Vitalt og vakkert
Ketil Bjørnstad store John Donne-løft for kor og trio er usentimental inderlighet av edel valør.
Pasjonen som musikkdramatisk uttrykk har evangeliefortellingene om Jesu lidelse og død som fundament, og fra middelalderen og fram til våre dager har komponister latt seg inspirere av temaet. Men pasjon betyr også lidenskap for, og «A passion for John Donne», tittelen på Ketil Bjørnstads storverk for Oslo Kirkemusikkfestival 2012, speiler ordlekent først og fremst Bjørnstads veldokumenterte opptatthet av forfatterskapet og livet til den engelske poeten, presten, satirikeren og til tider sosiale rebellen John Donne (1572-1631).
Når det er sagt, skal det også sies at pasjonsformen er klart tilstedeværende i denne framføringen av Bjørnstads selv til ham å være usedvanlig vakre tonesetting av 11 Donne-dikt/tekster. Det hele er lydfestet i Sofienberg kirke i Oslo (Jan Erik Kongshaug) med komponisten selv (piano), Håkon Kornstad (tenorsaksofon, fløyte, elektronikk, sang), Birger Mistereggen (perkusjon) og et gjennomført strålende Oslo Kammerkor dirigert av Håkon Daniel Nystedt i aksjon, og gjennom nesten fem kvarter holder de nerven dirrende med vital, dynamisk og henvendende sang og musisering som tross velklingende, «snill» tonalitet styrer klar av motstandsløshetsfella. Dét er i seg selv ingen liten prestasjon, og den blir ikke mindre ved at det først og fremst er opp til musikken å fange og holde lytteren – Donnes tanker, ord og ikke minst språk krever mer enn et kjapt blikk i tekstheftet for å gi mening, selv for godt engelskkyndige nordmenn.
«A passion for John Donne» utgir seg ikke for å være et «jazzalbum», og kan bare i svært beskjeden grad kalles det. Når det likevel er relevant for jazzinorge.no å vie plata oppmerksomhet, skyldes det dels at Ketil Bjørnstad har et stort publikum også blant jazzinteresserte, dels at han denne gang har alliert seg med Håkon Kornstad og gitt både den instrumentale og vokale tenoristen full tillit. Kornstad svarer med å synge imponerende – en fulltonende operastemme uten påklistret dramatikk – og å spille akkurat så fabelaktig som forventet, både når han tar melodien, fraserer som en jazzaktivist, spiller soli som en soulhelt fra Memphis og kommenterer kor og piano. Også pianisten Bjørnstad selv er sterkt tilstedeværende der han spiller utrolig mye og ofte drivende piano gjennom hele verket, og han flytter musikken nærmere et jazzuttrykk i tre instrumentale «Interludes» som til sist også gir Mistereggen noen vel anvendte sekunder i solistrollen.
Tanken på en annen ECM’sk saksofon-vokal-konstellasjon, Garbarek-Hilliards, dukker av og til opp som en referanse, men egentlig så fjern og klanglig ulik at den aldri forstyrrer den helheten og sterke egenstemmen som bærer gjennom hele verket. Faktisk har vi å gjøre med en moderne pasjon, fra en kunstner som våger å ta den krevende betegnelsen i bruk, våger den inderligheten den krever og lander fjellstøtt. Ganske flott, spør du meg, og årets juleplate, om du skulle trenge en.
Terje Mosnes
