Den polsk-norske kvartetten spiller seg opp mot betydelige høyder.
Av Arild R. Andersen
Maciej Obara Quartets utgivelser på ECM inngår i den store dokumentasjonen av norske musikeres internasjonale samarbeidsprosjekter. De polske musikerne Maciej Obara og Dominik Wania spiller med Ole Morten Vågan og Gard Nilssen. Altsaksofon, piano, bass og trommer. Det har de gjort i mange år nå.
Jeg har spilt meg litt opp på albumet Three Crowns (2019) i forkant av Victoria-konserten, kjent meg omgitt av bedårende ECM-sound, av det harmoniske og vakre. De velkjente og romslige lydidealene kan ta noe av luven fra godt musikalsk innhold, like mye som de kan understreke og fremme kvalitetene i det. Maciej Obara Quartet rammes greit inn i den velkjente estetikken, men du verden som de fire kler å bli lyttet til direkte fra en scene.
Bandet blir introdusert som en vidunderlig kvartett. Det er en beskrivelse som står seg, også etter at denne konserten er over. De skal spille materiale fra den kommende tredjeplata si på ECM, Frozen Silence.
Maciej Obara hever altsaksofonen og åpner alene, med dybde og skarphet i hornet. Før bandet svulmer inn og byr på skjørhet og flyt. Jeg tror Obara trives ekstra godt i de rolige skylagene. Han spiller iallfall som om han hører hjemme der. De mange tiltalende melodilinjene bestrøs med korthugde brudd. Dominik Wania legger seg også på melodiøs linje, med innbakte kontraster og overraskende drift. Bass og trommer underbygger og kommenterer, fører egen dialog og stiller seg midt i musikken. Nilssen og Vågan sveiper også innom friområdet for et øyeblikk eller to. De to bygger intensitet og holder i leken.
De tematiske bevegelsene i Obaras musikk kan ha intrikat karakter, men han har funnet bandet som kan kle dem i smidighet. Det kler også Obaras spill når Vågan og Nilssen drar til og reiser tette lettvegger å lene seg mot. Kvelden har flere strekk der drivverket deres ikke bare imponerer, men gleder. Pianist Wania skaper noe vesentlig i nærkontakt med det samme kompets energi. Han kan høres klassisk skolert ut, med drama i rundene og briljans i anslaget.
Jeg liker det jeg hører i saksofonistens nye komposisjoner. Det har eget preg, samtidig som stilen er den samme som gjennomsyrer Three Crowns. De små detaljene som møtes i stadig nye veikryss og de skiftende trekkene, gir lytteopplevelsen næring.
Nå har de spilt seg varme og resultatet er mildt sagt friskt. Musikaliteten i Gard Nilssens spill får meg noen ganger til å tenke på Audun Kleive, og det er ment som et komplement. For det meste får Nilssen meg kun til å tenke på Gard. Han er en lytter og en løfter. Tilbyr myk velde og overdådig kraft. Spillet hans hever innholdet i denne kvelden også. Når Vågan får rommet, er det også godt å være til stede. Det er puls og henvendelse i det han gjør. Disse kvalitetene hos musikerne er helt nødvendige for at denne velkjente formen for moderne jazz skal leve.
Vi får mer finmasket driv og en Wania som får egen briljans til å tjene kollektivt innhold. Det låter inspirert, for å si det mildt. At det hoies og plystres fra salen, er fortjent. Måten besetningen brukes på – nå er det piano og saksofon i duett – tilfører variasjon. De gir hverandre plass og skaper balanse. Jeg tror Frozen Silence må være en sterk plate. Når kvartetten er ferdig med albumpresentasjonen, blir de klappet tilbake. Maciej Obara sier at det nå er tid for å spille noe vakkert. På Three Crowns finner man to komposisjoner av Henryk Mikolaj Górecki. En av dem heter «Three Pieces In Old Style». Det er dit vi skal, og ferden blir en vidunderlig avslutning på en minnerik konsert.
