Oslo Jazzfestival - 13. og 14. aug 2014 cover
Oslo Jazzfestival - 13. og 14. aug 2014

Magisk luke i tid og rom, sumpblues-jazz-rock, popjazz og Coltrane – videre vandringer i Oslo jazzfestival.

Av Pål Buset (tekst/foto)
(på bildet over: Ellen Andrea Wang/Pixel)

Først Mono, onsdag kveld:

Bushman’s Revenge er en jazzrock-trio, men også jegere og samlere. I Prinsessen som ingen kunne målbinde-stil har de plukka med seg sjefssaksofonist Kjetil Møster og tangentmester David Wallumrød fra støvete grøfter.

Bushman's Revenge (foto: Pål Buset)
Bushman’s Revenge (foto: Pål Buset)

Som om elleveåringen Bushman’s Revenge ikke er full nok av faen i seg selv. Her har trioen blitt kvintett og å forvente noe annet enn mer støy og større trøkk fra et band hvis musikalske sjel består av like deler trøkk, støy og bluesrock – vil vel av de fleste anses som naivt.

Så blir det da heller ikke en hvilken som helst konsert.

I Jean-Luc Godards film Bande à part (norsk: Outsiderbanden) fra 1964 finner det sted en i ettertid mytologisert dansescene i en bar – en trio kaster seg tilsynelatende umotivert ut i en slags slapp jitterbug til en ubeskrivelig kul northern soul-slager. Problemet er bare at låta er umulig å spore opp. Selv med Google.

En tilsvarende magisk lomme i tid og rom, oppstår når Bushman’s har groova seg skikkelig opp og en liten fyr med nybølge-sveis og fargesprakende, rutete skjorte behørig stappa ned i bilbuksa (han mangler dessverre bukseseler) gir seg totalt hen til musikken. Slik en utsøkt spastisk-rytmisk utfoldelse, uten en tanke for annet en musikken.

Der jeg høyst avmålt digger, tenker jeg at nybølge-mannen kanskje har skjønt noe. Hvorfor ikke droppe en og annen hemning når musikken er hemningsløst god? Bushman’s Revenge med venner er stor stas, enten det grooves, støyes, eller kvintetten finner fram til et av sine rolige, mer lyriske øyeblikk.

Så ca. tjue timer seinere, Youngstorget:

Glitterpynta Monkey Plot (foto: Pål Buset)
Glitterpynta Monkey Plot (foto: Pål Buset)

Etter Jazzintro-finalen (som undertegnede ikke overvar) i Molde (Norsk jazzforums biårlige talentkonkurranse i jazz) gjorde undertegnede et kjapt intervju med vinnerbandet, Monkey Plot, på taket av byens kulturhus. Nå står de på en glitterpynta scene på et annet Kulturhus, et uten kulturstøtte og beliggende på Youngstorget i Oslo. På taket i Molde beskreiv de musikken sin som akustisk rock. Noe som har fått enkelte fordommer til å bygge seg opp i undertegnedes hode i måneden som har gått.

Jeg forestiller meg noe hardtslående og rått ­– en slags jazzpunk på istykkerslåtte instrumenter. Så feil er det altså mulig å ta. Monkey Plot gir oss et svært så progressivt sett. Først er det bare så vidt de overdøver utepilsrøret fra Youngstorget. Det er så følsomt, så skjørt, og det høres slett ikke ut som rock. Dette er progressiv sump-folk med like deler jazz, blues og pling-plong. Christian Skår Winther trakterer gitaren på en særegen måte – et sted mellom tuaregblues og Jimi Hendrix. Magnus Skavhaug Nergaard gir oss små country-ganger øverst oppe på basshalsen, eller han drar ut hvin ved hjelp av en bue. Og bak det hele og tett opp mot bassen: Jan Martin Gismervik som gradvis bygger opp sine lette, lette, men tighte, tighte rytmer. Så langt har Monkey Plot gitt ut én skive, med den nydelig tittelen Løv og lette vimpler. Nå, med Jazzintro-trofeet i bagen, har gruppa vært i studio med nytt materiale – det er bare å glede seg.
Også Pixel spiller på Kulturhuset. Årets siste festivalgig, opplyser Ellen Andrea Wang – bandleder, komponist, bassist og vokalist. Pixel består foruten Wang av Harald Lassen (saks), Jonas Kilmork Vemøy (trompet) og Jon Audun Baar (trommer), og har gjort det svært godt de siste åra med priser og lovprisning så vel nasjonalt som internasjonalt.
I tillegg til en svært så gjennomført og interessant omgang med bassen, har Wang innsett at hun kan synge. Og det er kanskje det som gjør Pixel til en av de mer utypiske gruppene i norsk jazzflora: dette er jazz for pophuer, eventuelt post bop med indierockens mentalitet, sagt med gruppas egne ord.

Er du litt skeptisk, litt på gli, eller har et uavklart forhold til jazz. Hvis du er en av dem som foretrekker cheesy saksofon à la en David Bowie-produksjon fra tidlig åttitall, da er det bare å komme seg på konsert med Pixel. Med denne mesterlig utførte og utrolig catchy miksen av pop og jazz er veien fra agnostiker til fanatiker kort. Se Pixel, bli frelst.

Det er slett ikke slik at Pixels låter er tre minutter lange, sukkersøte poplåter. Hemmeligheten ligger i blandingsforholdet og instrumenteringa. Trompet, saksofon og vokal er melodibærende, eller bytter på, hvis da ikke bassen får breie seg. Et nikk til Baar som foruten å være en stødig og leken trommeslager, er opphavet til tittelen på låta ”Passport”, uten at vi skal gå i detaljer på hvorfor.

”Passport” vil jeg for øvrig trekke fram som en av konsertens kuleste låter: her kommer det klart fram hvorfor Pixel gjør det så godt, også utafor tradisjonelle jazzmiljøer. Wangs halvropete syngestil kombinert med Lassen og Vemøys tidvis tåkeluraktige, tidvis stakkato spillestil utfyller og oppfyller. Der vi i en ordinær popgruppe hadde fått lag på lag med gitarer og synther, gjør blåsere og vokal her hele jobben – og det er i hvert fall tre ganger så kult.

Kjetil Møster (foran) og Magne Thormodsæter (foto: Pål Buset)
Kjetil Møster (foran) og Magne Thormodsæter (foto: Pål Buset)

Living Space er Kjetil Møster (saks), Eivind Austad (piano), Magne Thormodsæter (bass) og Fran Jakobsen (trommer), og blei satt sammen i forbindelse med en Coltrane-tribute som gikk av stabelen i Bergen i 2012. I seinere tid har enkelte andre komponister kommet på repertoaret, samt selvkomponert materiale.

Med Living Space går Kjetil Møster til kildene. Den allestedsnærværende og sjangersjonglerende saksofonisten spiller som kjent like gjerne med Datarock eller King Midas som Chick Corea eller Zanussi Five – eller han spiller solo, vrenger lungene i hyl som kan konkurrere med Mats Gustafsson, sitter på huk og fikler med assortert elektronikk.

Lyrisk, men også hardt. Melodilinjene vandrer mellom piano og saksofon. Møster tar mest plass, men trekker seg også tilbake, står bakerst på scenen med en flask Farris med smak av sitrongress og lime mens Austad ruller henført utover klaviaturet. Det svinger skikkelig på Herr Nilsen denne kvelden. Gamle og unge jazznisser sitter med halvt gjenlukkede øyne, lar musikken svinge på hodene som andre beatniks.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Ugle Grammofon

Maria Kannegaard regisserer Damata-video, Ina Sagstuen arrangerer julekonsert, Jan Ole Otnæs forteller om da han booket Keith Jarrett for første gang, Kjetil Jerve spiller piano daglig, Anders Isachsen forteller om sitt forhold til tradisjonen og vi var på Hubro-jubileumet.

OK Sessions #2 – Nasjonal jazzscene, 5. desember 2019

Jam, slam og et lite knippe fine øyeblikk

Plateselskapet OK World og musikkorganisasjonen Samspill vil vise oss musikkens grenseløshet, i samarbeid med Nasjonal jazzscene.

Meld deg på vårt nyhetsbrev