Bushmans_Revenge_2006-300x300

Ukas platetips

Et soundtrack uten film


Bushman's Revenge "A Little Bit of Big Bonanza"
Rune Grammofon

UKAS PLATETIPS: – Dette er en forbanna fin skive. Noen ganger kan det være fristende å repetere seg selv. Dette er en forbanna fin skive, jeg får umiddelbart lyst til å høre den igjen og igjen.

Publisert av: jazzinorge

20.01.2012 Skriv kommentar

AV: PÅL BUSET

Bushman’s Revenge «A Little Bit of Big Bonanza»
Label: Rune Grammofon

Og her kunne jeg for så vidt gitt meg, men det stilles gjerne noen krav. Jeg må forholde meg til en omtrentlig lengde, og ikke minst er jeg ment å uttrykke en form for objektivitet. I det minste må jeg gjøre et forsøk på å begrunne mine påstander.

Påstand: Dette (Bushman’s Revenge sin fjerde skive, A Little Bit of Big Bonanza (journ.anm.)) er en forbanna fin skive.

Begrunnelse:

(i) Cover, Kim Hiorthøy. Label, Rune Grammofon. Nok sagt.

(ii) Låttitler som «Jeg baker kokosboller», ”Tinnitus Love Poem” og ”Hent tollekniven Ivar, det har stranda en hval”.

(iii) Et ærlig uttrykk. Bushman’s Revenge spiller inn på gamlemåten. Kun noen få overdøbbinger, ellers alt live i studio. En trio som utfyller hverandres setninger. En forbanna samspilt trio.

(iv) Det er blues og heavy og gitarjazz og nestenmasete og rolig. Ikke direkte prog, men ganske progressivt. Til tider psykedelisk. Åpningssporet, ”As We Used to Sing”, lånt av jazzlegende Sonny Sharrock, er støyete, psykedelisk bluesrock a la Hendrix, uten at melodilinja blir grumsete. Hvis det er et spenn mellom rock og jazz legger Bushman’s Revenge seg ganske langt ut mot rocksida, uten at det gjør musikken mindre interessant. Bonanza er et soundtrack uten film. I vandrende og kjappe ”No More Dead Bodys For Daddy” begynner konturene av et landskap å danne seg. Even Helte Hermansen er en høvding (i forsøk på å utelate forkludrende ordspill) der han rir på gitaren sin gjennom apokalypseørkenen. Tett og tight fulgt av trommis Gard Nilssen og bassist Rune Nergaard. Så roer det seg en smule. De sadler av, antagelig synker sola og legger et rødt skjær over instrumentene, det blir kveld og heltene slapper av med noe kalde. Even lener seg lett mot vibratoarmen, glir lekent, men melankolsk opp og ned gitarhalsen – innimellom bommer han sånn bare nesten, sånn at du veit at han ikke bommer, men bare spiller. Trommene er skyer som ruller, drønner. ”Jeg Baker Kokosboller”, og jeg som trodde det var torden. Jazzen, eller en slags ikkeeksisterende avgren av visepop, svever oss gjennom Bushmennas hyllest til Beatles’ mest revolusjonære utskudd, ”John Lennon Was The Greatest Man Who Ever Lived”. En nydelig liten sak, liksom introen på en hippiklassisker anno seint sekstitall låst i en i en tilbakelent loop med enkle variasjoner. Til slutt løser introen seg opp, blir til en avslutning. I ”Iron Bloke” er det rått og bluesa igjen, med klare hint til syttitallets tidlige heavy. Det er imponerende hvor tett gitar og trommer ligger på denne låta. De snakker sammen. Gitaren kommer med en kjapp påstand, trommene tordner tilbake. Og bassen, bassen er ryggrad – en hard groove i bakgrunnen, en linje som bare går og går. Var A Little Bit of Big Bonanza et soundtrack, når filmen et av sine mest hektiske høydepunkt her. Trioen har kryssa nok et landskap, de har kommet fram til en by med hvitkalka hus, til en vill jakt gjennom støvete gater. Så faller roen på igjen. Nok en gang er det tid for ettertanke og dvelende akkorder med stemningsskapende feedback. Jeg liker Bushman’s på sitt mest rå, rocka og bluesa, men – og det har kanskje med min iboende nordiske melankoli å gjøre – jeg liker dem kanskje ennå bedre når de bygger det helt ned, gir plass til en tøtsj dvelende sårbarhet i lydbildet. ”7E73” er en fin låt – en låt hvor Even er nesten aleine med gitaren, en låt for ensomme skikkelser i store landskap. Men så, som de gjerne gjør på film, kommer karakterene nærmere igjen, utsnittet blir mindre, de blir tydeligere og større og vi går over i ” Tinnitus Love Poem”, en litt raskere, men fortsatt svevende og melankolsk låt. Først rumler det i forsterkeren, gitaren haler tonene ut, før de blir kortere, kjappere, men fortsatt er lange takket være en delay-pedal. Gitaren skriker, trommene ruller. Det må være en form for kjærlighetssorg. Hvor smertefullt vakre de tinnitusframkallende tonene er. Savnet etter et sett ubesudla ører. Å høre for aller første gang.
Og så nærmer plata seg slutten. Vi får platas lengste låt, med platas lengste tittel. ”Hent tollekniven Ivar, det har stranda en hval”. Trioen har altså kryssa alle landskapa. De har jobba seg fram til havet – og gitt, der ligger visst en hval. Hva er vel riktigere da, enn sjøelefanttrommer à la en storbandintro? En langhalset og stakkato bass over dønningene? Og så – gitaren, selvfølgelig, en leken gitar som ligger litt bakpå, liksom slapper av i strandkanten før den siste kraftanstrengelsen. En kraftanstrengelse bestående av like deler lyrisk, lys melodi og herlig, mer dypfrekvent støy. Og så panorerer kameraet ut, trioen blir stående igjen i skumringa side om side på stranda med den døende hvalen og Ivar. Lurer på om han fant tollekniven.

Selv om dette er bandets fjerde album (hvorav tredje på Rune Grammofon) har bandet fått relativt lite oppmerksomhet her til lands. Det bør det bli en slutt på. Det er på tide med Bushman’s Revenge (ordspill).

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid