KONSERT: Marius Neset har med seg et fullastet verk til Bærum Kulturhus.
Av Arild R. Andersen
For en del år siden overvar jeg en konsert der det ble tid for ekstranummer. Kveldens stjerne, en mann i sin beste keyboardalder, kom ut på scenen og fortalte oss at bandet hans skulle spille en låt for alle musikerne i salen. Så føyk de av gårde som om det skulle være VM i sjelløs musikk og mottok, så vidt jeg husker, mye applaus.
Det kjennes litt urimelig å servere denne historien i forkant av en Marius Neset-anmeldelse i 2023, men den norske saksofonistvirtuosen har gitt meg noen opplevelser der de tekniske ferdighetene hans har blåst vekk mine ønsker om mer indre liv. I de siste årene har min oppfatning av Marius Neset imidlertid skiftet litt retning. Han har vist at briljans også kan gi klarhet og skarp vitalitet. Tjene det kunstneriske og nære opplevelsen med vakker mening. Derfor har jeg sett fram til kveldens konsert.
Foto: Tomas Lauvland Pettersen/Bærum Jazzfestival
Bærum Jazzfestival har brukt begrepet pangåpning om det som venter oss og lagt ut sitater fra en panegyrisk anmeldelse av premieren til verket «Geyser» under BBC Proms i fjor. Dette er det tredje store orkestersamarbeidet for Marius Neset og London Sinfonietta. Det er spennende med oppskrudde forventninger.
Konserten starter i det stille. Vi trekkes inn i lyttearbeidet gjennom en tynn sprekk, åpnet av strykerne. Så utvider orkesteret åpningen og fører det stillfarne videre. Det låter innbydende på en lett eventyrlig måte, og lyden tar vare på hver krusning. Nesets musikk skaper møter mellom modernisme og tradisjon, kan man kanskje si. Han går heller ikke av veien for romantiske islett. Når saksofonisten hever sopranen, spiller han med den innlevelsen jeg håpet han ville finne fram. Detaljrikdommen gir seg vakkert til kjenne.
Når bandet til Neset beveger seg inn i det sammensatte bildet, tar det ikke stor plass. Jeg opplever nærmest en ubalanse i lydforholdet mellom orkester og band. Det fortjener ikke denne glimrende kvintetten med Ivo Neame på piano, Jim Hart på vibrafon og marimba, Conor Chapin på bass og Anton Eger på trommer.
Jeg er ekstra svak for pianisten og liker måten Neame tar seg gjennom konserten på.
Foto: Tomas Lauvland Pettersen/Bærum Jazzfestival
Musikken har mange lag, dramatiske kast, drivende partier, grasiøse løp og finurlige strekk. Den er engasjerende å lytte til og innimellom treffer den med følsom nerve. Jeg liker de partiene der bandet får alenetid, men det skjer i en kontekst der det ikke er rom for å bygge noe større. I all sin kompleksitet har «Geyser» også en lettfattelighet ved seg. En fløyte i flukt og en klarinett i sprettent lune. Bevegelsene er flertydige. Korthugde innslag skaper rastløshet. Det virker som om hovedpersonen er fornøyd der oppe, ut fra hvordan jeg har lært å lese kroppsspråk. Jeg er fornøyd selv også, for selv om jeg ikke er ute og hører favorittmusikken min, setter jeg pris på Nesets krysning av jazz og klassisk og London Sinfoniettas strålende spill.
Dirigent Geoffrey Paterson styrer med innlevelse, og blåserne introduserer en ny stiltone et stykke ut i verket. Noe av styrken i det vi hører, ligger jo nettopp i variasjonsbredden. Mot slutten av «Geyser» skal vi inn i det massive og eruptive. Det reises vegger og slår i mot oss. Dette vil inn. En seanse med Neame og Neset i duo er verdt å ta med hjem. Det sammensatte ensemblet har spilt seg varmt. Det stramme og løsslupne har gått opp i en høyere enhet, og Nesets akrobatiske evner har tjent oss godt.
