norsk jazzforum, knitrer med blomsterpapir på venstre side av scenen. Kampenjazz er i ferd med å bli en blomsterbukett og 25.000 kroner rikere, idet de tildeles prisen for årets jazzklubb 2015.
Kampensjef Jon-K takker og bukker, godt fornøyd, før han introduserer kveldens konsert, som også er den første av tre med Helge Lien bak de kreative spakene.

Våren 2014 sto Mats Eilertsen på Kampenjazz-plakaten tre søndager på rad. I utgangspunktet skulle han spille to. Da han uttrykte bekymring for at publikum skulle gå lei, sa Jon-K ”tvert i mot. Vi kjører tre.”
Slik oppsto en ordning Kampenjazz’ katalogtekstforfatter Johan Hauknes forklarer med følgende ord: ”Som den jazzkjerka vi er, kaller vi institusjonen residerende kapellmester.”

Ett år har gått og Helge Lien har takka ja til å være Kampenjazz’ andre residerende kapellmester. Spredt over tre søndagskvelder presenterer han tre ulike konstellasjoner – én norsk kvartett, en skandinavisk kvartett, og en (norsk) trio som tar for seg et utvalg av Bill Evans komposisjoner.

Øystein A. Vik (foto: Pål Buset)

Øystein A. Vik (foto: Pål Buset)

Først ut er den såkalte norske kvartetten, der Lien har fått med seg Mats Eilertsen på bass, men kanskje mer overraskende – to av sine elever fra Musikkhøgskolen.
– Håkon Aase og Øystein A. Vik dukka opp på NMH for å undervises av meg, forteller Lien. – Jeg ble kjent med dem, skjønte hvem de var og hvordan de spilte, og tenkte vi kan vel bare lage band? Det er noe av det lureste jeg har gjort. Jeg overtok låtene deres også, sier Lien til latter fra publikum.

Kvartetten spiller et ganske drøyt sett på nærmere to timer. Et snes låter. Flertallet komponert av Aase og nesten like mange av Vik. Dessuten får vi et par gode gamle Helge Lien trio-slagere mot slutten.

Helge Lien (foto: Pål Buset)

Helge Lien (foto: Pål Buset)

Det er nærmere tjue år mellom Lien/Eilertsen og Aase/Vik. Det glemmer vi ganske snart. Det er ikke spor av nervøsitet eller ærefrykt i de yngre musikerne, så er det heller ikke første gangen de står på en scene.
Her er en kvartett der alle er likeverdige og – tar vi i betraktning at den er satt sammen for anledningen – imponerende samspilte. Gjennom små nikk og bekreftende smil, er de fire i stand til å levere en gjennomkontrollert, men like fullt spontan runddans. Lien/Eilertsen/Aase/Vik rommer flere små band. Snart legges stikkene ned og klaviaturet får hvile, mens Eilertsen og Aase er en gnikkende og lekende duo. Eller Eilertsen og Vik veksler blikk, dundrer ut i en oppbrutt rytmefigur som snart også sprer seg til Liens venstrehåndspreparerte flygel. Eller Lien og Aase deler samme melodi. Teller lydløst opp. Spiller så tett, så tett.

Komposisjonene til Aase og Vik er melodiøse, glidende greier. Viks kanskje mer rytmiske i uttrykk, Aases mer melodiøse – og prega av en utstrakt bruk av glissando, en teknikk der han glir sømløst mellom tonene over gripebrettet.

Først får vi det som omtales som to salmer. Noe smått sakralt med høyt folketoneinnhold. Smittsomme tema hopper elegant fra instrument til instrument før de blir allemannseie, et unisont utrop av et crescendo.

Lien har det gøy mellom låtene.
– De er så unge at de ikke en gang har skikkelige titler på låtene. Kan kanskje Johan Hauknes hjelpe? Hauknes ler høyt og rungende fra sitt kafébord sentralt i lokalet. Ja, det kan han gjerne.

Bandet begir seg videre ut i en stakkato, snart galopperende rytmefigur. Leder oss ut på en norsk prærie av lag på lag med oppbrutte lyder som snart blir en sammenhengende, syngende melodi. Eilertsen ut i en snerten, småfunky bassgang. Aase plukker blues ut av fela. Lar bua dra korte støt ut av strengen mens han glir opp og ned gripebrettet. Tidvis svarer han seg selv, eller dobler melodien, der han plystrer inn i den lille mikrofonen montert på fela.

Håkon Aase (fiolin) og Mats Eilertsen (bass)

Håkon Aase (fiolin) og Mats Eilertsen (bass)

Det er gjennomkomponerte låter med sterke melodier og store luker for lek og improvisasjon. Så skal vi heller ikke undervurdere humoren i kvartettens krumspring. Som når Eilertsen og Aase – mot slutten av det som er annonsert som siste låt – kappspiller helt nederst på hver sin hals. De gnikker til de blir røde i trynet. Til låta nærmest kollapser. Publikum greier ikke dy seg, latteren bryter ut blant borda i den gamle metodistkirka. – Og stans, utbryter Aase og liksom ramler sammen over stolen.
– Det var Håkons låt ”Alpedans”, sier Lien. – Den har faktisk et ordentlig navn.

Tross fiolinistens utrop, heller ikke her gir kvartetten seg. Det blir både to og tre ekstranummer. Kvartetten bruker alt de har.
– Vi har det så gøy at vi har spilt alle låtene våre, påstår Lien før vi får to til. Så en til.
Det virker ikke som publikum har noe i mot spillegleden.

1 kommentar

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode