Vellykket møte med dystre undertoner

Siden oppstarten i 2018 har OJKOS etablert seg som vellykket kollektiv og døråpner for unge komponister og utøvere. Orkesteret for JazzKomponister i OSlo har avsatt vitale merker fra scenen på Victoria der de har sin egen konsertserie. De gangene jeg har hørt dem spille der, har jeg kjent på sterk kvalitet. Dette er musikere som stiller seg på rekke. De kommer uten leder. Det har slått meg hvilken bredde av uttrykk de omgir seg med og hvordan formidlingsentusiasmen beveger innholdet.

Nå foreligger det første stykket OJKOS presenterte i konsertform: «Nethuns». Det er et liveopptak innspilt på Nasjonal jazzscene i januar 2019. Den slovakiske trommeslageren og komponisten Michaela Antalová spilte med OJKOS i denne perioden, og det var da «Nethuns: Music for 14-piece Ensemble» ble skapt. Antalová forbindes ellers med bandet Mikoo, og hun har spilt med Kim Myhr, Martin Küchen, Atle Nymo og Chris Corsano. Det gir et lite bilde. Komponisten går tilbake til etruskernes mytologi for å navngi verket sitt. Nethuns var deres gud for vann, og den som har besøkt etruskiske gravkammere i Italia, forstår hvilken kulturrikdom Antalova her peker mot. Ja, dette lar seg rett og slett forstå som bra inspirasjonskilde for musikk.

Hvis vi skal begynne i vannterminologien, kan jeg hevde at «Nethuns» starter med krusninger, før tidevannet siger inn og flør. Det må være Mike McCormicks gitar som kruser, før blåserne sørger for høyvann. Det gjøres med en tilbakeholdt kraft, som om noe skal komme til å skje. En litt dyster forventning preger musikken, og utsiktene blir ikke særlig mye lysere når Julija Morgans fiolin entrer. Dette kan være noe for deg som foretrekker finstemt motstand framfor latterlig lett glede. Det er godt arrangert musikk, framført av musikere med lytteevne. De skaper bølgebevegelse seg imellom, et fram og tilbake og et opp og ned. Det fins en fortelling i dette stoffet, og den er god å lytte til.

Den som venter på solistenes inntogsmarsj, slipper å vente helt forgjeves. Signe Emmeluth gjør fine figurer på altsaksofon,  i tett samhandling med orkesteret, men dette er først og fremst kollektivets domene. En av denne komposisjonens åpenbare styrker er strukturen, med levende perkusjon og polyfone lag. Det er Antalová og Knut Kvifte Nesheim som skyver med trommer og ornamenterer med perkusjon. Den gjennomgående idéen gir stykket karakter, en egen puls, og selv om temperaturen varieres, er det den avdempede atmosfæren som gir preget. Musikken omslutter deg og gir ikke slipp.