Om utgivelsen
On their debut album “We’re bringing dubstep back!”, Madmax – forward-leaning to the point of gleeful imbalance – invite the listener into a musical universe that is as unruly as it is precise. Across ten tracks, the band moves restlessly through a kaleidoscope of sounds and states of mind: rattling surf-rock skids into Shibuya-crossing math-rock glare; a floating, tongue-in-cheek art-pop lament about the theft of a musician’s livelihood channels its sorrow through snarling fuzz guitar and a long, yearning tuba line; a contrapuntal, Copacabana-tinged serenade, all wavering glockenspiel, is abruptly upended by surges of synth and guitar. Elsewhere, punk riffs snap and fracture into childlike fragments and Duracell-charged hyperpop; western guitar lays a steady hand beneath drifting, Tristano-esque piano lines; sugar-rush disco spins out under the strange insistence of a synth-programmed cuíca; meditative textures open, unexpectedly, into something tender and pop-adjacent; and, at the last, sampling collides with the manic logic of a pinball machine.
Madmax came together in Trondheim in the winter of 2022, when synthesist Anna Ueland and tubist Hermann Hestbek set out, ostensibly, to form a band for live dance music. Guitarist Albert Rygh and drummer Niklas Heide were brought in, and what emerged – almost immediately – was something less obedient: an instinctive pull toward odd metres, layered rhythmic systems, the friction and fusion of electronic and acoustic sound, and a harmonic language that refuses to sit still. Their first show took place at the now-defunct Lokal Scene in Trondheim, followed by a small but telling run of concerts across Norway.
When the time came to record, the band decamped to the artist collective La Maison Matrice in the village of Crémines, Switzerland, where the material was shaped and sharpened in the summer of 2024 – just as all four had graduated from the Trondheim jazz programme. The album itself was recorded over four concentrated days at Studio Paradiso in Oslo in February 2025, with Martin Miguel Almagro Tonne (Pom Poko) as producer, engineer and mixer. His open, unprejudiced approach to sound proved an ideal counterpart to the band’s own.
The title is delivered with a dry, sideways smile: a nod to the maximalist dubstep of the 2010s, and a playful suggestion that such a form might be hauled – knowingly, impossibly – back into the light. For a band born around the millennium, dubstep carries the weight of early-listening nostalgia. Yet anyone arriving in search of genre fidelity will likely leave empty-handed. The more interesting question is not whether this is dubstep – it is not – but what, precisely, it might be. What it does share with that lineage, however, is a taste for risk: a music that turns corners sharply, that refuses prediction, that courts excess without apology.
Like many of their peers orbiting the Trondheim jazz environment, Madmax are less interested in preserving improvisation than in re-situating it – testing its limits, stretching its definitions, and letting it refract through new contexts. The quartet operates in colour, in contrast, in motion. At their most fully realised, they live up to their name: unrestrained, maximal, and very much alive to the possibilities of going just a little too far.
NORSK;
På albumdebuten “We’re bringing dubstep back!” inviterer det fremoverlente bandet Madmax inn til sitt mangfoldige og høyenergiske musikalske univers. De ti sporene som utgjør plata omfatter alle slags lyder og sinnsstemninger: skranglete surf-rock baner vei for lystavlene-i-Shibuyakrysset-inspirerte matterock riff; i en svevende, tongue in cheek artpoplåt om å bli frastjålet levebrødet sitt som musiker, kanaliseres sorg gjennom illsint fuzzgitar og en lengtende tubasolo; en kontrapunktisk Copacabana-inspirert serenade med vaklende klokkespill krasjes av intense synth og gitarsoloer; hissige punk-riff avbrytes av oppstykka barnemelodier og duracell-aktig hyperpop; westerngitar komper flytende Tristano-esque linjer på salongpiano; kaotisk sukkerkick-disko forhøyes med synth-programmert cuica; meditative lydlandskap blomstrer ut i sart pop; og helt til slutt: sampling møter frenetisk flipperspill.
Madmax begynte å spille sammen i Trondheim vinteren 2022 da synthist Anna Ueland og tubaist Hermann Hestbek ønsket å etablere et band som skulle spille live dansemusikk. De spurte gitarist Albert Rygh og trommeslager Niklas Heide om å bli med, men oppdaget fort at den rastløse trangen til å utforske skeive taktarter, møtet mellom elektroniske og akustiske lyder, polyrytmer, improvisasjon og utvida harmonikk førte til noe helt annet enn disiplinerte klubbeats. De hadde sin første konsert på nå nedlagte Lokal Scene i Trondheim, og spilte en håndfull konserter i Norge de påfølgende årene. Da de bestemte seg for å spille inn album, reiste de ned til kunstnerkollektivet La Maison Matrice i den lille landsbyen Crémines i Sveits for å fullføre materialet i forkant av innspilling. Dette var sommeren 2024, da alle fire akkurat var uteksaminert fra jazzlinja i Trondheim. Plata ble spilt inn over fire dager i Studio Pardiso i Oslo, februar 2025, med Martin Miguel Almagro Tonne (Pom Poko) som produsent, tekniker og mikser. Martins fordomsfrie og kreative tilnærming til musikken passet bandet helt perfekt.
Tittelen på plata er et tørrvittig nikk til den maxede dubsteppen som hadde sin storhetstid på 2010-tallet, og bandet ironiserer om å ta den ny-retro sjangeren tilbake i søkelyset. Sjangeren er synonymt med nostalgi for bandmedlemmene som alle er født rundt tusenårsskiftet. Hardbarka dubstepfans vil antakeligvis bli skuffa over innholdet på denne utgivelsen – men det faktum at denne musikken umulig kan defineres som dubstep, reiser spørsmålet om hva denne musikken egentlig er? Uansett, det musikken til Madmax unektelig har til felles med dubsteppen er det uforutsigbare og dristige – du vet aldri helt hva som venter deg rundt neste sving, og den er fryktløs når det gjelder å leke med ekstremer.
Som mange av bandene i sin generasjon og sitt miljø rundt jazzlinja i Trondheim, er Madmax nysgjerrig på ulike måter å rekontekstualisere jazzimprovisasjon. Den fargerike kvartetten er dedikert til å utforske improvisasjonsmusikk sine evig redefinerbare parametere til ytterpunktene. På sitt beste er Madmax, som navnet tilsier, både gærne og maksimalistiske.
Musikere
Anna Ueland - synth / vokal
Albert Støver Rygh - gitar / vokal
Hermann Arntzen Hestbek - tuba / elektronikk
Niklas Heide - trommer
