Havene / Bangkok Lingo / Billy Meier - Vill Vill Vest 2019

Vill Vill jazzfest

Det er plass til og behov for mye mer ung jazz på bergenske scener. Det ble åpenbart under festivalen Vill Vill Vest i helgen.

Konseptet bransjefestival er genialt. Ikke bare for bransjen, selvfølgelig, men også for den jevne publikummer. Folk som er genuint interessert i musikk får servert tre dager med håndplukka, rykende ferskt talent, og kan velge og vrake blant ramsalt hip hop, finslipt pop, metal, DJ-er, punk, rock, og ikke minst, på toppen av den tolv etasjer høye marsipankaka med ekstra krem: jazz. De fleste konsertene er på en halvtime, så man aldri rekker å kjede seg. På torsdag var det duket for vestlandets svar på by:Larm, den tre år unge bransjefestivalen Vill Vill Vest. Og Bergen er perfekt tilpassa konseptet, med så korte avstander mellom de fleste scenene at regnet ikke blir et problem.

Jazz på bransjefestival er en strålende idé. Her kommer lyttelystne musikkfolk fra alle andre kriker av musikkbransjen, et godt utgangspunkt for publikumsutvikling og spredning av det glade budskap: Jazzen er the shit. Jazzkvelden under Vill Vill Vest var intet unntak. På Landmark på fredagen ble vi møtt med en lineup som var hipp nok til å tilfredsstille de uvitende, og bra nok til at også jazznerdene koste seg.

Bangkok Lingo. Foto: Elsa Enestig/Vill Vill Vest

Kvelden ble smelt i gang av Bangkok Lingo, det fem manns sterke Oslo-bandet som slapp plata Smells/Colours/Noise i mars, og som er et veldig bra eksempel på at jazz ikke trenger å ta utgangspunkt i et pop-landskap for å være fengende, også for utenforstående. Landmark kokte under konserten, og det med rette. Lauritz Lyster Skeidsvoll og Lyder Øvreås Røed utgjør det som må være en av Norges feteste blåserekker. Sammen med en perk-seksjon utenom det vanlige, der slagverker Henrik Håland bygger opp om Ivar Myrset Asheim og bongotrommene hans heller enn omvendt, leker de seg gjennom alle verdens rytmiske hjørner, fra Vest-Afrika til Latin-Amerika via Egypt, med selvsikkerhet og enorm punch.

Billy Meier var andre band ut. De slapp andreplata Sounds from Erra i februar og har et tydelig konsept: Vi skal på eventyr på en fremmed planet. Verdensrommet har blitt et tema for en rekke band de siste årene, med Dr. Kay and His Interstellar Tone Scientists og JUNO som gode eksempler. Det er jo i vår tid noe forlokkende ved å ta på seg romdrakten og flytte et helt annet sted, kanskje uten bompengepartier, Greta Thunberg-hat og plasthvaler. Romskipet får imidlertid aldri letta helt denne kvelden. Det er som om musikken og konseptet stjeler fra, heller enn å bygge opp, hverandre, og de vakre og innvikla lydlandskapene drukner litt i discokulehjelmer og oppblåsbare romvesen. Det er uansett en glede å høre Henriette Eilertsens tverrfløyte og de fine gitarstrofene til Sander Nordahl.


Billy Meier. Foto: Martin Borge/Vill Vill Vest

Til slutt fikk vi servert desserten Havene (som i hav, ikke hager), Bergens-bandet som i BT har fått rykte på seg for å minne om Badbadnotgood. Det er en særdeles ufortjent sammenlikning, for undertegnede så nemlig nevnte band på Øya i 2017, og kan vitne om at det, til motsetning fra Havene, var en enorm skuffelse.

Havene har noe helt eget. Et bassdrevet komp med bunnsolide Arne Toivo Sandberg i bånn, som leder oss gjennom innvikla komposisjoner med groovy basslinjer og fills og overganger som gjør at en aldri mister oppmerksomheten. Den etter hvert legendariske sunnmørske saksofonisten Jonas Hamre fikk i år Vetle-prisen for å spille i flest band under festivalen. Men Havene kler ham ekstra godt, og her treffer de vrengte støysaksofon-soloene hans på alle punkter. Amalie Holt Kleive synger utrolig fine, såre norske tekster som tar akkurat passe oppmerksomhet i låtene, uten at alt dreier rundt dem. Hun legger effekter på egen stemme underveis i konserten, og utrolig bra også, så den får dobbel funksjon som instrument og tekstformidler. Havene slipper snart en EP, og godt er det!


Jonas Hamre. Foto: Martin Borge/Vill Vill Vest

Det er deilig at i alle fall ett Bergensbasert jazzband spiller denne kvelden. Selv om de andre bandene begge har vestlendinger i seg, så er det godt å vite at Bergen har noe som ikke Oslo har i Havene. Roger Solvang i Bergen Jazzforum var med å velge ut artistene til denne kvelden, og mener bergensband er mindre på når det gjelder å komme seg ut i bransjen, i tillegg til at oslobandene vinner på antall og utvalg. Bergen er helt klart en by med mer ung og lovende pop og hip hop enn jazz, og mange gode musikere som utdanner seg på Griegakademiet velger å flytte til hovedstaden etter endt løp.

Derfor er det så viktig at vi har sånne festivaler som Vill Vill Vest. Her kan arrangører og bookingfolk se at jazz er verdt å satse på også i Bergen. Jeg er sikker på at Landmark kunne hatt full jazzklubb en gang i uka med band av samme kaliber som denne kvelden, hvis noen hadde hatt mot og penger til å prøve.

Resten av festivalen hadde også mange høydepunkter, med blant annet Fucales, Daufødt, Egge og Macho Mayne på henholdsvis torsdag og fredag, og blant veldig mye annet Angola 70 med Miss Tati i spissen, bedagelige Solå og fenomenet Tacobitch på lørdagen. Kim Åge Furuhaugs prosjekt Super Heavy Metal var et spennende avbrekk på torsdagskvelden, som dessverre led under dårlig lyd og ikke kom til sin rett.

På gjensyn Vill Vill Vest, vi gleder oss til neste år!

Tekst: Susanne Lohne Iversen

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Åpen middelklasse spesial

Fotobok om Peter Brötzmann, Charles Lloyds armbåndsur og Hubros gitarelegant Geir Sundstøl. NTT tilbyr denne uka gratis lesestoff om de dyre ting.

Nyhet

Edvard Hoem opnar Vossa Jazz 2020

Forfattaren og diktaren Edvard Hoem står får den offisielle opninga av Vossa Jazz 2020. Vidare programslepp kjem i festivalens tradisjonsrike Jolakalender kvar dag i desember.

Meld deg på vårt nyhetsbrev