Zanussi i hjertet

Av Arild R. Andersen

Hello ARILD. We found some items we think you might like. Den velkjente og latterlige standardmeldingen fra Amazon hjemsøkte meg da jeg så hva Kongsberg Jazzfestival har funnet på: Slik finner du konsertene som passer best for deg, skriver arrangørene i den store konsertguiden sin. Som om folk ikke klarer å styre seg sjøl. Min erfaring er at de konsertene du velger å gå på for å overraske deg selv, ofte kan gi de beste opplevelsene. Da jeg startet å gå på festival, åpnet det seg små himmelriker der jeg ikke ante at de fantes. Jeg slapp unna ferdigpreparerte festivalløyper. Dette var før de kjappe algoritmenes tid. Før den verste kommersielle styringa satte inn. Kongsberg Jazzfestival vil bare sortere litt, slik at det kanskje blir enklere å velge i programmet. We have som concerts we think you might like, liksom. Ja, ja. Sånn kan tankene gå. Det er jo enkelt for oss som holder oss orienterte. Vi staker lett ut løypene sjøl. Men kanskje jeg kan lære noe av disse refleksjonene. Kanskje jeg skal bryte enda mer med det jeg vet jeg kan like og oppsøke flere av de konsertene som ikke vekker forhåndsentusiasme i meg.

Amund Stenøien Quartet. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival

Det er uansett Amund Stenøien Quartet som inntar Energimølla klokka to, og kvartetten har med seg saksofonisten Michaël Attias. Den myke sounden, med den lett svulmende halvakustiske bassen, fyller ettermiddagsmusikken. Den har slake svinger og varme kroker. Vibrafonen må være jazzens mykeste dyr, og Stenøien vet hvordan den skal kjæles med. Samspillet mellom Stenøien og pianist Joakim Reiner Petersen er solid. Det visste vi fra før. Det er blant annet dokumentert på fjorårsalbumet «Coming to pass». Bandet må gjøre noen runder før musikken blir helt komfortabel med seg selv. For selv om dialogen og den kollektive driften er god, sniker det seg inn et hastig preg. De spiller fra fjorårsalbumet, men skal også gjøre nytt stoff, skrevet for dagens kvintett. Låt nummer to kommer i et egenartet arrangement. Deilig kantete før det åpner seg og frambyr lett overraskelse. Det er modernitet i bevegelsene, og Michaël Attias finner seg til rette. Jeg kjenner saksofonisten fra utgivelsene hans på Clean Feed. Dette er første gang Attias spiller i Norge. Han har avdempning i tonen, spiller med tilstedeværelse og er god å lytte til. Amund Stenøien bygger velproposjonerte solostrekk, og hele femmeren gir dynamikken bra kår. En vibrafon/saksofon-duett tar til vingene og gir utsyn. Kvintetten kler de store rommene den skaper. De er flotte å lytte til. Men jazzen liker å tetne, og det gjør den her også. De skrevne partiene kan ha smidig kompleksitet i seg, og jeg liker mange av idéene som realiseres. Så er det Petersen som åpner litt evansesque. Det er en form han tar eierskap i. Bass og trommer reiser seg, og musikken står. De egenrådige temaene har spenst. «Everything after» ivaretar antydningskunstens kvaliteter med visper i bakkant og et vemodssterkt tema å hvile seg i. Jeg trives best i de helt tilbakelente områdene der hver lille lyd kan få størrelse. Bassist Gard Kronborg pirker fram varme, med en gjerrighet som tjener stoffet. Alle holder tilbake og gir strømmen kraft. Amund Stenøien viser gjennomgående evne til å gi vibbene kontaktskapende farge. Han har kontakt med en modenhet som ikke fornekter det ungdommelige. Dette er min første konsert på årets Kongsberg. Jeg er tilfreds med inngangspartiet.

Per Zanussi «Liminal Beings». Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival

I fjor mottok bassist og komponist Per Zanussi den store musikerprisen. Som prisvinner er han derfor tilbake på Kongsberg med flere prosjekter. Det er noe jeg har gledet meg til. Helt siden første gang jeg ble introdusert for Zanussi 5, har jeg vært svak for bassistens virke. Det må være rundt 20 år siden. Selv forteller han at han debuterte på Kongsberg i 1994. Bandet Zanussi har valgt seg til framføringen av «Liminal Beings», teller Jonas Cambien, Hans Hulbækmo, Susana Santos Silva, Karl Hjalmar Nyberg og Lotte Anker. Europeisk krem, med andre ord. Det er blåserne som løfter oss inn. Anker, Nyberg og Silva. De skjelver på plass en intro, før bassen melder inn melodi. Det låter akkurat så overraskende som jeg håpet. Er både vrangt og vennlig til samme tid. Passe jamrende og tungt menneskelig. Her vil jeg være. Som et lite liberasjonsorkester tar de seg fram. Så starter Zanussi et tøft ganglag på bassen som Hulbækmo forsyner med ekstraordinært driv. Jonas Cambien lar piano og tangenter peke inn mot sentrum av musikken. Når Nyberg går i trio med bass og trommer, snakker han til oss. Det er høy klasse, og det begynner å brenne i opplevelsen min. Treklangene fra blåserne kommer gjerne på skakke, men de retter seg opp når dette er nødvendig. Det er bulder i klaveret mens Lotte Anker hisser ut linjer. Overgangen til frie partier går sømløst. Musikken har løft i seg, som om den bygger på klar visjon. Santos Silva løfter den skjøre trompettonen sin, og det låter bærende.

Lotte Anker og Susana Santos Silva. Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival

Midt i musikken står lyden fra bassen. Den er skarp og vektig. Varm og levende. Selv om Zanussi har samlet noen av de fineste vårtidsmusikerne rundt seg, er det jo ingen selvfølge at det skal låte så supert. Denne sekstetten har hjerte. De elektroniske kaskadene fra Jonas Cambien kler innholdet like bra som de akustiske utlegningene, enten disse kommer i fri form eller er mer dresserte. Det er en sann kunst å sette arven etter Cecil Taylor og hans like i bevegelse og få den til å låte som din helt egen. Det er tilsvarende sterkt å få så sammensatte uttrykk som Zanussi-musikken rommer, til å henge sammen uten å sprike. Solopartiet fra Hans Hulbækmo er hånddrevet og gir lyd av hud mot skinn. Så synger bassen videre, med blåsernes lange linjer i toppen av stanga. Jazzen trenger ikke å bli finere enn dette. Den personlige tonen til saksofonist Lotte Anker er kjent og kjær. Hun lager fest i dette selskapet også, mens enkle feledrag fra Hulbækmo setter klage i blå atmosfære. Det duver og bølger. Så er konsertens mest bastante gjemt til slutt. Det er tråkk i bassen og trøkk i blåserne. Finurligheten tar seg til overflaten, og jeg er minst like begeistret for bassistens virke som før. Denne musikken bør spilles inn og gis ut på gullplate.

ØKSE. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival

Jeg når ikke fram til Energimølla før ØKSE har gått på scenen. Er ikke helt klar for å bli kløyvet, med så mye Zanussi i kroppen. Saksofonist Mette Rasmussen har et hardtslående band, og det er tydelig ute etter å skape et samtidsuttrykk som smeller. Det kan la seg gjøre med Petter Eldh på bass. Det tar meg forbausende kort tid å åpne for ØKSE, syns jeg selv. Vi hører skarpe saker, og Rasmussen gjør noen løp som blir stående. Trommis Savannah Harris er en heftig pådriver og et presisjonsverktøy med mye å melde. De enkle snuttene de herjer rundt med, får vist seg fra menge kraftfulle sider. ØKSE er ikke dominert av Rsmussens saksofon. Det tegnes afrikanske stilmønstre gjennom et lengre parti, før elektronikk og saks samler seg i grove utvekster. Dette lar seg gynge til, men man blir ikke varm. Det er mye frisk kjølighet i det som kommer, og bandet bygger vegger som får meg til å tenke på ugjennomtrengelighet. Så pusher de ut en luftig rytme med syntetisk overtrekk og stilfulle rariteter. Val Jeantys arbeid med elektronikken sender uttrykkene i retning av space. Det låter både tøft og tungt og kan betraktes som jazzrock av i dag. Jagajazzismen kan kle seg lekkert i små formater også. I Rasmussens tone skjuler det seg 60-tall og Brötzmannrester, og den rommer sterk utferdstrang. Hun lar seg tro på i kveld. Ballade kan andre drive med. De setter opp et øs og en pågåenhet som kapsler oss inn. Bitemerkene fra Harris´ trommer blir sittende i, mens samplet vokal gir pek mot opprør. Fargene er røde. Blodige. Mot slutten lemper ØKSE ut en elektronisk groove som leker med det fremmedgjørende, samtidig som den lokker inn med rå tiltrekningskraft. Vi er på klubb. ØKSE har talt.

Dave Holland og John Scofield. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Smak på navnene: John Scofield og Dave Holland. Noe nærmere kjernen i jazzen kommer ikke Kongsberg i år. Det er noe eget med musikere man har fulgt gjennom tiårene og som har levert kvalitetsopplevelser i bøtter og spann. Disse to gamle har begge vært Miles´ menn, men de har vært så mye mer. I de siste årene har jeg kost meg mer med Sco enn med Holland. Scofield fortsetter å levere, og det siste albumet hans, «Uncle John´s band», står seg i den mektige produksjonen hans. Når de to bautaene nå entrer scenen, klyper jeg meg i armen. Det låter nydelig fra start. Disse klangene og grepene bærer historie i seg. Scofields lettfattelige bluesutlegninger har dyp i seg, og Hollands underbygging og overtrekk fanger essens. Dette svinger uten trommer i nærheten og bærer nakenhet med stolthet. Dette er jo ikke nytt, men hvem ber om nyheter i samvær med klassisk kunst? De komper hverandre og tar frontrommet etter tur. Det er ingenting som skal vises fram. Ferden går innover. Den veien disse to alltid har søkt. De har gjort unna «Go below» og fortsetter med «Memorette», begge skrevet av Scofield og innspilt på album fra 90-tallet, såvidt jeg husker. Det er ingen som kan få tonene til å henge og gjøre kurver sånn som John Scofield kan. Låtene hans er gjerne melodiøst forankret, men de befinner seg aldri lenge i det samme. «Not for nothing» er neste. Gitaristen introduserer den som en Holland-klassiker. Det er også tittelen på Dave Holland Quintets tredje studioinnspilling, utgitt på ECM i 2001. Vi er med. De to koser seg åpenbart. Fryden ligger i detaljene og i den veldige evnen til å holde seg hevet. De har deilig seighet i spillet. Den kun de gamle forvalter. «Memories of home» er en Holland-ballade. Minnene er behagelig tempererte. Ja, det synger og berører. I tuppen av Scofields tone fins mikroliv. De to er mesterlige. «Easy for you» har Sco-intro, og den gjøres med en gjennomsiktighet som slipper lys inn. Når Holland kommer inn, tenker jeg på Thomas Morgan og Bill Frisell. Det skjelver lett mens fortellingen stevner fram. Plutselig er det bare én sang igjen. Godt selskap gjør noe med tiden, har jeg lært.

Veryan Weston og Phil Minton. Foto: Espen Sanden/Kongsberg Jazzfestival

Nede på Smeltehytta er det et helt annet aldrende radarpar som er i gang på Særingfest. Veryan Weston og Phil Minton. Piano og vokal. De tilhører eliten og elsker frittfavnende uttrykk. Jeg registrerer at det står til liv og vel så det, når jeg kommer på plass. Overgangen fra Holland/Scofield er sterkt. Brå og meningsbærende på underlig vis. Phil Mintons mangslungne betraktninger har det overveldende i seg. Westons pianospill plukker elementer fra det store spekteret, og han syr egenart av det. Jeg kjenner hvor nær jeg er denne måten deres. Veien mellom tradisjonell sang, snøfting, erupsjon og plystring kan være kort hos Minton. Når begge resiterer og synger sammen, skaper de originalvare. Jeg har ikke hørt maken. Og det er jo nettopp disse overskridende øyeblikkene og den kalkulerte galskapen som gjør inntrykk og gleder. Disse to gjør hva de vil med tradisjoner og setter sammen sitt eget. Det er rom for Ho Chi Minh og E. E. Cummings. De morer seg, og vi lar oss more. En hyllest til elefanten hører med. Den dype, felles forståelsen for det de presenterer, avsetter sterk kvalitet. De har nærmest utviklet sitt eget fag, men jeg tillater meg å tenke på Robert Wyatt, såvel som Jacques Brel og Kurt Weill. Det kan være fint med familie. Jeg har hørt dem en del ganger opp gjennom årene, og de oppsøker gjerne det samme, uten at det samme nødvendigvis likner seg selv. Når de setter punktum, får de jubel. Den er velfortjent, for å si det forsiktig.

Elephant9. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Dagen går mot ende, og jeg er nogenlunde klar for nattmat på Energimølla. Servert sterk og mettende av Elephant9. Ståle Storløkken på keys, Nikolai Hængsle på bass og Torstein Lofthus på trommer. De er snart ferdige med sitt andre tiår sammen, og musikken deres sitter deretter. Elephant9 har sans for store kontraster, og lar svevende og forsiktig pirrende partier gjerne bli avløst av monumental punch. Lydarsenalet til Storløkken er formidabelt, og han bruker det med skjønn. De låter barskt og viser sann teft. Lar 70-tallet komme på besøk og bli værende. Hængsle kan gi gamle mennesker minnene tilbake. Om Jack Bruce og Chris Squire som likte å lage bremselyder langt oppe på basshalsen. De storslåtte trommene til Lofthus gir muskel til musikken. Jeg hygger meg, selv om metthetsfølelsen fyller meg. Registrerer mye begeistring og tilrop. Jeg er fornøyd med dagens løype. Må ha funnet de konsertene som passer for meg.