Vitalt og solid fra kvartetten Lassen
To år etter utgivelsen av «Rainbow Session» på eget selskap er Harald Lassen i disse dager ute med sitt nye album, «Eventyrer». Mye er annerledes.
«Rainbow Session» var et samarbeid mellom saksofonisten/komponisten Harald Lassen og belgiske LABtrio, utgitt som saksofonistens album for ikke å forstyrre markedsføringen av LABtrios egne plater. Lassen har antydet at «Rainbow Session» ble stunt-preget, men på Jazzland-utgivelsen «Eventyrer» er det en ganske annerledes samkjørt kvartett som presenterer seg, lydlig naturinnrammet av fugleskrik og bølgebrus.
Fortsatt er LABtrios Bram de Looze med på piano, el-piano og orgel, noe som er utelukkende gunstig. Videre stiller Lassen, slik han med stort hell gjorde på blant annet på Moldejazz i fjor, med Stian Andersen og Tore Flatjord på hhv. kontrabass og trommer/perkusjon, og supplerer tenorsaksofonspillet sitt med perkusjon, fingerpiano (m’bira) og sang (!). Han har også signert låtene, les: det kompositoriske grunnlagsmaterialet som kvartetten har fellesutviklet fram til albumversjonene.
Alle bidrar
Nettopp dette siste er verdt å merke seg. Harald Lassen har valgt å kalle sin kvartett Lassen, men åpenbart ikke for å signalisere at bandet er av den noe avlegse typen «solist med komp.» Snarere vektlegger han, i presseskriv og intervjuer, hvor viktig det er at alle musikerne i bandet gis rom til å bidra kreativt i utformingen av låtene, og hvor viktig improvisasjon er for ham. Disse idealene tar han og bandet med seg inn i et musikalsk rom der melodibasert, amerikansk 60-tallsekspressivitet virker å være en hovedinspirasjonskilde, men der også andre inntrykk har adgang, spesielt Lassens musikalske bagasje fra opphold i Øst-Afrika. «Min by» – der Lassen (litt dypt i lydbildet) synger sin kjærlighetserklæring til Zanzibars Stone Town – er ett eksempel; stemningsfulle «You Should Have Been Here» og «Det er dette som er meninga» er to andre. Selv en innbitt-munter nidvise om sjelløse norske kulturhus har mer enn et svakt, lekent afrikansk ekko i seg, kanskje for å illustrere den livsvarmen som norske kulturhuskorridorer mangler?
Jazz!
Når så mye er sagt, skal det likevel ikke underslås at «Eventyrer» vokser tett på den amerikanske, modale og moderne jazzstammen. Lassens saksofontone bærer i seg flere både amerikanske og norske sax-helters avtrykk og uttrykk (Dewey Redman, Jan Garbarek, Tore Brunborg), og Andersen/Flatjord kan, i tillegg til en masse annet, åpenbart sin Garrison/Jones-historie. Med orgel og rhodes er De Looze pr. definisjon den som bryter det akustiske klangidealet på «Eventyrer», men han gjør det smakfullt og sømløst, viser seg hele tiden som en glimrende dialogpartner og støttespiller, og leverer ved flere anledninger kor som løfter låtene.
Alt dette er med på å gjøre «Eventyrer» til et godt spilt og interessant tenkt album; solid fundert i, men gudskjelov langt fra svinebundet til en vital del av jazzhistorien.
Terje Mosnes
