KONSERT: Duo, jeg og vi to, Kampenjazz og de to!
Av Arild R. Andersen
Den skal stå på årsbestelista mi. Plata «All losses are restored», av og med Stian Westerhus & Maja S. K. Ratkje. Albumet ble utgitt i mars, men jeg oppdaget det først i sommer. Det viste seg å være en av disse langspillerne som suger seg fast i første omdreining, med sterk egenart og stillån fra sjangre og artister jeg liker. Den akustiske formen har åpenbart lokket fram drøm i duoen. De to treffer iallfall noe som beveger og smaker. Sånn som P.J. Harvey, The Unthanks eller Richard Dawson kan lykkes med å gjøre. Den tilsynelatende enkle formen og smakfulle nakenheten finner sine egne steder å krype inn i meg. Gjennom små smutthull for magi og menneskelighet. Tittelen «All losses are restored» er hentet fra William Shakespeares sonette nummer 30, og alle tekstene er plukket fra den samme mannens arbeider. Det gir en helt egen meningsklang, et poetisk svev å lytte seg opp mot. Pumpeorgel, akustisk gitar og fele holder kvaliteten varm gjennom hele albumet.
Stian Westerhus og Maja S. K. Ratkje. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
På Cafeteatret står flygelet gjemt bort i det ene hjørnet. Pumpeorgelet er skjøvet fram. Ikke en eneste effektboks er å se. Det er en nedstrippet scene som venter på Maja og Stian, og de to starter i en pussig stillferdighet. Knipen akustisk gitar, plystring og pumping som hvisker. Så nynner de forsiktig og etablerer sitt eget. Tar seg inn i det. Så kommer sangen. «That time of year», tror jeg det er. Den er iallfall hentet fra albumet og beveger seg fortryllende. Jeg har ikke noe forsvar mot dette. Det får bare ta meg, noe det også gjør. Sangene deres kommer i en her-og-nå-Grønlandstapning. Duoen er jo ikke her for å gjenta seg selv. De to stemmene finner sammen på umiskjennelig intenst vis. Gitarmellomspillet har ytterkant i seg, men holder seg i den selvsnekrede tradisjonen de to målbærer. Dette gir meg akutt glede. Sprudler og smitter. Jeg trenger musikk og musikere å tro på. Her får jeg begge deler. Så blir jeg litt forstyrret av mine egne assosiasjoner til 70-tallet, mens duoen holder på. Det er en sirkel som forsøker å sluttes inne i meg, kanskje. Det er godt å oppleve. Nesten som når noen du har savnet, kommer tilbake.
Westerhus og Ratkje fortsetter å samles om det som er deres. At de lykkes med å høres så historisk grunnfestet ut på en fornyet måte, bøyer jeg meg i visetradisjonen for. Så er det fele og gitar som besørger akkompagnementet, og uttrykket flytter seg noen blomster bortover. Hva folkemusikken vil si om det de to spiller, vet jeg ikke, men jeg ville vært stolt og fornøyd hvis jeg var folkemusikken. -Hvis det er noen som lurer på om dette er jazz, så kan jeg informere om at det er det, sier gitaristen. Stian Westerhus har helt rett, og det er denne jazzen som får meg til å tro på sjangeren. The shape of jazz to come, liksom. Ironien er på deres side. De jazzer videre. Pumper seg nesten helt inn i det lavkirkelige. Jeg har bedt for denne musikken, og nå blir jeg altså hørt. Herregud, så fint det er.
Stian Westerhus. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Jeg tror man må ha holdt på en stund og ha et ønske om å formidle noe nødvendig, for å få til det vi hører nå. Det hjelper nok også med en musikkbenådet evne til å omsette. Så holder de strykekonsert. En liten kammerorientering for fele og bebuet gitar. De får det vakre til å virke fornøyd med seg selv. Sangperlene fra albumet trilles ut. «Walking shadow» er en av dem. Forrige gang jeg var i nærheten av en liknende opplevelse på Kampenjazz, var da Susanna hadde med seg fetteren sin og gjorde covere. -Vi har én sang igjen, sier Maja, før hun tar fram den tynne metalliske plata og lar den flakse. Det er «The Gravedigger» som kommer. Den setter punktum for en konsert alle som var til stede på Kampenjazz 8.9.2024 bør fortelle sine venner, naboer, uvenner og unaboer om. Det er trampeklapp og begeistring. Maja og Stian kommer tilbake på scenen og takker en gang til. Ønsker oss god natt.
