Gjennomført utsøkt
Hans Mathisens «The Island» er strålende melodier i like strålende servering.
«Utsøkt» er den beskrivelsen som hyppigst dukker opp i tankene under lyttingen på Hans Mathisens «The Island», gitaristen/komponistens andre album etter spellemannprisvinneren «Quiet Songs» fra 2006.
Utgivelsen består av 53 minutter med utsøkte originalmelodier (Mathisen), utsøkt samspill og utsøkte soli, og er et melodibasert, stilsikkert og uopphørlig swingende sveip innom vakre, men klisjéfrie ballader og klubb-muskuløs, 60-tallsfundert uptempojazz.
Mathisen har hentet sterke følgesvenner til innspillingen. Trommeslager Per Oddvar Johansen har lang fartstid med den både strengesyngende og mitraljøseraske gitaristen, og sparker som alltid musikken framover med mildt sagt vital framdrift og rik klanglegging i sitt «Jon Christensen-skolerte» spill. Bassist (og bror) Per Mathisen er heller ingen harmonisk/rytmisk/klanglig festbrems i dette ferske kapitlet i et langt samarbeid, mens den engelske pianisten Jason Rebello på overbevisende vis lever opp til ryet han har opparbeidet seg gjennom samarbeidene med Wayne Shorter, Peter Gabriel, Tommy Smith og en rekke andre internasjonale toppnavn, både som forrykende akkompagnatør og følsom solist.
I denne kvartetten (4 av 9 låter) imponerer Hans Mathisen nok en gang med sitt utsøkte – der kom det! – Metheny-inspirerte spill, der alt fra tonedannelse til frasering er så uangripelig på plass. Med to ekstra trumfkort i ermet, saksofonist Petter Wettre (3 låter) og trompeter Eckhard Baur (2 låter) står han for noe som må være ett av 2014s beste norske jazzalbum, og ikke minst er Wettres autoritetsfylte bidrag med på å løfte plata dit opp. Eksempelvis er den halsbrekkende gitar/tenor-fire-firer’n som avslutter «Undertow» av den typen som kan få jazzklubbpublikum over alt i verden til å gå av hengslene, og er et plateminutt som så smått smaker av «instant classic» i norsk jazzdiskografi.
Terje Mosnes
