Vokalimpro i det store formatet

Oslo 14 Vokalensembles «Improvisasjon * Komposisjon» inngår i plateselskapet NORCDs jubileumsslipp denne høsten, og alene stikkordene vokalensemble og improvisasjon varsler musisering om ikke utenfor, så iallfall i utkanten av den berømmelige «boksen».
For én ting, eller mer presist: én form for lytteopplevelse, er å høre én sanger improvisere, det være seg i form av scat, på akkordskjema, langs en skala eller på rytmen. Jazzen er rik på eksempler på akkurat det, og brukbart beslått også med improviserende vokalduoer, -trioer og -kvartetter.
Noe helt annet er det imidlertid når Elin Rosseland setter i gang Oslo 14 Vokalensemble. Rosseland etablerte det kollektivt improviserende og alltid søkende koret med 14 stemmer i 2014 og har ledet det siden, og etter konserter på bl a Only Connect, Oslo Jazzfestival og Ultima i 2015 og på Nasjonal Jazzscene Victoria i år, har det vokst til 19 kvinne- og 2 herrestemmer. Fine og smidige stemmer også, og dét utgjør ikke bare en klangpalett av dimensjoner, men rett og slett en uttrykkspalett som fikser så vel streit og harmonisk «pen» korsang som vokalt lydmylder hinsides vanlig tonalitet og rytmikk – og i tillegg alt i mellom disse ytterpunktene.
Og det meste av det er på en eller annen måte representert på «Improvisasjon * Komposisjon».

Kakofonisk
Det siste stikkordet, komposisjon, viser først og fremst til Wenche Losnegårds «Holy Blood» og Susannas «Mass for The Witch Woman». Disse verkene, som heller ikke føyer seg inn i et konvensjonelt kor-repertoar, utgjør omtrent en tredel av albumets spilletid, resten er ensembleimprovisasjon, gjennomført i Rainbow Studio. Det snakkes og ropes, ofte kakofonisk eller repetitivt, og det smattes og tungeklikkes, stønnes og hviskes og primalskrikes. Men stemmebruken inkluderer også bølgende harmonitepper, enkle melodiforløp og sang med «komp». Alle disse vokale virkemidlene, sammen med ulike tempi og volumer, brukes innenfor «stemningsrammer» som gir spesielt de lengste «låtene» en dramaturgi, enn si indre logikk, og som med så mye annet er det slik at jo bedre du som lytter kommer under huden på det som framføres, jo sterkere trer klanger, linjer og ikke minst lydlige «strukturer» fram som «riktige».

Imponerer
Jeg skal ikke påberope meg evnen til å nyte/glede meg over et album som «Improvisasjon * Komposisjon» slik jeg nyter/gleder meg over eksempelvis «A Love Supreme», «Blonde On Blonde» eller «Belonging», for å nevne tre av utallige. Til dét er jeg for lite hjemmekjent i denne formen for musisering. Men lytteren – og anmelderen – i meg lar seg ublygt imponere av hvordan et ensemble utelukkende utstyrt med stemmer klarer å skape en rett nok på mange måter forvirrende, men likevel homogen energistrøm, og i den samme prosessen omsette den i så mange ulike og uortodokse, men likevel henvendende uttrykk. Å være en del av den energistrømmen og i den improviserende «input»’en må være en utrolig morsom og tilfredsstillende opplevelse, og Oslo 14 framstår da også som et ganske så vitalt kor. Likevel forblir «Improvisasjon * Komposisjon» en utfordring for en som må nærme seg vokalmusiseringen fra utsiden av et par høyttalere, men så var det vel heller ikke ønsket om å bidra til muzakifiseringen av verden som lå bak verken etableringen av ensemblet eller innspillingen av albumet?

Terje Mosnes